Tirsdag var vi tilbake i hverdagen, brått og brutalt. Det var faktisk temmelig brutalt…
Anina hadde knekt ryggen, antagelig som følge av hopp og sprett, bakbeina var iallefall kraftløse. Etter ett par dager, innså jeg at det var ikke håp, og tok henne med til veterinæren for avlivning. Det var trist. Ho og Angolina har gått sammen siden de var små, og de har vært gode venner – og jeg tror de har satt pris på å være to.
Heretter må Angolina være aleine. Sjøl om jeg kanskje får ei ny kaninfrøken, er det ikke særlig håp om at de to vil kunne gå overens.
Anina som var så fin, og ho hadde ei utrolig fin, mørkegrå ull. Men, men, slik er livet. Jeg liker ikke å snakke om penger, men alt har sin pris. Avlivinga kosta nesten 500,- og i tillegg må jeg betale for kremering, 200 – 300. Skulle jeg begrave henne sjøl, måtte det graves veldig djupt, for å være sikker på at ingen dyr gravde opp den lille kroppen som var full av gift…
Heldigvis har denne uka hatt flest gode dager. “Påskeværet” fortsatte etter påske, og etter en arbeidsdag – hadde jeg to fridager igjen!
Heldige meg!
Onsdagen dro vi på tur med mamma
Etter å ha traska og gått nesten 2,5 km, satte vi oss til rette for å nyte nistepakke og kaffe, på det eneste egna stedet vi fant…
Bedre sitteplass kunne vi ikke fått
Så gikk vi tilbake den samme vegen som vi kom.
Dagen var ung, og ingen av oss hadde lyst til å heim. Mamma hadde med niste for mange dager, så vi slo oss ned på Rime for å spise Rislunsj, appelsiner, bananer, lomper og noen gamle snipper….
Vakre Rime Gård.
Gården er til leie, forresten! Skulle gjerne bodd her oppe ett års tid, jeg. Om ikke anna, så for en sommer . . .
Tassen leiker geitebukk, mens Nalle og mamma driver med sitt
Det var en fin tur. Sjøl om vi ikke gikk så langt (5-6 km er bra for ei dame på 85!!), var bikkjene ganske slitne og fornøyde til kvelds.
Neste morgen fikk vi besøk av Tea!
Ho ferierer i disse dager hos nabo’n, og gutta har kasta lange blikk over gjerdet, og vist stor interesse for “byfrøkna”.
Tassen er kanskje litt for liten, og Nalle litt for brun – byfrøkna er iallefall kostbar og fin på det, som seg hør og bør for ei voksen Dame.
Da Tea var gått, kjeda gutta seg. De gikk bare og venta på at noe skulle skje…
Jeg vaska lapphundgarn og hengte det til tørk -
-og så dro vi på tur med Vicky
Vesle , vakre Vicky som elsker Nalle
Da Nalle gikk uti bekken, gjorde jammen Vicky det også…og Tassen
Lønnetrea står i full blomst allerede!
Det er varmt, det var hele +19 c da klokka var 12 på søndag.
Skal si det var en som var fornøyd da vi dro på skitur igjen!
Det var ikke et menneske å se i skiløypa fra Søre Buhovd, men det vrimla av hissige lemen!
I en lang, slakk bakke nedover mot Reinsjøen, bråmøtte vi jaggu på illsint én - midt i skiløypa. Jeg unngikk såvidt å kjøre på den, men istedet endte stakkaren sitt liv i kjeften på Tassen.
Valgets kval.
Vi endte opp her – på kjente, kjære Hallingnatten 1314 moh.
Skia sto igjen lengre ned. Det er mye barmark i fjellet nå, men fortsatt framkommelig
- men det er slitsomt for en litt for tung lapphund . . .
Takket være lemen og snømus, blei heimturen ganske spennende.
Det spørs om dette blei vinterens siste skitur, det da. Fint å kunne avslutte sesongen med en slik topptur, isåfall!
I morgenkveld er det Hundens Dag på Torpomoen. Vi skal selvfølgelig dit