torsdag 16. september 2021

Kviturdkollen, Kviturdhiet og Kviturdsetra

 Jeg har blitt godt kjent med leia opp på Kviturdkollen nå, det har blitt ganske mange turer etterhvert. Kneika blir brattere og brattere for hvert år, men jeg veit jo at den har en ende.

Den har grodd til også, men det er nok en og annen som karrer seg oppover her, på det som engang har vært en traktorveg.

Traktorvegen ender i en sti, og stien ender oppe ved ei myr.

Men det er ikke slutt på stigningen sånn med det aller første.

Stien er bare tidvis synlig her oppe.

Men utsikten blir bedre og bedre.

Og etter å ha snirkla seg litt hit og dit - står en plutselig der - ytterst på 

KVITURDKOLLEN.

Det er ett skikkelig fint og kledelig navn, syns jeg.

Og utsikten herfra kan beundres i det lange og det breie -

- for det er velfortjent, og det gjør godt med ei kvil her oppe.

Litt nedom sjølve toppen, er det også en liten varde, som noen har bygd for lenge, lenge siden. Uvisst hvorfor...

Det er ekte villmarks-sus over Kviturdkollen, så ulendt og bratt som det er her.

Men helt utilgjengelig er den altså ikke, når en kommer fra den rette kanten.


Svart, raggete granskog, krokete furu - ispedd høstpynta lauvskog og raud lyng


Vakkert.
Og så lukter det så godt!


Vi fortsatte rett over myra der vi kom opp.
 Jeg hadde lyst til å se om jeg kunne finne att hiet i år også.


Om det var sporhundene eller min intuisjon som førte oss rett på hiet, kan sikkert diskuteres. Men hiet var nesten ugjenkjennelig nå.


Ei skjeggete gran hadde velta overende, og lagt seg tilrette over det som opprinnelig hadde vært ei diger maurtue.


En liten jordhaug med store steiner, er det eneste som vitner om de sterke kreftene som var i sving, da bamsen gravde seg ned for å sove under tua...


Litt nærmere Kviturdsetra kom vi over det gamle prøvehiet. Det er egentlig i langt bedre stand, men det ligger fremdeles ubrukt.


Neste stopp vart Kviturdsetra.


Jeg var fornøyd med å finne den så greit, for den har ikke vært i bruk på lang tid, den heller.


Det er bølgeblikktak på seterbua, så det er håp for den.


Men skogen vokser tettere og tettere innpå, og stien som fører hit fra Godvasskardsetra er nesten umulig å finne for en som ikke har vært her før...
Jeg tok meg tid til en kopp kakao, men visste at jeg burde komme meg avgårde om jeg skulle komme meg ut av skogen innen mørkets frembrudd.


Jeg har vært her flere ganger, og derfor hadde jeg en fornemmelse av hvor stien skulle gå - sjøl om den slettes ikke følger kartet.


 Slike blåmalte steiner nedi mose og lyng, ser man ikke før man trår på dem


Stien burde så absolutt vært merka omatt,
 spesielt siden det står at det skal være en merka sti.


Der merkene vises, er stien tydelig


Jaja, det er vel ingen som har gått seg helt bort her, såvidt jeg vet.


Fint med skog og myr!



Stien begynner og slutter her ved Godvasskardsetra.

Takk for følget!
 

- vi greide å følge stien denne gangen også, sjøl om det ikke ser slik ut 😅
...men det var temmelig "skumrent" innen vi kom ned til Strøen.

Sandvika med Kviturdkollen i bakgrunn

Kvelden vart avslutta med småmat og noko attått.
Har man bursdag, så har man bursdag 😉

Tusen takk for alle bursdagshilsner - dere skal vite jeg satte pris på alle sammen
💓



Den beste tida :)

 

Det er ingen tvil. Høsten er den beste årstida!


Skallebanken ga seg etterhvert, og formen og humøret steg betraktelig.
Da jeg endelig kunne pakke sekken og dra til Orrebu, var det allerede torsdag.


Jeg satte på plass matvarene, tømte sekken for unødvendige saker, og kjørte videre opp til Godvatna.
Så var vi på tur igjen!

Det var skikkelige høstfarger på Teinvassåsen!


Knusktørt, men heldigvis vatn å finne her og der.


Gutter 😅 Utrulig at tanken aldri går tom!


Jeg hadde glemt fjellskoa heime, men kunne gå tørrskodd over myra i mine velbrukte joggesko.


HØGDEFJELL 💓


Jeg måtte erkjenne at formen kunne vært bedre,
 men vi skulle da greie å kose oss, vi!

Bare det å sitte her og kunne nyte denne utsikten igjen...


Etter ei stund, begynte vi å gå nedover.


Her er det ingen sti, men det er så lett å gå.


Gutta tok seg en gledesrull i myra.


Jeg lurer på om Tølle kjente seg igjen?


Han fortsatte i riktig retning, rett inn i løvens hule...


...eller Godvass-kjerka, som den kalles


Den må kunne sies å være ett solid byggverk,


- men jeg veit ikke hvem den er ment å huse, så jeg trives egentlig best utenfor.


Nærmere himmelen kommer jeg nok aldri lell!


En liten stund sto vi å lurte på om vi skulle fortsette nedover, 
men så bestemte jeg meg for å heller bare nyte tilbaketuren i lange drag 
- uten å slite meg ut...


Her er det oversiktelig og åpent, og gutta fikk lov til å springe fritt ei stund.


For ett hundeliv...


Det var visst noen spennende dufter nedi blåbærlyngen.


Jakta var resultatløs, og det var vel like greit.

Kanskje fiskelykken er større?


Vi bare rusla rundt på måfå, det hasta ikke med å komme seg ned av fjellet.


Gutta rusla ikke akkurat, da men - de koste seg minst like mye som meg.


Det var en sånn stille og fin kveld!


Himmelen ga håp om at morgendagen ville bli fin også.


Fint å være til


På tide å si takk for oss, Høgdefjell


Endelig skulle det bli noen fine feriedager.
Det har vært turer og opplevelser hver dag, så jeg har ikke hatt tid til å skrive. Men jeg har tatt hundrevis av bilder, så jeg må jo prøve å få lagt ut litt i tur og orden.
Men imorgen den dag, reiser Tove og jeg til Vassfaret og blir der noen dager.


 Deilig med ferie om høsten!