lørdag 28. oktober 2017

Ingen kjenner dagen, før...

Jeg har jammenimeg begynt å like å kjøre bil!
Den langtekkelige kjøreturen til Gol, har blitt for kort!!!
Fordi jeg setter på meg øretelefonene og slår på lydboka - nesten før jeg har satt bilen i gir.
En mann ved navn Ove får meg til å le høyt, men han har også rørt meg til tårer...

Boka blir lest av Trond Brænne, ihvertfall mesteparten av boka - han rakk ikke å fullføre innspillingen før han døde. Maken til innlevelse og fortellertalent skal man lete lenge etter, men Kim Haugen gjør sikkert en fin avslutning på lydboka - så langt har jeg ikke kommet enda. Så foreløpig kan jeg bare nyte den gode fortellerstemmen til Trond, og ....den humoristiske og hjertevarme historien om rufsete katter, uventede vennskap og om kunsten å rygge med tilhenger....


Boka er filmatisert, jeg har sett noen reklame-klipp på tv,
men jeg kan ikke få fullrost lydboka.
Storytel er jammen den lureste investeringen jeg har gjort på lang, lang tid.



Både Nalle og Tassen har vært med til Gol de siste dagene. Jeg har hatt forholdsvis korte arbeidssdager, og når det er regnvær og grått, sover de i timesvis. Etter arbeidsdagens slutt har vi gått omkring i Gol en times tid.
Bekledningen er det ingenting å si på!



Jeg kjøpte refleksdekken til Nalle også, og sjøl har jeg ett såkalt refleksbandolær - så vi lyser opp som sjølveste uttrykkningspolitet der vi sprader omkring i mørke gater. 
En mann ved navn Ove hadde nok vært stolt av oss!

Det har dukka opp en ny og spennende butikk i Gol, Strikkeglede heter den.
Foreløpig har vi bare vært på vindus-shopping...


Det er forresten  på sin plass å minne om at vi selger ringer til inntekt for hundene i Yulin!
De koster 100;- og hele summen går rett til dem det er tiltenkt.
Vi selger dem hos Zoo1 Gol, og jeg selger og sender privat...
Ellers går det fint an å vippse ett hvilket som helst beløp til 46761664 nårsom helst 😉



Nå har jeg langfri-helg ☺️

Før vi dro til Flå idag, satte jeg på varmen i Olabu, slik at det skulle bli god temperatur der til kvelds.

Nalle er helt fra seg av forventing når vi kommer til mammas hus...
«Bestemor, bestemor - slipp meg inn!!!»

Mommo fulgte med oss på en liten rusletur, og da vi kom inn igjen blei det satt fram både kaffe og kaker.
Både Nalle og Emmely fikk en liten smak på baksten.



Det blei også tid til en liten «date» før vi måtte reise heim.


Pelle og Tassen har bestandig vært venner og vel forlikte.



Hanene på Bergheim har akkurat begynt å gale.
Ihvertfall en av dem.



Den mørke hanen er størst, og jeg antar det er han som er den skyldige. Han har blomstra opp den siste uka, fjærdrakten skinner i alle farger - han blir så flott!
 Den andre hanen er lysebrun og grå, ikke så iøynefallende - men veldig spesiell. 
Så nå har jeg valgets kvaler....
Skal jeg beholde en av dem, isåfall hvem?
Det har vært veldig behagelig å slippe hanegal, slippe å stenge luka hver kveld og slippe dem ut om morgenen...
 Hønene har vært venner og greid seg veldig fint uten en innpåsliten hane...
Dessuten er han sønn/sønnesønn av en dem og strengt tatt ikke egna til å føre slekten videre. Det er ikke mange grunner til at jeg bør beholde noen av dem! Men se på dem, da....




Nalle og Stripa har utvikla ett spesielt vennskap, de også.
Nesten hver eneste dag kommer Stripa ranglende inn med ei mus, død eller levende, og overlater den til Nalle. Idag har han fått to.
Ingen tvil om at katta gjør en god jobb!



Og så var det kameratene våre, da.
Doffen og Petter, de skulle komme ikveld, og vi hadde planlagt turer både høgt og lavt.
Men så har det seg slik, at Doffen ikke liker Mercedesen så godt, han liker Pickup’en.
Og Pickup’en er «bare» en Sommerbil...



Utpå kveld fikk jeg melding fra to betutta gutter. 
Doffen hadde fått fullstendig panikk da de var på veg oppover, og etter megen møye og stort besvær, hadde de tilslutt fått snudd kjerra og endt opp tilbake ved start. 
En skikkelig nedtur, med andre ord - de som hadde tenkt seg til snø og villmark.
 Doffen som hadde gleda seg slik til å vise fram den flotte vinterpelsen og den friske, velfødde kroppen sin, etter å ha kommet seg velberga gjennom en lang og trist høst. 
Det spørs om ikke vi blir nødt til å bevege oss ut av Hallingdal i løpet av vinteren. Doffen har visst begynt planlegginga allerede.
🤠🤠
Det er meldt om knallvær i helga, så vi skal nok få oss noen fine turer likevel. 
Men nå har det jammen begynt å blåse der ute, så det rister i veggene... Hm.
GOD HELG!

tirsdag 24. oktober 2017

De siste dagers begivenheter.


«Jeg» la om til vinterdekk på fredag...


 Neida, Tassen og jeg gikk tur, mens jobben blei gjort på Bromma.

Tassen er bestandig med meg. Jeg har ikke vært flink til å trene alene-trening med ham i det hele tatt, og han er snart fem år!
Nå i det siste har jeg vært litt mer bevisst på det, og latt han bli igjen sammen med Nalle, når jeg har hatt andre ærender. Det går faktisk veldig fint. Nalle har bestandig vært rolig heime, og det påvirker Tassen positivt. De er på trygg grunn, begge to.


Søndag måtte de også passe huset, mens vi var i barnedåp.
Vesle Emmely er siste tilskudd i familien, og jeg kan tituleres som Nøve-Møsist igjen.


Møsist betyr morsøster, jeg er altså søster til mor til Emmelys mor...

Flå kirke er fra 1858 og den ble restaurert i 1933.  Da blei altertavla rensa, og benker og rekkverk ble malt om igjen. Jeg ble sittende og beundre den flotte dekoren, de fine harmoniske fargene i vegger og tak - jeg glemte helt å høre på hva presten sa. Men høytidelig var det, da to små jenter, Emmely og Leah fikk sine navn.

Emmely har to oldemødre også, jeg tror de kalles mommo og mor, faktisk ☺️



Her er Gommo’n til Emmely og Emanuel, og mamman til Emanuel.
Gommo betyr vel rett og slett  go’mor

Det var en koselig barnedåp med mange gjester. De lekreste retter blei servert på Nesbyen Kro, og timene gikk skrekkelig fort slik de gjerne gjør i godt lag.
Bikkjene hadde greid deg veldig bra, akkurat som jeg trodde. 


Været har vært grått og stusselig de siste dagene, og snøen har lagt seg på Ryfjell.

Hønene går ut og inn i hønsegården akkurat som de vil. De unge hanene har ikke begynt å gale enda, men det er vel ikke lenge før de begynner. Det går bra, enn så lenge.
 I går la forresten Ruske Sara sitt første egg igjen! Det er nesten fire måneder siden ho fikk kyllingene sine.
🐔
Idag var det oppholdsvær, og da kunne jeg ikke holde meg inne.


Vi måtte ut å kjenne på snøen ❤️



Søre  Buhovd.
Vi rusla omkring ett par timer.
 Det var stille og fredelig, bortsett fra da en sølvgrå harepus kryssa vegen rett foran oss.



Nå er det bare å glede seg til vinter’n!



Ps. Har lagt til en ny blogg i blogglisten, om en liten lundehund ved navn Zkipper. Fantastiske bilder fra hav og land!
zkipperthesailordog

fredag 20. oktober 2017

Hundemassør på besøk


Her om dagen oppdaga jeg tilfeldigvis at hundemassørstudent Tonje M.Hanssen tok på seg oppdrag. 
Noe slikt har vi ikke hatt i Hallingdal før, såvidt jeg veit - men jeg kjenner mange som har benytta seg av slike tjenester andre steder i landet. 


Jeg tok kontakt med Tonje og spurte om ho ville prøve seg på gutta mine, og fikk raskt svar om at det ville ho gjerne. 
Onsdag klokka 12 kom Tonje til Bergheim for første gang i sitt liv. Ho tok seg en liten sightseeing før ho dukka opp i tunet, og ho var såååå begeistra for grenda vår 😉
Nalle og Tassen smelta momentant for den blide damen.




Nalle stilte seg til Tonjes disposisjon med en gang, sjøl om han ikke forsto helt hva ho dreiv med.

Tassen blei litt betutta da ho ikke ville leike med ham, så han gikk og la seg.


Det var ikke aktuelt for Nalle å legge seg, men Tonje strøyk og masserte muskel for muskel likevel.


Nalle blei salig og god i blikket.


Han hadde muligens noen litt ømme punkt baki krysset, men han lot Tonje gjøre som ho ville.


Jeg så at han koste seg.




Tonje holdt på med ham i nesten en time.
Neste gang vil han kanskje legge seg frivillig, og bare nyte stunden.
Det må være godt for en gammel skrott. 
❤️
Tassen fikk også massasje!
Han har neppe en eneste stiv muskel i den smidige lundehund-kroppen, men han har så godt av å bli håndtert av andre.
Han er nemlig ikke den som lar hvem som helst «klå» på seg, og han var litt skeptisk i starten - men Tonje brukte tid og løste opp med leik og kos. 
Derfor blei dette en veldig god opplevelse for ham også! 


Jeg håper ho har tid til å komme tilbake om noen uker. 
Ikke fordi jeg tror gutta har vondt noe sted, men mest fordi det gjør godt for kropp og sjel.
Tusen takk for besøket, Tonje!
 

Vil din pelsvenn også ha besøk av Tonje? 
For en 100-lapp får din hund full gjennomgang og massasje i ca 45 - 60 min, litt etter størrelse, tolleranse og/eller behov.
Pengene går i sin helhet til Viksemarkas venner og Prince Fluffy Kareem.

(Hundemassør-student Tonje M.Hanssen)


Til slutt slenger jeg med noen bilder fra formiddagen i dag...





Rundball, rådyr, Ryfjell og rare streker....


GOD HELG 

onsdag 18. oktober 2017

Alle veier fører til...



Jeg hadde skikkelige problemer med å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre på mandag, men da Bjørn skulle til Vassfaret - slo jeg følge med ham. Neste dilemma blei hvor jeg skulle ta turen..
Første tanke ble å gå Vassfarstien fra Nes Østmark til Strøen, men så slo jeg det fra meg. Det ble for mye skog.
Fjellet frista mer. Kanskje gå fra Søbekkseter til Strøen? Nå som jeg hadde sjåfør og alt? Nja...nei det fikk være til en annen gang...
"Sett meg av ved Godvatna, så går jeg en liten tur utpå Høgdefjell før jeg rusler nedover til Strøen, da"


Stien ut på Høgdefjell er godt merka, og veldig godt brukt.
.


Alle burde ta seg en tur ut dit, det tar bare en snau halvtime.


Vi blei sittende litt nedom varden og beundre utsikten, men bestemte oss ganske raskt for å følge en annen sti videre...


Det går godt merka stier til bla. Åslisetra, men på kartet fant jeg en annen sti, en som skulle komme innpå stien til Kviturdsetra - og den såg spennende ut.

Stien var umulig å finne, jeg så ikke ett eneste dyretråkk engang! Bare noen djupe elgspor her og der.. Det blei litt kronglete å ta seg fram, men jeg visste sånn omtrentlig hvor jeg skulle gå.

Etter ca 5 km, møtte vi på Kviturdseter-stien

Den er ikke helt enkel å følge den heller, men der har jeg gått så mange ganger - at jeg vet omtrentlig hvor den er lettest å miste.


Stien er blåmerka, men merkene er slettes ikke like tydelige overalt. 
Kart er kjekt å ha, eller Topo GPS'appen 😉


Vi kom ihvertfall fram til Kviturdsetra!

Den sto akkurat der den har stått i minst 150 år.


Jeg satte meg ned og tok fram nista mi, en Bromma-baguett!
Men bikkjene har blitt så innpåslitne og snikete, at det er nesten umulig å kose seg. Misunnelsen lyser av dem og de sikler nesten over meg!  Det ender vel med at jeg må nøye meg med hundematen.

Jaja, hva kan jeg forvente...


Klokka hadde blitt nærmere fire, og vi måtte tenke på å komme oss ned til Strøen - før vi blei etterlyste.
Istedet for å snu, ville jeg gå utover mot Kviturdkollen. Det burde bli den raskeste vegen. Og hvis jeg tok i bruk alle mine sanser, kunne jeg kanskje finne Kviturdhiet også..?
Jeg begynte "søket" nedom setra, men endte ganske raskt oppe ved prøvehiet som vi hadde vært ved flere ganger før, for ett par år siden. Vi måtte tilslutt gi opp søket den gang, men jeg har vel egentlig aldri gitt opp håpet om å finne hiet.



Alle sa at det ikke var noen vits, siden hiet har rast sammen for lengst.


Fine, fine eventyrskogen.



Vi fulgte ett slags tråkk, da jeg ble oppmerksom på noen steiner under ett tre. Ikke så unormalt, kanskje - men da jeg så ett slags merke på treet. Hm.
Det kunne selvfølgelig være ett grensemerke av ett eller anna slag, men jeg begynte å se meg ekstra godt omkring.



Og da...


DER VAR DET !!!


Hiet var vel ikke stort å skryte av,
 men jeg følte jeg hadde funnet en stor skatt!


 Her overvintra en svær hannbjørn vinteren 2008-2009.
Litt vemodig å se det sammenraste hiet, men enda tristere å tenke på at bamsen ble skutt i Stor Elvdal for fem år siden.
315 kg veide han, en skikkelig rugg av en bjørn.


I år har jeg ikke hørt om en eneste sikker bjørne-observasjon i verken Vassfaret eller i Hallingdal.


Bilder ble tatt i alle himmelretninger, før vi takka for oss og gikk derfra.
 

Så fulgte vi gamle minner og fant fram til myra, 


og deretter den bratte stien ned mot Strøen.


Det er vel ett par km før man kommer fram til "hovedvegen"


- og der blei vi raskt plukka opp av Mathisen som hadde venta en smule utålmodig etter å komme seg heim.

Vi nådde ikke helt ned til Strøen denne gangen, men bikkjene og jeg var enige om at det hadde vært en kjempefin tur likevel 
😊