onsdag 7. juli 2021

Høyt og lavt med Tove

Ingen plass i verden kan måle seg med Hemsedal.
Det sier ihvertfall mamma!



Tirsdagsmorgen kom vi oss utrolig nok avgårde ganske tidlig, for dagens mål var Storehødn.
Det var fem år siden sist...


Tove visste hva ho gikk til, for motbakken opp fra parkeringsplassen, glemmer en ikke så lett. Vi gikk nemlig til Veslehødn og Kjerringkjeften for fire år siden.
  Kjerringer som oss, altså...



Den første kneika er altså skrekkelig bratt, men heldigvis ikke så innmari lang.


Etter ett snøbad, er alt glemt 😉



Stien er merka, og godt brukt. Den er spennende for to og firbeinte.



Veslehødn og Kjerringkjeften. 
Tove syns kjeften minner mer om en laksekjeft, og jeg kan være enig med henne om det 😅



Etter å ha runda Hødntjednet, deler stien seg i to -
og vi tok den bratteste stien. Såklart...



Vi hadde tenkt å ta oss en matbit oppå det vesle platået, men så oppdaga Tove ei rypemor med minst fire unger! Vi fulgte dem med blikket ei stund, før vi lot dem være i fred og gikk videre.



Vi fortsatte bare litt til...det var bratt, serru!


Det var en varm dag, må vite - og hva kunne vel passe oss bedre 😆
Etter en styrkedråpe eller to, var vi så klare som vi kunne bli for det som måtte komme.


Det var spor i snøen.
Kunne andre greie å komme seg opp - eller ned - så kunne vi også!
Det var bare om å gjøre å finne den rette teknikken...

foto; Tove Nordheim

Det kunne sikkert gjøre vondt å miste fotfeste her...



Jeg var temmelig skjelven i armer og bein innen vi kom oss opp gjennom snøfonna/steinura, men resten var jo lett som en plett, nesten.



Vi satte pris på den neste snøflekken.



Og ære være utsikten - den måtte jo bare beundres!


Det hadde vel ikke vært nødvendig å stadig balansere utpå kanten, men men.
Typisk Tove 😎



Vi kom oss noenlunde heilskinna opp, og det måtte dokumenteres.


Tølle var også med 💓Selvølgelig


Været var strålende, og vinden merka vi ingenting til der vi satt!


Vi satt veldig godt, vi - og brødskiver med salt spekeskinke var akkurat hva vi trengte etter å ha sliti oss opp til topps.


Mobildekningen måtte sjekkes...

foto; Tom Mathisen

Da tikka det inn en MMS fra Bjørn - en fornøyd kar på laksefiske i Gaula 😁



Tove måtte ta en svipptur til de ytterste vardene for å sjekke utsikten her også.
Ho kunne smilende bekrefte at det var stupbratt rett ned, på nesten alle kanter.



Takk og pris for at jeg huska fra sist vi var her, at stien over fjellet kunne være vanskelig å finne, og at vi måtte holde til høgre
 Vil ikke anbefale noen å gå her i tåke...
Stien er merka, men en skal følge godt med for å se de blå merkene og småvardene i steinrøysa på toppen.



Nedstigningen er også temmelig kronglete og bratt, men ikke fullt så skummel 😆



Jeg tror ikke det kan være stort enklere å gå motsatt veg, men vi kan jo prøve en gang, Tove 😉



Når man tror man er på trygg grunn, så ligger
  FANGSTGROPENE PÅ REKKE OG RAD!!!



Skikkelig spennende for en liten Tølle!



Jeg syns jo ikke det er så merkelig at Gry med sin livlige fantasi, kaller stedet Indianerdalen...

Store Hødn

Storehorn - "Big Horn"

Dette fjellet er virkelig noe for seg sjøl.
Da vi kjørte avgårde, kom de første regndråpene. Det ble ett forrykende uvær den kvelden. 
En skal ha respekt for naturkreftene.
 TAKK FOR OSS!






Dagen etter (onsdag) - fant vi oss ett nytt fjell.
HALLINGNATTEN


På veien opp fra Imlan, slo vi leir ved Rantetjern.



Det blei en skikkelig dukkert også. 
Vatnet her var mye varmere enn Ormevatn-vatnet 😂


Det er ikke så lett å se, kanskje - men vi passerte fire reinsdyr også. 
De sto nesten urørlig og hadde full kontroll på oss.



Vi måtte ta en avstikker innom den eneste snøflekken vi fant,
 før vi nådde dagens egentlige mål.



Der satte vi oss i le foran varden 
og koste oss med medbrakte herligheter til to og firbeinte.
Tove er ekstra glad i denne store og mektige varden på Hallingnatten
💖


Vi gjorde en liten runde ut av turen.
I stien ned mot Søre og Nørdre Rantetjern, møtte vi ei tillitsfull søye med to lam.



Vi fikk tre fine dager, med mange gode minner å ta med videre.

Så fulgte fire hektiske arbeidsdager.
Bjørn kom heim fra fisketur, men han har en travel sesong nå.
 Det varte ikke lenge før han dro videre.

Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal finne på de neste dagene.
Men nå som jeg har blogga OG vaska gulv, kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil
Ferie er ikke oppskrytt 😊

Sommer og sol

Det er jo nesten litt merkelig dette her,
men denne "historien" begynner omtrent akkurat på samme måte som sist jeg skulle ha ferie
...det begynner med regn! Skikkelig tordenvær og styrtskurer!

Første feriedag 5.juli...

første feriedag...6.juni
...


Denne lille sommerferien begynte etter endt helgejobb, og uke 27 ligger nå fri og frank foran meg. Jeg hadde tenkt meg på Lundehund-Spesialen i Bømlo, men uheldigvis blei den avlyst pga uvissa omkring coronaen. 
Idag gikk turen istedet ned til brua og opp igjen i full fart
- før regnet satte inn.

Tassen syns det er stas med hestene
 💓💓💓

Jeg skal ikke klage mer.
For vi hadde noen fantastiske fridager forrige uke!
Pga denne fuckings coronaen, var jo Tove fremdeles permittert 😅

Etter å ha kjent denne dama i fem år, har jeg lært å kjenne henne ganske godt. 
Ho er tøff som ei løvinne og seig som en strikk - og kunne greid seg strålende hvor som helst i verden, så jeg er sjeleglad ho tar til takke med en helt normal tur i "mine" fjell. Sånn på sparket, tilogmed!
For da det viste seg at vi begge hadde anledning, og Yr spilte på lag 
- da måtte det bli en tur til Blåfjell i sommervarmen.
Tove hadde faktisk ikke vært på Blåfjell siden første gang Lapphund-cacherne møttes for fem år siden!



Vi møtte endel folk på vår vei mot toppen.
 Folk som hilste og hadde god tid. Bla. en bestefar med to barnebarn.


Blåfjell 1154 moh.



En sval vind holdt insekta borte, så vi satte oss ned for å nyte utsikten.



En Vassfartur står alltid høgt på ønskelista mi, men det var nok for varmt nedi dalen.
Vi fikk nøye oss med utsikten denne gang.



Men på den andre sida lå Ormevatn og glitra...
Det var på tide med en dukkert - årets første bad.



Tove var rask - nesten like rask som Gry hadde vært tre år tidligere  😅



og ho hoppa til vanns - lenge før jeg rakk å kle av meg.
Deretter ble jeg stående leeenge uti vatnet...



Det måtte en selfie til - for at jeg skulle hæle!
Jeg satte kameraet på en stein, stilte selvutløseren på 10 sek
og lot det stå til 😬
Da det først var gjort, var ikke temperaturen så aller, aller værst 
og vi plaska omkring både lenge og vel.


Så var det matpause...



og enda en liten dukkert - før vi atter la oss til tørk
🌞🌞SOMMER🌞🌞


Vi kunne for enkelhets skyld fulgt stien ned til Fjølaset, slik som jeg har gjort før,
 men Tove og jeg liker jo noen utfordringer. 
Etter en liten titt på kartet, kom vi oss opp på fjellet igjen på motsatt side av Grårovan


Vi møtte ikke på noen store utfordringer. Folk og dyr hadde gått på toppene her før oss, og her og der kunne vi følge stier.


Her var det irrgrønt og frodig (og stikkende insekter!!),
 da er det greit for hundene å gå på sti.


Det var enkelt å orientere seg her, med Blåfjell på den ene sida.



Det ankom stadig nye folk på Blåfjellvarden.



Mandagen var til for å nytes, og vi hadde funnet enda ett paradis.



Det blei en fin runde!


Det vart litt kronglete på slutten, 
men vi rakk ned til NorKro og fikk oss en middag innen de stengte.
Slettes ikke dårlig til å være oss!
Vi later til å være enige om det meste, vi Lapp-is 😊



Det hadde vært ulidelig varmt nede i bygda denne dagen -
 men disse lange, late sommerkveldene, da du...