torsdag 28. juni 2018

I Blogglandia og Huttiheita mm

Vi hadde noen kjempefine dager og kvelder sammen med Nathalie og Anita.
Været var ganske bra, og Bjørn tok dem med på fjellturer hver dag.
Mandag gikk de til Trollfossen...

Trollungan i Trollfossen.   Foto:Bjørn Mathisen
før de tok en runde oppå fjellet - der blei de innhenta a tåka, så utsikten vart heller skral, dessverre.
Tirsdag dro de til Vassfaret. Det blåste så skrekkelig den dagen, at de måtte nøye seg med en runde oppom Slakollen.
Men det er jo en fin runde, det!
Onsdag hadde jeg fri, og endelig en anledning til å bli med på tur.
Da endte vi på Hallingnatten.


Nalle og Tassen fikk base i snøfonna som ligger nedom Hallingnatten.
Det satte de pris på, sjøl om det ikke var så veldig varmt i lufta.


Vi gikk en liten runde, før vi kom tilbake på hovedstien.
Hver gang jeg går her, håper jeg på å møte rein, slik som for en måneds tid siden.
Jeg kommer vel alltid til å innbilde meg at de venter på oss der 😅


Jeg er nesten like optimistisk som Tassen.
Han tror han får en go'bit på hver eneste stein.


Nathalie hadde kost seg heime i fred og ro.
Nalle var rask til å innta plassen sin på stabburstrammen ilag med henne.


Den siste kvelden med gjengen, satt vi ute til sola gikk ned.


Torsdagsmorgen dro de.
De måtte tilbake til Sverige for å feire midtsommeraften. Den er ganske spesiell og tradisjonsrik for svenskene.
Men jeg håper og tror at vi har skapt en tradisjon sammen også.
Hjertelig tilbake neste sommer!
💓

Olabu sto der forlatt.
Det blir alltid stille og rart når gjestene drar.


Tilogmed den ene fjordingen hadde reist den dagen.
Ho som går igjen her nå, venter føll i begynnelsen av juli.
Veldig koselig at ho er så kontaktsøkende.


Jeg hadde jobb å gå til de neste dagene, både i Flå og på Gol.
Lørdager stenger dyrebutikken kl 16, så jeg benytta anledningen til å komme meg ut på tur igjen.


Til ett spennende sted oppå Skaraåsen...


 Så fint å gå på slike gamle veger.


Urdsdalen...


Jeg veit lite om plassen.
Men den ser ut til å ha vært i bruk til langt utpå 60-70-tallet?
Her oppe var det eplehage!?! Jeg trodde ikke det vokste epletrær så høgt. Men det sto da sannelig flere apaler i skråningen nedom huset.
Og en frodig rabarbara, bærbusker, rosebusker og avblomstra syriner.
Og en velbrukt herresykkel av eldre årgang.


Virkelig ei lita perle langt unna alfarvei.


 Nysgjerrigheten min vil ingen ende ta, så vi fortsatte oppover en merka sti.
Det ser ikke ut til at det er mange som går tur akkurat her. Det skyldes kanskje at det er så skrekkelig bratt...


Vi endte plutselig opp ved en veg, og enda en folketom og forlatt gård.


Litt snusing her og der, før vi blei enige om å følge vegen tilbake til Grov, der bilen sto parkert.


 Finns ikke en levende sjel her heller, såvidt jeg vet.
Men jeg kikka inn gjenom glaset, og såg at det hang Jesus-bilder på stueveggen
og tomflasker på gulvet...


Bokstavelig talt en gudsforlatt plass...


Styggvakkert.


Når alt håp er ute..?


 Vi stoppa ved den stengte grinda, og gikk tilbake til bilen vår.
Jeg får en sånn vemodig og rar følelse når jeg ser slike steder. Blir trist av å se forfallet.
Alt har en ende, men det er liksom så respektløst - når man tenker på hvordan folk sleit seg mest forderva oppi disse bratte, avsidesliggende smågrendene. Slitet for å overleve, men også for at de som kom etter, skulle få det litt bedre enn de sjøl hadde hatt.

Noen hadde sikkert gladelig lagt all sin ære i å stelle istand gamle, sjelfulle hus
 - koste hva det koste ville - 
om de bare fikk sjansen.

 Jaja. Jeg har verken penger eller det som skal til - så jeg får vel tie still.

Men akkurat nå føles det nesten som om jeg jobber natt og dag.
Tilogmed søndagsjobbing!
Det var helt utenkelig for noen få år siden, at lille Flå skulle få både kjøpesenter og McDonalds - og bli ei skikkelig turiskommune på linje med resten av Hallingdal. Nå kan vi vel ikke skryte av den helt store søndagshandelen, men jeg kjøpte ei bok som jeg tenkte jeg kunne få glede av.

Gamlemor skravler jo jevnt og trutt, men jeg må innrømme at det meste går inn gjennom det ene øret og ut det andre. Kanskje det likevel er på tide å få skrevet ned litt av det ho har å fortelle. Boka er full av spørsmål som garantert vil bringe fram mange minner, og det er god plass til å notere - så dette prosjektet kan vi kose oss med.
Men da jeg dro til Flå på mandag, glemte jeg bok heime...


Da jeg kom, var mamma nydusja, og rein og fin i tøyet.
Men hårrullene var fjerna før håret var tørt, ho hadde ikke hatt tid til å vente - så solhatten var omhyggelig plassert på damens hode.
Nista var smurt og sekken pakka - mamma var klar for tur.

Første stopp på Domfet.


 En varm sommerdag, var det.


Så koselig å se sauene beite på gamle setervoller.


Gamle kjerringer på gamle stier...


Vi kunne fortsatt på stien og gått ned til Olsonheimen i Vassfaret,
men vi satte oss ned og tok fram nistepakka etter en snau km.


Praten gikk om løst og fast
mens myggen surra og kleggen beit noe forskrekkelig!!!


Mamma bare lo og merka ikke ei eneste flue, men jeg trudde nesten jeg skulle blitt gælen!
Jeg greide ikke å sitte lenge i ro, så jeg tok en runde på vollen mens mamma åt opp nista si.


Himmelen vart knallblå etterhvert, og varmen blei ulidelig.
Men vi har det bestandig koselig på tur, og vi ville ikke heim...
så vi fant oss ett nytt sted å slå oss ned litt, og dermed fikk vi tømt termosene også.


På heimvegen tok jeg en bråstans ved Kulpen.
Det var der vi brukte å bade da vi var små.
Kulpen så fristende ut, men mamma sa NEI!

Jeg får nok benytte anledningen en gang ho ikke er med 😉

En liten ting jeg hadde tenkt å markere, var 10 års dagen for bloggen!
Det aller første innlegget ble faktisk publisert den 25.juni 2008!
Så mye som har skjedd siden den gang!
Og nesten alt har blitt dokumentert her siden...

- det første innlegget...

Det mest leste innlegget var i 2015, det hadde en tittel som romma mye. Men årsaken til at det har hatt så mange besøk og fremdeles har - er nok at strikkemønsteret på lapphundvotter av en eller anna grunn havna på Pinterest.

Jeg hadde tenkt å mimre litt, 
men nå er det jammen natta - og jeg skal tidlig opp i morgen.

Takk for oppmerksomheten 😎

fredag 22. juni 2018

Ei helg i juni

Nalle fylte som kjent 12 år den 25.mai, og den brennhete mai-måneden satte ham litt ut av spill. Stakkaren røyter ikke noe særlig før uti august, så varmen måtte jo ta på en gammel lapp. Jeg gikk ihvertfall ut ifra at det var varmen som plaga ham. Men sjøl om temperaturen etterhvert sank til det halve - fortsatte Nalle å pese, og vegre seg for å gå tur. Så på fredag tok vi en sjekk hos verterinær Tord Lien i Gulsvik.


Han lytta på hjertet, han klemte og sjekka så grundig som man kan uten å legge hunden i narkose. Etter tre kvarter var konklusjonen at Nalle var fin i ledda, han har gode muskler - alt fungerer tilsynelatende utmerket, alderen tatt i betraktning. 
Vi fikk resept på en 10-dagers kur med Onsior 40 mg.
(Onsior - til behandling av smerter og inflammasjon ved kronisk osteoarthritis hos hund)

Vi begynte kuren på onsdag, og det kan jo bli spennende å se om Nalle forandrer adferd på noe vis. Den typisk norske sommeren som nå er tilbake, vil nok også ha en positiv effekt på'n gamlefar, tipper jeg.

Klokka var bare 9 den samme fredagsmorgen, da vi sto nede på bensinstasjonen og fylte opp dieseltanken. "Fylle opp" er å ta hardt i, tanken er kjempestor og jeg føler jeg blir rana - så jeg stopper å fylle når teller'n viser 350,-. Det blir sjelden mer enn halv tank. Da har diesellampa lyst advarende ganske lenge...

Denne morgenen var altså alle plikter unnagjort noen minutter over ni - og jeg hadde ei hel frihelg foran meg!
Det føltes som en evighet siden sist, og det var det også. Tove skulle egentlig kommet denne helga, men de planene gikk i vasken av forskjellige grunner. Ergelig nå som vi har så sjelden fri samtidig, men værmeldingen var heller ikke så veldig lovende - for sånne som oss.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til, om jeg skulle dra heim til Bergheim eller ta en tur til fjells.
Så fikk jeg plutselig øye på en lundehund...

Det var en liten gutt fra Bergen! Han var på langtur, og hadde tatt seg ei pissepause i Gulsvik. Akkurat nå greier jeg ikke å huske navnet.
Det er ikke bare Nalle som kan skylde på alderen..

Etter en koselig prat, fortsatte bergenserne mot Lillestrøm - og vi kjørte innover mot Vidalen.



Jeg hadde studert kartet, og bestemt meg for å følge/gå -  en grusveg oppover mot Sandvasskollen.
Det var passe varmt og passe bratt.



Utsikten ble etterhvert kjempefin!



Og plutselig var vi på toppen av Sandvasskollen 924 moh


Været ser veldig fint ut, det - men det blåste noe forskrekkelig.



Likevel måtte vi gå omkring på de mest utsatte plassene for å nyte utsikten ned mot Sandvatnet.



Og det var flere topper som frista...



Vi kom oss ned i dalen midt i mellom, der det var litt lunere.
 Der dro vi fram frokosten vår.



Mens vi satt der og spiste,
 orienterte vi oss fram til hvordan vi skulle bestige neste topp



Det var skummelt bratt noen steder, det gjaldt å passe på hvor man satte beina,
men det gikk bra - og vi "erobra" den ene toppen etter den andre



Det blei en fin liten runde oppe på kollen, før vi var tilbake ved stien.



En morsom tur, som jeg gjerne tar igjen. Helst en dag det er vindstille.
Men vi kunne i det minste skryte av oppholdsvær og myggfritt denne dagen.


Vi fant en sti ved Dugurdsflåen, den måtte vi selvsagt også inspisere.
Den endte opp ved ei lita hytta, og en fin bekk...

...og en fantastisk utsikt utover Vidalen og like ned i Hedalen.


Turen fortsatte ned grusvegen.
 Bikkjene gikk i bånd sånn for ordens skyld, det er neppe fare for å bli påkjørt her...



Denne turen anbefales!
Jeg tar den som sagt gjerne omatt, men da skal jeg fortsette innover mot Gyranfisen - for der ligger det en cache.



Nå er det fryktelig lenge siden jeg har vært på cachejakt!



Jeg måtte stoppe bilen noen ganger, og gå ut bare for å se på Vidøla.
Den ser ut som ei sånn gullgraver-elv.
Og det finns mange skjulte skatter her i Vidalen...



Vi tok en stopp hos Blomster-Hans også.
Huset er velstelt og fint, men jeg skulle ønske noe ble gjort for å hedre mannen som levde her. En liten minneplakett, i det minste.

Siden vi nå var nesten nede i Hedalen, så jeg ingen grunn til å snu...



Endelig tilbake til Strøen 😊


Etter en god natts søvn, la vi iveg oppver stien fra 620 neste dag.


Tassen hoppa fra stein til stein, Nalle dilta med - sånn hakk i hæl.


Sola kom og gikk


Myrulla såg nesten ut som skydottene


Så var vi oppe på Slakollen.


Så deilig.


Den fineste utsikt i verden.



De mørke skyene gjorde sitt til at vi valgte å nyte stunden på kollen.
Det var ingen vits i å stresse med å gå lengre innpå fjellet.


 Etter nærmere en time på topp, fortsatte vi ned mot setra.

Måtte smile litt av Mikkels 'hilsen' akkurat her.
Hva er dette slags lureri?


Nede ved setra herska fred og ro.
Det var ikke en eneste sau å se engang.


På T-stien ble jeg plutselig oppmerksom på at høsten var kommet, liksom!
Den frodige blåbærlyngen var borte, lauvet likeså!!



Det er antagelig den glupske bjørkemåleren som er syndebukken her. Jeg visste ikke at den gikk på blåbærlyngen, men det såg slik ut. Det var bare tyttebærlyng og granbar hadde fått stå i fred.

Kom det ei regnskur?
Nei, jeg husker ikke. Men vi tok oss en matbit og en liten blund, før vi tok en tur nedover Strøselva.


Da vi sto nede ved Høgfossen, kom sola fram igjen.
Guuud, så flott det var!


Hundene liker seg ikke så veldig godt på slike steder...


Det er bratte bakker oppatt, og jeg begynte tidlig å fable om en dukkert.


Baderingen ble henta fram igjen. Jeg må virkelig innrømme at den er ett nyttig hjelpemiddel.
 Iskaldt vann eller glatte steiner - you name it.
Alle som er litt pysete, burde prøve en GUL badering.



Det er liksom bare å kaste seg uti det, da!


Så kom ihvetfall regnet.
Vi pakka sammen, takka for oss - og kjørte hjem.

Søndagen kom, og jeg fikk kaffe på senga.
Jeg rakk en dusj også, før jeg fikk telefon med spørsmål om jeg kunne steppe inn for ei som var sjuk.
Da var det bare å hive seg rundt i en fei.



Arbeidsdagen på Notabene var fra 12 - 18, altså var det mange timer igjen av søndagen.
Og det passa bra, siden vi hadde fått besøk av to langveisfarende som ønska seg så veldig en fjelltur eller to!
Været var litt usikkert, men ...




Tassen var også kjempeglad for å få seg en kveldstur...

...og en anledning til å vise seg fram 😅


Nalle dilta da med, han også.



Han Bjørn langa skikkelig ut!
- og så Tulle-Tassen, da....linselusa 😂



VÆR er fasinerende

og Norge er utvilsomt eksotisk for svenske damer


Da vi nærma oss toppen, slapp jeg Nalle...



Hadde det ikke vært for Tassen, hadde Nalle vært på toppen før Nathalie, trur eg
 😉
- men jeg må si de imponerte, de tre blad Mathisen!


Tåka kom sigende, for og gæli.


Men alle var i trygge hender hos turoperatør Natten 😝


Vi kom oss helberga ned igjen alle sammen.

Gjestene hadde innlosjert seg i Olabu, og klokka var ikke mange da de kraup til sengs den kvelden...



Og snipp snapp snute, så var den nestsiste søndagen i juni ute...