onsdag 29. juni 2016

Dette er livet!

Fredag...skjedde det ingen verdens ting?? Utrolig hvor fort ting går i glemmeboka, og utrolig hvor lang denne ferien føles - men best av alt - den er enda ikke over :-)

Lørdag kom Gry, Milli og Tjorven. De hadde pakka seg ut av hytta i Valdres, og hamstra baguetter og vafler før de dumpa ned hos oss på formiddagen. 
Vi spiste en vaffel hver...
dermed var Turoperatør Natten klar for ett nytt oppdrag :-)

Gauken gol i bjørkeliene omkring Imlan og været var helt fantastisk.


Innen vi kom opp til Nørdre Rantetjern, var det tida for ei lita kvil.


Vi hadde god tid, og mangt og mye å beundre.

Snøbad sto selvfølgelig også på programmet.

Vi møtte ikke en levende sjel i bakkene opp mot Hallingnatten -

-men plutselig blei alle bikkjene veldig, veldig fokusert -

- og med ett sto han der, foran varden -

 - og like etterpå dukka enda en opp - foran Gaustatoppen!

Vi trodde knapt våre egne øyne, men takka de høgere makter for denne åpenbaringen. . . før vi fortsatte fram til toppen.


Matpause på HALLINGNATTEN 1314 moh!

En glad og fornøyd gjeng!

...og fordundremeg var ikke bukken der da vi gikk ned igjen også.

Ikke rart det ble den reineste hallelujastemning etter dette!

Tidlig neste morgen, velogmerke etter at Malkhyl hadde galt noen timer - dro tjømlingene heim til sitt.



 Søndagen var skikkelig våt. Ingen hadde lyst til å være ute.
Bare de merkelige islendingene - de syns det var helt ok.

Jeg syns vel egentlig at det var helt greit med en regnværsdag jeg også. En innedag er godt iblant det og. Bikkjene sov og sov, og vi tok livet helt med ro. 
Vi lada opp til ei ny uke. 
- og til en ny langtur i Vassfaret..

Klokka 10 mandagsmorgen var nista smurt og sekken pakka. Tonje var også klar, og en time seinere møtte vi Hilde og Simba inne ved Strøen.
Jeg må tilstå jeg ble stående med hjerte i halsen ett øyeblikk.
Tonje var selvfølgelig strålende glad for å møte mor si, men jeg var ikke så sikker på hva Nalle ville si til Simba...

Nalle, Simba og Tassen - de tre kuuuleste gutta jeg kjenner, det er nå brennsikkert.
Turoperatøren kunne trekke ett lettelsens sukk.
Feselskardet neste!
 

Vi traska ufortrødent innover mot Gørbuflaga.


Så bar det oppover, rett oppover - i den ulendte gammelskogen som var gjennomtrukket av mange bekker små...


Det hadde kommet over 34 mm regn på Bergheim på søndagen, men antagelig hadde det falt enda mere her inne.
Og jeg sa vel at det var bratt..?

 Vi var heite i toppen og våte på kroppen da vi kom opp, men bare Simba var modig nok til å kaste seg uti myrhølet.


 Jeg sa det var vått...

Da vi kom fram til Mortenshøla, da skinte sola igjen.


Det skulle bli slik denna dagen, sol og regn om hverandre.


Vi lurte nesten ei stund på om vi skulle slå oss til her inne.


 Vi trivdes godt i hverandres selskap, og vi gled liksom helt naturlig inn her.  Vi kunne godt leve som huleboere, alle seks :-)


Jeg var igrunn helt himmelfallen, og det ser Nalle ut til å være også... 


Tenke seg til at han skulle være så medgjørlig og grei med en annen hannhund. Simba var riktignok kastrert, men.
Simba og Tassen syns nesten det blei litt pinlig i lengden...


Kaffe og skolebrød smakte utrolig godt, men etter ei lang kvil - pakka vi sammen sakene våre, og fortsatte ferden mot Strøsli.
Det finns stier her, men de er ikke alltid like enkle å finne.
Her slenger det bare en sjelden gang en og annen turgåer gjennom gammelskogen i løpet av sommeren, til tross for den fantastisk ville naturen. 


Skal si det surkla godt i skoa, forresten. 
Men vi hadde selvfølgelig ullsokker, så ingen fraus på beina av den grunn.

Etter enda ei regnskur, og enda noen km, kom vi fram til Strøslie.


Sola innhenta oss :-)


 En fredfull plass på denne jord.
Det var på tide med ei skikkelig matpause for to og firbeinte.


 Det er en veldig god følelse å vite at man har hele dagen!

Men Simba var full av krutt, og han hadde det travlere enn de fleste.


 Neida, han holdt seg til oss han også, så lenge vi hadde noe å spise.
Deretter gikk vi i flokk og følge opp til Skardtjern.
Tonje og Hilde ville ikke la muligheten til å stikke oppom Strøslifjell gå ifra seg heller.
Så vi gikk og gikk.

Vi nådde varden idet sola forsvant, og det blei småkaldt...

STRØSLIFJELL 1107 moh

Tonje forta seg å plassere kamera i riktig retning -


- og slik blei vi foreviga sammen, nok en gang :-)


Så pilte vi nedover igjen.
Vi fant stien mellom tjerna, og fulgte den ned til Skardet.
Siste matpause, idet det nærma seg kvelden.


 Etter litt betenkningstid, bestemte jeg at vi måtte ta "snarvegen" over Trytetjernåsen.


Dermed bar det oppover igjen, med lår som begynte å bli en anelse sure...
Jeg slo på Endomondoen da vi forlot Trytetjern.


Det er vanvittig fint over åsen, med myrer og krokete furulegger, og bratte bergnabber som stikker opp her og der.


Trytetjernåsen 884 moh.
Da var vi slitne, både to og firbeinte!

Fra Triggerpunktet er det nesten strake vegen ned til Dølahytta, men jaggu hadde vi brukt i 1,5 time på de tre km over Trytetjernåsen.
Det var veldig, veldig godt å kunne sette seg i bilen - akkurat idet ei skikkelig regnskur satte inn.
Da vi kom opp til Godvatna, måtte vi hoppe ut av bilen igjen, for å fange dagens siste høydepunkt.


Det hadde vært en utrolig fin dag, og en utrolig fin tur!
Vi hadde virkelig brukt dagen, vi hadde gått fra kl var 11 til nesten 21.
Det var utrolig deilig å komme heim en time seinere, og få seg en varm dusj og ett godt måltid, og legge seg og tenke gjennom dagens små og store begivenheter...

Jammen er det deilig å ha ferie!

Det var tirsdag i dag, og jeg nøt det å kunne sove lenge likevel.
Bikkjene var usynlige. Spesielt Nalle hadde godt av å ta det med ro. Vi hadde faktisk gått minst 1,7 mil igår - i tildels svært ulendt terreng...

Dagens trim var en runde med grassklipperen.
Det lukter godt med nyslått gras.
Men da det led mot kveld, begynte rastløsheten å gjøre seg sterkt gjeldende.

En liten kveldstur, bare ;-)


For livets glade gutter går solen aldri ned!


Dette blei en stille og rolig tur.


Vi holdt oss her ei god stund. 
Vi kunne se regnbygene leike seg på himmelen. Høre sauebjellene langt der nede. Vinden som suste og bekkene som sildra. Vi kunne se fisken vake langt der nede på Bødalsvatnet.


 Rein, skjær sjelefred.

lørdag 25. juni 2016

Eventyrlige turer

jeg: "Er du heime - på Bergheim???" 
Tonje: "JA"
jeg: "bli med på tur? 
Tonje: "JAAAA!"

Omtrent slik begynte tirsdagen. 
Omtrent 1 time seinere parkerte vi bilen på Veneli,
 og la i veg nedover Bertestien...
ned til Greineløken og bortover til Hallingvika.

Jeg har vel aldri før sett slik fart på gamle Nallefar!
Han nærmest sprang nedover - og med Tonje på slep, spurta de forbi hver eneste maurtue.

Ja, det var som mor hennes sa; tenk å vera so glad i naturen, men vera so redd før maur!!!
Nå var det minst to likesinna på tur :-)

Tida hadde liksom stått stille i Hallingvika.
Stallen til Berte var like krasafaren som sist...


Nå tok vi oss tid til å snuse litt omkring, og jammen fant vi ikke restene etter Bertes stue også. Det var bare såvidt vi kunne ane noen mosegrodde og morkne laftestokker, men vi var sikre i vår sak.


 I ei steinrøys lå en bit av jerngryta hennes å. Ei lita gryte. Men den vakte stor beundring.


Knotten var lei her inni skogen. Det var skrekkelig varmt når sola titta fram.
..og jammen greide ikke Tonje å lokke meg uti Aurdalsfjorden!


Nalle lå i skyggen og ante fred og ingen fare, men Tassen var helt forferda over at jeg kunne svikte ham slik.


Det var Tonje som fikk æren av å trøste en liten tass. Han hadde liksom rett til å være litt fornærma på meg ei lita stund...

Da vi tok fram nista, kom plutselig Nalle fram i sola også :-)


Etter ei stund var vi tørre, varme og mette 
- og tida var inne for å forlate Fantekjerringberget i Hallingvika, og gå tilbake.


Vi blei enige om å stikke bortom Skrukkefylla.


Og da vi kom så langt, måtte vi oppom Skrukkefyllhaugen...


Og plutselig fant vi ut at vi skulle rusle bort til Nevlingen også...


Da resten av nista var spist og termosen tømt,
følte vi oss klare til å forlate Vassfaret og gå over demningen.


Vi fulgte den blåmerka stien.


Den går forbi det idylliske Hallingtjern -


-før den ender oppe ved vegen til Veneli.
Så fulgte vi den ei lita stund, før vi fant stien opp igjen.


 Det er mye morsommere å gå på sti enn å traske langs en grusveg!


 Mange bekker små, gjør en stor å
- men nå har det vært tørt i skogen lenge.


Denne stien er ikke mye brukt, men det er jammen den fineste!


Så var eventyret over for denne gang...

fotograf Tonje Elisabeth Lien

Onsdag kom.
Jeg sto opp tidligere enn jeg har gjort på lang, lang tid. Vekte gutta boys, og kjørte ned til Flå og henta mamma.

Jeg tror ikke gutta forsto hva som egentlig foregikk - før de plutselig hørte stemma til Gry utafor polet i Hemsedal!


...jeg tok visst ikke ett eneste bilde før vi satte oss ned for å spise en Bromma-baguett... Da hadde vi gått omtrent en km.

Heldigvis fant Milli ett lite vann å bade i litt lengre opp!


 Det var ikke akkurat varmt her i høyden, men vi sleit oss videre oppover, vi.


RØGGJIN 1370 moh

Vi var en glad og lykkelig gjeng - inntil vi blei forstyrra av andre følk.

Det var ikke plass til andre på toppen...


 Det blåste ganske kaldt...


- men vi fant oss andre topper -


- og vi hadde flere høydepunkt i vente -
 


 VAFLER FRA BROMMA



Vi satt lenge nedi den lune dumpa og koste oss med vafler, og da vi begynte å gå igjen - gikk vi ikke langt før neste stopp...


Det var flotte motiver overalt!


og hundene poserte villig vekk :-)


Snøbad fikk de også. Mange!


Og vi beundra blomster som vi ikke viste navnet på?!?


 Ett av dagens høydepunkt, var da mamma og tante Alma blei med oss på Kinarestauranten i Hemsedal.
De hadde neppe hatt tid til å uroe seg stort over at vi blei så lenge på fjellet, for søstrene har mye å snakke om når de treffes.

Ei lett og lystig tone, og ei matlyst så stor...

Det var bare kjempekoselig!
Og som om ikke det var nok, så svingte vi innom Prestegardshus, barndomsheimen deres, og kunne gledelig konstantere at der sto alt meget så bra til.
Tusen takk, Hilde - det skal ikke forundre meg om vi dukker opp igjen i løpet av sommeren!


Tenk, jeg hadde vært kjempesosial to dager på rappen - og storkost meg!
Men så var det på tide med en ego-trip igjen.


Jeg la opp til en ganske lang tur, og siden Bjørn var heime, fikk Nalle en kviledag.

T for Tempelseter - T for Tassen 

Målet var Høgevarde, og en cache eller to. En av Flås eventurlige toppturer.
Jeg hadde aldri gått fra Sigdal-sida før, men stien var brei og fin, og lett å finne.


Jeg husker ikke hva som hendte først - men plutselig dukka de opp som troll av eske - både den første reinen og den første cachen!

 Ubeskrivelig moro å møte slike dyr!

Stien var slakk og fin, og gjorde en sving til høgre rett før Raudmyra.

 Her ses Gråfjell i bakgrunnen. Den høgeste toppen der, er 6-7 m høgere enn Høgevarde


I ei bratt li, ble vi plutselig oppmerksomme på enda en rein!


Slike enslige dyr er som oftest nysgjerrige, og den svevde liksom omkring, mens den betrakta oss med vaktsomt blikk. 


Tassen skulle gjerne blitt med, men glemte fort dyret, da vi nådde fram til den store snøfonna rett foran Høgevarde-hytta.


Vi tok en runde for å se an bygningene. Det bygges ny og moderne hytte her oppe. En merkelig bygning, men den blir sikkert fin.
 

Herfra kan man se rett ned på rv7 ved Ørgenvika.


Jeg hadde tenkt å smake på nista her ved hytta, men så var det følk her, gitt. 
Da gikk vi naturligvis videre.
Tassen gikk rett nedi dyregrava, for det lå visst noen hundekjeks der!


Vi fant cache nr 2, etter at vi hadde beundra skiva. Det er ei utrolig utsikt her på klarværsdager. 


HØGEVARDE - 1459 moh

Klarvær var det dessverre ikke, men Tassen solte seg  i glansen.


Det begynte å rumle i magen. Vi måtte komme oss ned i ett lunere terreng før vi kunne ta fram nista.
Vi fulgte stien mot Gulsvik-setran, til vi kom ned i "dalen" mot Raudmyra. Jeg hadde lyst til å se igjen stedet hvor Raumyrdansen hadde fått sitt minnesmerke.
For de som vil lese mer om stedets historie, kan se HER

 Her burde det egentlig vært en cache!

Nista blei spist, men jeg hadde ikke lyst til å forlate fjellet riktig enda... Ikke Tassen heller, tror jeg - han liker å sitte å se seg omkring, han også.


Vi hadde gått omtrent 1,5 mil - og burde vel være fornøyde -
men så var det denne cachen Tempelseter da...

Den viste seg å ligge på fjelltoppen BAK Tempelseter. 
På Tempelnatten.

 Men uansett hvor godt jeg leita, så fant jeg den ikke.
Ergelig.

Vi satte oss i bilen og kjørte nedover mot Sigdal igjen.
Bestemte meg for å finne den i Hagan, i det minste. Den var sikkert ved parkeringsplassen der, og lett å finne.


Men jammen måtte vi ut å gå igjen.
Ikke så langt, en km kanskje. Og det var så absolutt verdt det.
Vi kunne nyte utsikten, og se kveldsola på Andersnatten langt der nede.
Fantastisk fint.


Og sommerferien er bare halvveis :-)