lørdag 30. april 2022

En spennende dag for Findus og co

Den vesle gutten min begynner å bli stor!

Han er allerede tre måneder, så på mandag var det på tide med vaksine og en liten helsesjekk hos veterinæren. Det er veldig kjekt at vi har fått dyrlege i Nesbyen, spesielt en som er så ung og lovende som Linn Iren. Jeg kan godt tenke meg å bruke henne framover, derfor overrakte vi henne ett eksemplar av Lundehundboka. Det satte ho stor pris på, ho ble faktisk litt rørt!

Dette er noen av bildene som Lokalvet Nesbyen la ut på FB-sida etter besøket

Vekta viste 4,5 kg, han har nesten dobla vekten sin på en måned! Men alt var i skjønneste orden,  han var verken for tjukk eller tynn - og ørene var akkurat passe store ;-) Jeg tror kanskje ikke ho fikk sjekka tennene så grundig - men jeg er ikke i tvil om at han har mer enn nok av dem. 

Findus var veldig motvillig da ho skulle sette sprøyta også 🙈

Ho var heldigvis både flink og tålmodig, og etter at ho hadde smiska lenge nok, skiltes de som venner likevel.

Så fortsatte vi ferden mot Hemsedal,

- og rett opp til Helsinglia der Fryd og Kristin bor.

Ett fantastisk sted med Skogshorn midt i mot!

Etter "litt" spising og "litt" skravling, la vi ut på tur i "skiløypa"!


Det har vel aldri vært så lite snø her i april i manns minne, men det var helt ok for vår del. Ikke var det folk å se heller, så det kunne ikke passa oss bedre.

foto; Kristin Devor
Her var det rom for både triksetrening og fotografering,
og jammen greide ho å få med seg alle fire i bildet.

foto; Kristin Devor
Jeg tror nesten Fryd ble litt flau over jåle-gutta mine 😆 
-som stiller opp for fotografering bare lønna er god nok

De tre Bukkene Bruse

Det er Såta som stikker opp i bakgrunnen. 
Vi gikk opp der for noen år siden, og det var en fin tur. 
Nå ville de bare tøffe seg for Fryd og teste brua, men vi tar gjerne en ny tur til fjells til sommeren.


💓💓FIRE FINE LUNDISER💓💓


Blikket vendte stadig opp mot Skogshødn. Man ser med beundring og ærefrykt på dette mektige fjellet, den stupbratte fjellsida der lyset stadig forandres og gir dette dramatiske uttrykket. I det ene øyeblikket ser fjellet moderlig og beskyttende ut, i det andre truende og farlig.
 Kristin som bor så nær og ser fjellet daglig, kaller det Mor Skogshorn. 
Så trygt og godt.
Kjært barn har mange navn.
 

Hølutjedn ligger på 901 moh. - Skogshødn 1728


Så gikk vi forbi Lintjedn igjen...


Det er alltid lov å se seg tilbake


- og der framfor oss ligger Helsinglie og Gravsetåsen. 
(Ps. Det ble nylig lagt ut noen få hyttetomter oppi lia 
til 5 mill., om noen skulle være interessert ;)


Takk for turen, frøken Fryd! 
Vi kommer tilbake til sommeren, vi 

fredag 29. april 2022

Søndagstur langs Evjuvegen


Hver eneste vår venter jeg utålmodig på at snøen skal slippe taket, slik at jeg kan gå Evjuvegen igjen.

Da vi gikk her den siste turen i høst, var vegen kvista og rydda, og alt var en fryd.


For første gang mista jeg nesten motet før vi begynte å gå.

Vindværet hadde herja stygt ved Tranebråten der Evjuvegen starter. Skogen var rydda, men djupe spor etter hogstmaskiner hadde fjerna siste rest etter vegen.
Hadde vi ikke visst hvor vi skulle, hadde det vært umulig å finne fram.


Da vi kom oss gjennom hogstfeltet og fant stien, ble håpet atter tent... 


Kvite og blå plastremser dukka opp med ujevne mellomrom, og det var tørt og fint å gå (-nesten for tørt!!!) 
Jeg sjekka cachene mine underveis, og alt sto bra til.


Tilogmed cachen i "stusselig grana" hang trygt på sin gren 
- innimellom de andre trærne som lå hulter-i-bulter


Så fulgte et lett fremkommelig parti, før vi havna i rotvelter igjen.


Vi ble dessverre nødt til å ta en omvei for å komme fram til Sørbøltjernet.


Det vesle Sørbøltjernet var like idyllisk som før.


Og cachen i Kjerringdalhytta hadde det utmerket.


Men så var det stopp. Nesten...


Den fine vegen gjennom "Kjerringdalen" var fullstendig smadra av rotvelter, lange furustammer og gammel granskog.


Vi kom oss gjennom tilslutt, men det var nok siste gang vi gikk gjennom den dalen. Vi fant heldigvis en "snarvei" på retretten. 
Over det gamle hogstfeltet gikk det greit, og merkene hang stort sett på plass. Cachen i sprettert-grana også 😅


Så kom vi fram til Lomtjern.
Isen lå der fremdeles, og det var ingen fugl verken å se eller høre.


Vi hadde hatt ei lang pause ved Sørbøltjern, så nå gikk vi videre.


Det er ikke lange stubben mellom tjerna, og det er vel det som gjør denne turen så spesiell.


 Vegen var tydelig og fin fram til Svartlitjern.


Her vanka det en matbit til liten og stor


Findus syns det var veldig fint her også 💓


Jeg hengte opp en ny cache, for å erstatte den gamle som hadde lurt seg fram fra gjemmeplassen sin. Nå må jeg huske å sende inn de nye coordinatene. Ikke for at jeg tror det haster, det kommer neppe særlig mange hit, enda denne er lett tilgjengelig fra flere kanter. Vegen mellom Gulsvik og Strømsoddbygda går på andre siden av tjernet...


...og det går en sti rundt hele det idylliske Svartlitjern.


Vi gikk ikke lengre,
 men snudde etter at nista var oppspist og termosen tømt. 
Nå kan det se ut som om Findus satt på armen under hele turen, men det gjorde han ikke. Han satt i sekken nesten hele veien tilbake


Det hadde vært altfor slitsom for en liten valp å ta seg fram i dette terrenget. Det er jo ikke akkurat en veg - i ordets rette forstand. 


Neste gang vi går her, ser vi kanskje lomen på Lomtjern...


Og vi tar garantert ei liten pause ved Sørbøltjern.

Evjuvegen er nemlig ikke for folk som har det travelt.

onsdag 27. april 2022

Blåfjell x 2

Vinter eller vår?


Det var skiføre i fjellet midt i april i fjor,


men tirsdag den 19. la vi optimistisk i vei innover Blåfjell-vegen til fots


Det var ikke så viktig å komme langt, men kose oss, det skulle kose vi.


Så vi hadde ikke gått langt, da vi tok den første pausa.


Appelsinene var like nesten søte som Findus 😍😋


Tølle og Tassen viste seg også fra sin beste side, søte og omgjengelige som få...


- og mer skulle det ikke til, for at jeg ville fortsette mot toppen,
 sjøl om skoa var fulle av snø


Tølle fikk æren av å være førstemann til topps 


Etter at alle hadde spist, og Bjørn og jeg hadde fått i oss en kopp med varm kakao,
 måtte jeg selvfølgelig ta bilde av de tre polarheltene mine


Før vi gikk tilbake, signerte jeg gjeste-boka.
Dette var tross alt Findus sin første skikkelige fjelltur!


Han gikk faktisk store deler av turen sjøl!


Det tar ekstra lang tid, 
for han er en sånn en som liker å sitte og betrakte ting


Dessuten er det jo båndtvang.


Vi så ikke snurten av verken fugl eller fisk, men det er viktig å passe på.
Han har skjønt det, vesle Findus Pindus!


Tølle og Tassen liker seg oppå steiner, slik som lundehunder flest.
Det er ikke så lett for dissa som er små, men Findus gir aldri opp før han har prøvd!


Den må tidlig krøkes, den som god linselus skal bli 😊


Noen ganger syns jeg han har blitt så stor 😍


- men den siste halvdelen av turen, måtte han uansett sitte i sekken 😉


Dagen etter ville Emma og Småen bli med på tur,
 og sannelig endte vi opp på samme sted.


Gutta endte tilogmed opp på de samma steinene som dagen før 😅


Og været var minst like fint 1154 moh.
Det er ikke så lett å smile til fotografen - og glane beint imot vårsola!


En lettere henslengt, verdensvant liten lundehund, og en stor og staut halling-varde


Den fineste utsikten ned mot Vassfaret...


Da nista var spist, var det på tide med en liten blund.


Det er viktig å ta det med ro og bare nyte slike dager i fjellet.


Tølle syns det kan være vanskelig, men når alle andre slapper av, så kan han også
😴


Etterhvert som alle våkna til liv igjen, begynte Findus å beundre utsikten i en annen retning - hjem mot Jordesmyrnatten og andre hallingfjell...

 
I mellomtiden hadde Emma og jeg bestemt oss for å prøve å gå den andre stien hjem. Det er jo litt kjedelig å gå att og fram.


Vi møtte selvfølgelig på noen nye utfordringer, men det gikk overraskende bra.
Snøen minker mye hver dag, når det er slike temperaturer


Småen tok seg stadig en befriende glederull både i snø og lyng. Han satte nok pris på en skikkelig guttetur - uten de høyløpske damene sine😅


Det gikk saktere og saktere da vi nærma oss bilen.
Åhhh, du er vel god, du Småen 💓


To fine fridager var brukt på den mest fornuftige, den beste, og den mest uforglemmelige måten.
Vi markerte fjellfottur-sesongstarten med årets første soft-ice.
TAKK!