mandag 30. mai 2016

Rusletur

Det rusler en bamse i Hallingdal denne våren.
Den ble observert av to damer på Torpo for ei drøy uke, og på tirsdag fikk den godeste Sturla Lapphundpappa - oppleve å se den rusle i skogkanten. Da bamsen ble vàr ham, Tussi og Kuling - byksa den avgårde og inn i skogen, og blei borte vekk.
Den holdt stø kurs rett mot Vassfaret, tenkte jeg da.
 Men jeg så den ikke på onsdag

Etter ett par arbeidsdager med knallfint vær, har jeg noen fridager igjen. Været har ikke vært noe å skryte av lengre, men temperaturen er helt ok, så igår bråbestemte jeg meg for å gå Bertestien fra Flå og opp mot Veneli. Berte hadde som kjent ei rute ho fulgte fra Hallingvika til Flå, (den vi fulgte til Veneli på onsdag) så nå tenkte jeg liksom å fullføre den turen.
Bjørn og jeg gikk denne stien for noen år siden, men den var ikke lett å følge. Og nå skulle den vise seg å være enda verre...
Med utgangspunkt i Padderud, begynte vi å gå oppover en gammal traktorveg.
En riktig bratt en.


- men spennende pga alle steingjerdene og rester etter husmannsplasser både her og der!


Leipa, Bakka, Gjuvet og Karirud...
I Karirud bodde forresten Berte den første tida etter at ho flytta fra Hallingvika i Vassfaret. Jeg mente å huske at jeg hadde sett ett kjellerhull der, men nå var det hogd omkring og alt var forandra - jeg kjente meg ikke helt igjen.



Jeg skulle ha fulgt traktorvegen videre oppover ett stykke, men der sto det fordundremeg to hester og glodde på oss. Og er det noe jeg frykter å møte i skogen, så er det hester og kyr!!
Så før bikkjene oppdaga hestene, dro jeg dem med inn i en skrekkelig kronglete skog, bare for å "snike" meg ubemerka forbi hestene...


Etter dette var ikke stien mulig å finne.


Men etterhvert kom vi ut i åpent lende igjen,
 og akkurat idet jeg sa til de stakkars bikkjene at vi burde finne en sti - så havna vi en meget godt merka sti!


Jeg hadde ikke med meg kart, men jeg kjente meg igjen. Vi hadde gått her for noen år siden. 

 Vi var langt unna Bertestien, men det gjorde ingenting.


 Regnet holdt seg unna, og det var da så fint her.


Da vi kom såpass høgt opp på Sprenåsen at vi kunne se ned på Vesleåtjern, tenkte jeg det var greit å snu.


Vi gikk sakte tilbake samme vegen som vi kom...


 Vi tok pause på samme sted som sist - men denne gangen måtte nista fram.


Vi koser oss på tur, vi :)


Været blei bedre og bedre, men det nærma seg kveld.


Endomondoen er kjekk å bruke.
 Der kan man lese ganske nøyaktig hvor man befinner seg - selv om det var ganske lett å orientere seg akkurat her.


Når man følger en sti, tenker en ikke alltid over hvor en går. Etterhvert skjønte jeg at jeg gikk for langt i feil retning, noe en titt på endomondoen kunne bevise...

Vi tok oss lett inn igjen.
Og like etterpå gikk mobilen tom for strøm, og skjermen blei svart.
Det er det som er det dumme med å bruke slike ting. Ett kart er alltid det beste.


Nok en gang endte vi opp inni tette skogen, fordi hestene sto på så og si samme sted som da vi gikk oppover!
Vi greide å snike oss forbi denne gangen også, og resten av turen gikk helt fint.


 Da vi kom inn i bilen og mobilen fikk strøm, viste appen at vi hadde gått fra 167 til 625 moh, det kan stemme med kartet. 


Men en annen ting som jeg syns var litt artig da jeg studerte "ruta vår" etterpå, var at jeg faktisk har vært nærmere bjørn enn jeg noen gang har vært før!
Samme dag, altså lørdag, var det nemlig ei som bråmøtte bamsen i Heivegen, da ho var ute og jogga. Og om vi hadde fulgt Bertestien, ja da hadde vi kanskje sett ham, vi også...
Verden er forunderlig, det er sikkert.

I morgen stikker jeg en tur til Vassfaret igjen.

Ha ei fin uke!

søndag 29. mai 2016

Nalles 10 års dag

Det var Nalles fødselsdag på onsdag!
Vi skulle selvsagt ut på tur denne dagen, men den store overraskelsen var at Hilde og jeg har avtalt en kveld til bursdagsfeiring på Låplassen, sammen med tre finske lapphunder fra Nes + Pia & Ebbie! Trening på Låplassen er det beste Nalle vet, tror jeg - så det kommer til å bli en uforglemmelig feiring, som er en frisk og rask 10 åring verdig. Mer om det seinere!
Og jeg må si jeg blei gledelig overraska over alle hilsnene Nallefar fikk fra fjern og nær, på facebook og på meldinger. Tusen takk, alle sammen!

Den 25.mai pakka vi tursekken og kjørte til Veneli. Nesten all snøen var borte, og Bertestien blei det naturlige valget ned til Greineløken.


 Det er en fin sti, og vi tok oss en liten kvil da vi kom ned.

Det var masse vatn i elva, så der og da bestemte jeg meg for å fortsette mot Skrukkefyllhaugen - fordi jeg var redd det ville være nytteløst å komme over bekken ved Hallingvika, slik jeg først hadde tenkt.


Nalle var fornøyd uansett, han :-)


Vi tok oss ei lita pause igjen, men vi kunne jo ikke snu ved Skrukkefyllhaugen..


 Stien herfra og til Bjørke er godt merka, og dermed ble den vårt neste naturlige valg :-)
Jeg syns det var en litt merkelig sti. Opp og ned og att og fram, liksom.
Men vi kom da fram til Bjørke, selv om vi måtte følge vegen det aller siste stykket, fordi bekken var altfor stor til å vasse over.


Jeg tenkte å følge vegen tilbake, men ettersom den ene bilen etter den andre kjørte forbi - blei det til at vi tok stien likevel.


 Det er jeg glad vi gjorde.


 Da så jeg liksom logikken i hvorfor stien gikk der den gjorde.


 Den digre stein på Fjølahyttmyra lå sikkert akkurat der den gjorde, dengang Berte såg den "stiggdigre" bjødn som satt attved myra.

Ho sprang denna berømmelige vegastubben spent aleine ifra fire- fem årsalderen, sies det. Og antagelig bodde ho og Fanten i den såkalte Fjølahytta ei lita stund, da de kom tilbake til Vassfaret og fant huset på Skrukkefyllhaugen nedbrent.
Fjølahytta finns det ikke spor etter idag, og det spørs om ikke Nalle åt opp siste rest av bamsen...


Vi kom trygt tilbake til Skrukkefyllhaugen, stien var neppe mer enn omlag 2,5 km.
Vi gikk ned til Skrukkefylla -

- og tok fram nista :-)


En kano gled stille mot land på den andre sida av vatnet.
Tassen satt urørlig og fulgte med...


- men etterhvert døste vi av på det solvarme berget, alle sammen


I fred og fordragelighet.


Jeg håper alle har kjent denne vektløse tilstanden man kan oppnå, når man blir ett med elvesus og fuglesang..
Når tida står stille.


Når man kommer til seg selv, etter ett minutt - eller en time??


 - da gikk Bertestien opp gjennom Styggedalen,  så lett - så lett.


Og oppe ved Veneli, kunne de siste små snøflekkene nytes med ekstra stort velbehag.

Bursdagen var ikke helt over.
Da vi kom heim, vanka det middagsmat.
Nalle er sulten støtt.


Og jubilanten lå ute til langt på kveld, og koste seg med desserten...



mandag 23. mai 2016

Diller og krokofanter

Ja, den katta, den katta.
Vi har mye å lære av dem. Ingen er vel så lynraske, sterke og smidige som kattedyra.
Yoga er en eldgammel tradisjon, som har som mål å skape energi, balanse, styrke og indre ro. Øvelsene har navn som f.eks Kattestrekken, Nedadgående Hund, Kamel, tilogmed fisken - er det en øvelse som heter. Yoga er en ypperlig måte å bli kvitt spenninger i kroppen, og hadde ikke jeg drivi litt med yoga - hadde jeg vel knapt kunne bevege meg i dag - etter gårsdagens tur opp på Dugurdsnatten.
Etter tre arbeidshelger på rappen, skulle jeg ha skikkelig helgefri. Fraogmed fredag tilogmed mandag. Fredagen gjorde vi knapt noe anna enn det som er omtalt tidligere, men på lørdag måtte jeg til Gol i forskjellige ærend - som jeg aldri får rota meg til å gjøre når jeg er på jobb. 
Været var ikke så værst igrunn, så da oppdraga var utført, la vi i vei opp mot Dugurdsnatten med friskt mot. Jeg hadde hørt det var bratt, men såååå bratt kunne det ikke være. Jeg hadde kikka opp på denne toppen mange ganger, og visste at jeg måtte opp der en dag. Og når det attpåtil lå en cache der oppe, var det bare å sette i gang.
Turen var 2,6 km en veg - og med en stigning på 700m.
Selvfølgelig var det bratt!

Turen var godt merka, og den begynte så fint i en gammel traktorveg. Men etter en snau km var det slutt på vegen - og deretter gikk faktisk stien RETT OPP!


Nalle blei helt salig, og fikk kvile seg litt i snøflekkene på veg mot toppen. Det fortjente han, snille gamle hund...som blir dratt med oppover på slike steder...


Vi er ikke de som gir oss, men sjøl Tassen satte pris på litt avkjøling da vi nærma oss toppen...


Det var sant. Utsikten var fantastisk.
Vi såg oppover dalen mot Torpo og Ål, rett inn i Hemsedal og den umiskjennelige Skogshorn, Gol midt i bildet med Lisbetnuten, som liksom såg så liten og unnselig ut, og videre nedover ut mot Hæra...


Cachen blei raskt funnet og signert, men nista fikk vente... Det begynte å komme noen regndrypp, og jeg må tilstå at jeg frykta nedturen.


Tassen fikk gå laus nedatt, mens Nalle gikk forsiktig bak meg hele vegen nedover, så omtenksom og hensynsfull som bare Nalle kan være.
Likevel var jeg sjeleglad da vi kom ned på traktorvegen igjen - med liv (og ledd) i behold. 
Det blei "bare" tre fall på gamla denne gangen!

Jeg glemte å slå på Endomondoen da vi begynte å gå ned, men det var utelukket å gå opp igjen for å få det riktig, altså. Sånn noenlunde riktig blei det jo alikevel, bare ett par hundre meter om å gjøre, antar jeg.

Tror IKKE jeg kommer til å ta denne turen en gang til...


Da vi kom heimatt, hadde Bjørn klipt plenen for første gang i år - og det lukta så godt! Etter at vi hadde fått i oss en matbit, flata bikkjene ut. Jeg har sjelden sett dem så slitne...
Nalle fikk en porsjon Metacam til kveldsmaten, men han har takla turen helt fint. Han var forresten innom vekta da vi var på Gol - og den viste 25 kg
Så Nalle har all grunn til å være fornøyd :-)

"Nedadgående hund"
Så var det meg, da...
Jeg har ikke gått ned mer enn to-tre kg siden "slankekuren" begynte ved nyttår. Jeg har vært flink likevel, syns jeg, og holdt meg unna sjokolade og potetgull, bare unnt meg litt i helgene...

"Fremad-nedadbøyning, stående"
  
Trøsten er at hvis jeg hadde fortsatt slik som før - hadde jeg garantert veid to-tre kilo mer - og DET hadde vært krise!

"Plogen"

Jeg har ikke gått mer på tur enn tidligere, men jeg går fortsatt på tur...

"Bekkenstrekning"

 Og i det siste, har jeg altså begynt med yoga igjen.

"Fremad-nedadbøyning, sittende"

 Det er deilig!
"Kamel"
 Kroppen blir avspent og smidig, og jeg føler virkelig energien flomme...
Sånn noenlunde...
At det går framover, håper jeg bildene vil vise etterhvert.

"Sammenkrøllet blad - barnets stilling"

ps. for å få tatt disse bildene, fløy jeg att og fram og stilte inn selvutløseren. DET var gymnastikken sin, det :P

Over til noe HELT ANNET.
I dag dro nemlig mamma og jeg til Bjørneparken i Flå.

 Det var regn i lufta, men vi hadde lykken på vår side...

Vi fikk være med inn i bjørnehiet!

Nora på 12, fikk sleike i seg honning - 

- det samme fikk sønnen Brutus på 1,5 :-)
 ALLE liker visst søtsaker...

-men vi gikk ikke innom gamle "Bertestugu", den er ikke som før. 
Den har blitt "Godteland", og akkurat det syns jeg er bare trist  :(

Det passer liksom ikke inn her!


Det kan vel diskuteres om det passer inn med krokodiller i en bjørnepark også, men jeg må innrømme at både mamma og jeg syns det var veldig spennende å se innom Krokodilleland!


Den kunstige regnskogen var flott tillaga, og vi var så heldige å få se når noen av krokodillene blei fôra.


 De så nesten ut som plastikkdyr!


Da klokka var 15.30 sto jeg som fjerdemann i køen for å få holde på en KongeBoa
Den var høyst levende, men ikke akkurat imponerende stor :-)


 Mamma ville ikke nær slangen, men bjørnene derimot :-)


Det blei en kjempekoselig dag i Bjørneparken, og jeg anbefaler alle å ta seg en tur innom der - uansett vær.

ps. det finns en cache der også ;-)