søndag 28. oktober 2018

En liten søndags-skogstur

Idag skulle det ihvertfall bli full sol ifølge Yr, men dengang ei.
Og jeg som var så morgenfrisk og tidlig oppe og all ting, etter at klokka hadde stilt seg en time tilbake i løpet av natta.
Det var altså temmelig grått her på Bergheim. Det var slettes ikke den beste start på dagen. Eller, på en måte var det kanskje nettopp det, for nå blir det røska opp i noe som skulle vært røska opp i for lenge siden. Jeg snakker litt i gåter her nå, men badet fikk seg i det minste en grundig vask på morrakvisten!


Bak skyene er himmelen alltid blå, og utpå dag ble det umulig å oppholde seg innadørs lengre.

 Oppover bakkan bar det med oss igjen...
Jeg tenkte at da fikk vi i det minste anledning til å nyte kveldsola, for i Bergheim går sola tidlig ned nå i slutten av oktober.
Vi fulgte den gamle stien til Siggeset, jeg visste vi var på rett spor da vi passerte den gamle sleden.

 Jeg tror det var i fjor at vi gikk her, men da lå det snø øverst i stien.
Nå var den ganske enkel å finne.


Men sola så vi ikke mye til, og det var ganske kjølig. Noe som resulterte i at mobilen gikk tom for strøm temmelig fort. Jeg har lært, og har alltid med ett ekstra batteri, men jeg har en tendens til å glemme å slå på endomondoen etter ett slikt avbrekk. Det skjedde selvfølgelig nå også...


Det går egentlig stier og "veger" på kryss og tvers overalt her, så jeg måtte stadig dobbelsjekke med kartet på TopoGPS, for hundene kunne jeg ikke stole på idag.
Her lukta det tydeligvis skikkelig ELG.


Fiiiin gammel sti.

Vi kom oss greit over den isbelagte bekken.
Tassen var litt forsiktig og hoppa fra stein til stein, men Nalle loffa over på isen 
- og den holdt!

Tilslutt så fant vi sola.

Da var vi nesten oppe på vegen, og ved stiens ende -
så jeg dro fram nista og varm kakao...

Det blei altså ingen fjelltur idag heller, 
men jammen er det trivelig i skogen også!

Det er ikke så viktig hvor vi går, bare vi går sammen 💓💓

For syns skyld, så gikk vi helt opp til Bergsvegen

 ...det har jeg bevis på her...

(-men av en eller annen grunn greide ikke endomondoen å fange opp den siste stubben!?!)



Sola vart att oppe på Jordesmyrnatten, 
da vi snudde og fulgte den gamle "vegen" nedover igjen.


Det er ganske umulig å følge stien helt i begynnelsen, men når man går oppover den bratte vegen i hogstfeltet, finner man den etterhvert. Men neppe uten å følge med på gps-appen. Jeg hadde tenkt å ta grusvegen tilbake for å gjøre en runde ut av turen, men da hadde vi ikke vært heime før det blei mørkt...



Nå fant jeg innlegget fra i fjor da vi gikk her, det var visst i november.
Kanskje det er håp om at snøen holder seg unna like lenge i år, slik at det blir en fjelltur til fots likevel i løpet av uka.

Snipp snapp snute, så var denne helga ute.

En bitteliten fjelltur

Endelig frihelg og Yr kunne melde om strålende vær.


Så vi la lystig ivei fra Siggeset med niste og kakao i sekken,
og satsa på sol og varme.


En iskald vind møtte oss ved Rakketjern.


og ett tynt snølag dekka marka

Helt fantastisk, i følge Tassen!

Men pipa fikk en annen låt da vi kom opp på snaufjellet...


...da ville den stakkars kroken fortest mulig ned i lunere terreng
Nalle nyter Duften av vinter

Det blei verken "lundehund-på-sten"-bilde eller ordentlig topptur denne lørdagen, nei!


Vi kasta bare noen raske blikk innover fjellet, før vi satte kursen nedover.

...eller bortover, rettere sagt.
Vi gikk liksom på tvers, slik at vi kom på stien fra Fjølaset.


Forbi Grisetjern, og deretter nedover i skikkelig trøll-skog.


Her har det luska både bjørn og ulv i sommer,


 og vi skvatt skikkelig alle tre, da en svær tiur letta rett ved stien 😅


Stien er tydelig og fin.


 Det er bare ovafor Grisetjern-bekken at den kan være litt vrien å følge.


Men det er ingen sak når en har med seg gode sporhunder!
Skummel stubbe...?
 Det vart en fin liten runde på 4,5 km.
Kakaoen tok jeg først da vi kom ned til Siggeset igjen.


Frosten hadde tatt skikkelig tak i meg i løpet av de to timene den runden tok,
Hva kunne vel passe bedre enn rykende varm grønnsaksuppe etter en slik tur?
 Ett varmt bad, kanskje?
Jeg fikk begge deler 😊

GOD SØNDAG!

torsdag 25. oktober 2018

Orrebu

TEINEVASSÅSEN

Dette er ikke Vassfaret, men det er ganske nære.
Det er bare 45 min hjemmefra
...og der var det ei enkel hytte til salgs!


Det ligger to-tre hytter i nærheten, de er neppe av det gjestmilde slaget.
Selvskudd utlagt, så typisk hedølinger 😉


Men på mandag vågde jeg meg opp til den som var til salgs.
Nalle og Tassen var jo med.


Jeg syns den bittevesle hytta ligna ett lite drømmeslott


 Vi hadde fått låne nøkkel for å se oss omkring,
og vi hadde med oss både kaffe og Bromma-vaffel.
Det er slettes ingen ny og moderne hytte
- så jeg fant meg fort til rette.


Det viktigste er beliggenheten. 
Nærheten til Vassfaret, flotte turmuligheter både sommer og vinter,
 uten altfor mange folk.


Det er mange fiskevann omkring, helt perfekt for Mathisen.


Det endte med at vi la inn bud på kåken,
 og dagene som fulgte var ulidelig spennende. Vi tenkte knapt på annet.
 Drømte om plassen både dag og natt


I kveld fikk vi tilslaget.

ORREBU ER VÅR !!!


Helst skulle vi flytta inn med det samme, men ting tar tid.
 Papirarbeid gjenstår.
Og en god del forsømt vedlikehold,
som Mathisen gleder seg til å ta fatt på.

🙌🙌

😊 GRATULERER TIL OSS 😆

lørdag 20. oktober 2018

Seinhaust i skog og fjell

Kom ikke her og si at fargene er borte!


Vassfarskogen er fremdeles fargerik og spennende.


 Det såg jeg med egne øyne da vi kom tilbake til Strøen på onsdag.


Jeg hadde to fridager på rappen, 
og endelig kunne vi søke tilflukt i Dølahytta igjen.


Da kveldsmørket senka seg, lagde jeg ett lite bål nede ved vannkanten. Tassen, han med de tre blå lysa - han fulgte ivrig med da jeg grilla pølsene.

Og månen skinte omkapp med millioner av stjerner


Det var så stille den natta, og jeg sov så godt.
Først nå forsto jeg hvordan arbeidet ved jernbanen, hjemme på Bergheim, trolig har forstyrra "skjønnhetssøvnen" den siste måneden.


Torsdagsmorgen kom Mathisen slentrende i 11-tida, og så slo vi følge oppover stien mot Slasetra.


Første stopp var Nedre Slasetra. 
Spennende å se hvordan den gamle setra har dukket opp frem fra glemselen!


Høyt og fritt ligger den, med utsikt ned på Strøen.


Nalle liker den klare, kjølige høstlufta - og han fortsatte ivrig videre oppover stien.

Det var ingen å se på den øvre Slasetra heller.
STILLE  STILLE  STILLE
 ...hadde det ikke vært for den forbaska vinden...


Da vi kom opp å Slakollen, 
ble vi fort enige om at vi ikke ville gå til Slafjell.
Da hadde vel Tassen blåst bort!

Nalle syns kollen er fjell bra nok,
 han bjeffa ut i lykkerus og var helt på topp.


Så fulgte vi stien mot Godvassskarsetra.
Det var mye lunere i skogen, og utsikten var jo upåklagelig.


Bjørn fant ly bak ei diger furu, og der vart vi sittende lenge og vel.
Han hadde jo sekken full av mat og drikke!


Og siden vi hadde så mye å gå på, blei det til at vi fortsatte videre framover - istedet for å velge raskeste stien ned til Strøen att.

Nyyydelige farger.

Og den fineste utsikten dukka opp jamnt og trutt


Det mangler endel merker på denne stien,
 men vi fant greit fram denne gangen.


Vi skremte opp en svær gammal tiur inni skogen, 
og over myrene her flaug det ett par orrhaner.


Det lå ei tynn ishinne på de små vannpyttene.


Tassen sprang stort sett noen meter foran oss og viste oss hvor stien gikk.

Her ser vi rett fram på Vestre Godvassskarseter...

 - men vi skulle bare krysse noen myrer til -


- før vi var framme på den austre Godvasskardsetra.


Framme og framme, fru Blom.
Noen km nedover grusvegen gjensto, innen vi kunne nyte en kopp varm kakao på trammen hos'n Bjørn, etter en rundtur på omlag 12 km.


 Så vart det kvelden att, da - og vi måtte takke for oss.

Jeg jobber denne helga, og det er vel like bra. 
Det blir mellom 12 og 14.000 steg i løpet av en arbeidsdag også 


- og en kan jo ikke gå på tur i Vassfaret hver dag...?

GOD HELG!