søndag 27. september 2020

Fra Bjørke - til Nevlingkollen

En ny, strålende morgen opprant.
Vi visste det ikke da, men dette skulle bli høstens aller, aller fineste dag.



Jeg hadde lyst til å gå oppover Måsavegen, og da vart det slik 😁


"I melonna, dvs i ukene mellom slåtten og skuronna, drev Berte på med lauving i bjørkeskogen oppunder fjellet. Kjerv på kjerv blei bunta sammen og satt inntil stammen på kvistete grantrær. Der kunne de stå til vinterføret kom. Så var det mosesankingen inn på selve fjellet, da ho la kvitmosen i store hauger og satte en høy staur i midten, slik at de kunne finnes igjen under fonnene. I ledige stunder - hvis det går an å bruke ett slik uttrykk i denne sammenhengen - var så Berte med på å grave den store Måsavegen som ho og den nye oppsitteren på Bjørke laget i felleskap. På denne kunne de dra mosen så noenlunde lettvint nedover den bratte og ulendte lia fra Bakkomkjellera, selv i vintre med lite snø. Ja, for lauv og mose fra fjellet var faktisk halve krøtterforet det." 
Fra boka Berte Skrukkefyllhaugen av Evard Elsrud

Jeg syns det er så fint at vi få servert slike historier!



Da Bjørn kom tidlig på morgenen, gjorde vi noe lurt. Vi parkerte bilen hans ved Nevlingen, før vi begynte å gå i samla flokk fra Bjørke.



Planen var nemlig at vi skulle gå opp Måsavegen til Fjellvatnet, før vi tok en avstikker uttom Nevlingkollen - deretter kunne vi gå ned Dølavegen til Vassfarplassen, og videre til Nevlingen. Det ville bli en fin dagstur.



Det var lange og bratte bakker her også,
men vi hadde hele dagen å ta av.



Stien var lite brukt, men godt merka.



 Jeg tipper likevel at det var mange øyne som fulgte med oss i skogen,
 men vi møtte bare på han herre her.



Jeg lurer fælt på hva han sa til Tove ??



Der ligger Nevlingkollen og ser så forlokkende ut.


Vi tok oss stadig noen fem-minutter i skyggen.



Da klokka nærma seg 14, øyna vi endelig snaufjell.



Da tok vi oss ei skikkelig god kvil.



Det var en utrolig fin plass vi fant oss også, da!



Da nista var spist, tok gutta seg en blund.



Barfi koste seg veldig, ho også - og ho er jo så fin!
 men ho var ikke så veldig interessert i å bli fotografert hele tida.
Det endte med at ho snudde ryggen til meg 😅



Men Tølle, da - han som hadde sin aller første bursdag og greier,
han glemte jeg visst å ta ett skikkelig bilde av i høstlyngen!



Orange bjørkelauv mot blå himmel.
- en kunne saktens ligge på ryggen å glo på en slik dag, men vi ville videre



Tølle og Tassen gikk fremst, og de var aldri i tvil om hvor stien gikk.



Da vi kom oppå snaufjellet, såg vi nedbeita reinmose. Nå til dags finner reinen mat her, her som Berte gikk omkring og sanka mose for nesten 100 år siden. Vi hadde brukt nesten tre timer opp hit, Berte nøyde seg sikkert med én...
Den flotte utsikten ned på Fjellvatnet, var den samme som før.



De blå hallingfjella pryder horisonten. Både Hestegjuvnatten og Høgevarde skiller seg ut.



Vi fikk plutselig øye på noen fuglejegere på veg mot Brennkollen.



Like etter kom vi innpå Dølavegen. 
  I fjor var Tove og jeg innom den samma stien, da vi gikk en rundtur fra Søbekkseter til Brennkollen. Det ble Nalles siste langtur. Det er litt vemodig å tenke tilbake på den turen som var så lang for Nalle, han var 13 år, men i storform.


Vi fulgte stien nedover mot Fjellvatnet.


- før den gikk litt oppover igjen.
Men her var det bare deilig å gå.

og så - Fjellvatnet.

Da la Petter på sprang,  kasta sko og hoppa uti!
Han bare måtte ta en dukkert!



Jada, Nilsen - vi så at det vart ringer i vatnet 😂


Her var det en særdeles fin badestamp for tusser og småtrøll!


Vi sendte ut en speider, og fortsatte oppover mot Nevlingkollen 😉


Utsikt mot Aurdalsfjorden og Vassfarfjell åpenbarte seg i alle retninger.
Storslagen natur!



Vi sikta mot toppen, og ankom det høgeste punktet da klokka var omtrent 16.30.
Det er sjelden jeg følger med på klokka når vi er på tur, men vi måtte innse at vi antagelig ikke hadde tid nok til å komme oss ned på den ytterste kollen og ned til Vassfarplassen, før mørket kom.



Både to og firbeinte hadde slitne bein, så vi slo oss ned her og unte oss istedet ei lang og god kvil.



Tølle og alle de andre blir mer enn gjerne med utpå sjølve kollen en annen gang,
det er jeg sikker på. Greit å ha noen turer tilgode også! 


Enda en mer eller mindre vellykka selfie av dagens turfølge.




Sakte og sikkert vendte vi tilbake mot Fjellvatnet. Det var så ubeskrivelig flott å bare være ute denne dagen, og fotopauser ble det mange av.



Lundehunder på sten + en lapphund og en noenlundehund 
💖



Tølle feira bursdag med jevne mellomrom. Han har igrunn lett for å bli midtpunktet uansett hvor han er, han.



Så gikk vi litt igjen, da... mot Fjellvatnet.
Det tok som alle forstår sin tid .



Vi kom omsider inn på Dølavegen igjen.



Det var lite vatn i Fjellbekken, men mer enn nok til å få fylt opp att drikkeflaskene.



Tove tok Sjumil-steg nedover Dølavegen, og de små lundehundene strevde med å holde følge med lapphund-ekvipasjen!



- men en kjede er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd 😅



Dølavegen var utbedra mange steder, men den var fremdeles like bratt.
Godt å kjenne at knær og ankler holdt stand i nedoverbakken.


Sola skinte fremdeles på Raufjell, da vi nærma vi oss Nevlingen.


Da vi kom ned til Vassfarplassen, var vi "berga".
 Da var det ikke så farlig om det ble mørkt.



Neste gang skal vi bruke klatretauet til Nilsen, tenker jeg 😉



Da vi omsider kom tilbake til Bjørke, flata de fort ut etter kveldsmaten!



Tølle, Tassen og Barfi er vel heldige som har mjuke, gode senger 😆



Da vi tobeinte hadde spist oss mette og vel så det på Småmaten til Pizzamannen, eller hvordan det nå enn var (småmat fra Flø Heimelaga ;) - kan vi ikke skryte av at vi holdt øynene oppe så stort mye lengre, vi heller. 
...ihvertfall ikke Petter, som vi av bekvemmelighetsgrunner hadde tilbudt køyesenga på soverommet - vi hørte typiske mannelyder derfra lenge før lysene var blåst ut  ZZZzzzz

torsdag 24. september 2020

Fra Bjørke - til Storaustetjern

Ikke før Vassfar-ferien var over, så var jeg der igjen. Man må jo benytte anledningen når man har helgefri, og værmeldingen ser til de grader lovende ut!
 Det samme tenkte Tove, vi er enige om det meste, vi to 😊
Skrukkefyllhaugen var opptatt, men Bjørke viste seg å være ledig denne helga.
 Da jeg "kom til å nevne" dette for Petter, kunne han ikke motstå tilbudet.
Vi kunne saktens trenge en mann denne gangen, for det sies at det spøker på Bjørke...



Vi fikk klarsignal fra Vassfaropplevelser.no, og var velkomne til å leie Bjørke. Spøkelsene som tusla rundt der om natta, trengte vi ikke å bry oss om. Da Tove fikk bekreftelse på det, ønska ho å reise med en gang...
 Og slik vart det.
Ho ankom Bjørke tidlig torsdagsmorgen, og la ut på tur til Veslefjell omtrent med det samme.
Slike fine høstdager er luksus, og ho veit å sette pris på det!
Natta hadde gått fint den å, og da jeg kom til Bjørke fredag formiddag, satt Tove ute i solveggen med strikketøyet i fanget.
Barfi følte seg også hjemme, og tok vel imot oss.
Men de var nok begge spente på hva de hadde i vente 😅


Doffen og Petter svingte opp i gården ett par timer etter skjema.
Barfi viste Doffen hvor skapet skulle stå, og før "flyttelasset" var pakka ut, la vi i vei oppover mot Hansesprang.
Turboteamet fra Ville Østen koste seg i de bratte bakkene, for akkurat dette hadde de drømt om lenge!



Tove og jeg tok oss litt bedre tid. Eller fordelte kreftene, kan man si.



Vi beundra den vesle Juvbekken som lå laaangt nedi juvet.



Her kunne man spart seg for blåmerkinga.
Stien er like brei som rv 7.


Sarpingene var forsvunnet, men vi ante fred og ingen fare - de kunne ikke ta feil av veien her.



Vi nådde dem igjen i første kryss, der de sto pent og pyntelig og venta.



Tove og jeg hadde en plan for dagen, men om vi ville rekke alt, var vi ikke sikre på. Derfor var det best å gå bortom Hansesprang først som sist, og Nilsen smilte og sa ja til alt vi sa.



Fjøset på Hansesprang står der enda. Men det synker litt sammen år for år.
Det er dette fjøset, den tragiske historien om Anna, og den fenomenale utsikten
 som gjør den gamle setra så spesiell.



Det står jo noen nyere bygninger på vollen også, og det er ett perfekt sted å sette seg ned og ta en pust i bakken.



Vi slo oss ned på hver vår plass, og tok en liten sjokoladekake-bit.
Det er kanskje ikke så merkelig at jeg la på meg to kilo i ferien...



Utsikten og fjøset blei beundra fra alle kanter, før vi takka for oss og fortsatte videre.


Vi gikk tilbake på stien, og fulgte den ett stykke før vi kom oss over Juvbekken.
Tove skulle bare finne en cache 😆



Petter hadde ikke vært med på slik "cache-bushing" før, men han humpa trofast etter oss
- over våte myrer og gjennom tette kratt.


Tove fant det ho lette etter - Petter spurte ikke engang hva det var 😅



Han satt og holdt Barfi med selskap.



Cachen er plassert ved en stor ansamling containere som stammer fra slipplassen "N for Nobody", som ble benyttet av Base Elg den siste krigsvinteren.



Slipplassen var oppe ved Storaustetjern, en snau km lengre opp. Da containerene var tømt for våpen og utstyr, ble de dratt ned hit og gjemt.
Stedet er ett viktig krigsminne, og ingenting skal fjernes, flyttes eller ødelegges.
Det er rart å se slikt.



Det er en slik merkelig skog i dette området. Steinete og myrlendt, og bjørkeleggene er svarte av lav.
Men høstfargene var så absolutt til stede.



Vi gikk litt lengre, før vi satte oss ned igjen.



Vi måtte jo ta oss tid til å spise roastbiff-baguettene fra Bromma!



Alle sammen fikk seg en matbit -



- og de firbeinte tok seg en blund.






Barfi, den vakre Fjelldronninga vår



Etter å ha fått i oss rikelig med mat og drikke, var vi klare for å gå enda litt lengre.



Vi kom opp på snaufjellet, og kryssa bekken på ett egna sted.



Og så var vi oppe ved Storaustetjern.


Det var omtrent på dagen fem år siden sist 💓



Himmelen var like blå som sist, men det var bølger på vatnet.



Vi vart enige om å droppe Sæterknatten.
 Det var allerede langt på dag, og vinden var småsur..



Men kanskje vi kunne bestige den nærmeste toppen??



Fjellsida var mye lengre enn først antatt, så vi holdt varmen 😂


Utsikten over Storaustetjern var upåklagelig.


Vi var på topp 😎



Hundene fikk lønn for strevet, og bilder blei tatt i øst og vest,



- og opp og ned -



Utrolige høstfarger -



og en og en halv lundehund på sten...



Jeg kunne leve på minner og bilder fra denne høsten langt utover vinteren...



Tenk så heldige vi er som får oppleve slikt!



Lundehundene fikk springe fritt omkring oppå fjellet ei lita stund, og de var fra seg av begeistring.



Da vi kom ned på stien igjen, var det mye å snuse på.
Det er kjempestas det også.



Vi gikk fort forbi Hansesprang, og fant veien som førte ned i dalen. Det hadde ikke vært så koselig å gå nedover stien om vi ble innhenta av mørket.
Veien var lang og bratt, men vi kom ihvertfall trygt ned.



Vi har igrunn god trening på det med å komme oss heim rett før det blir mørkt.



Vi har fått trening på pølsebål også, og ingenting smaker vel så godt som ei passelig svart grillpølse?



Jooo, bål-vaflene til Tove. Disse varme, søte, deilige vaflene 😋



Ps. Vi hørte stadig noe som tusla omkring i skyggene,
men det var bare Tassen i lapphundklær  💓