 |
| Aurdalsfjorden |
Endelig skulle Tove og jeg få oss noen fine dager i Vassfaret igjen.
Været var oppløftende, og vi hadde mange turplaner med Bjørke som utgangspunkt. Bilen var fylt opp med alle slags klær, alt unntatt badetøy. Både kjøleboks og ryggsekk var full av mat, og vi hadde med oss ett godt og variert utvalg av håndarbeid, sånn just in case.
Vi rakk såvidt å tømme bilen og installere oss - før vi la ut på tur.
Det fine været måtte benyttes for alt det var verdt.
Vi gikk rolig ut, og første stopp var bjørnehiet.
Det er mange fine utsiktspunkt oppover, og de måtte nytes på utpust og innpust
Tove har ikke blitt mer forsiktig med årene!
Vi hadde tenkt å ta den korteste veien til fjells, men det skulle vise seg å bli trøblete.
Sjøl om vi krabba på alle fire, var det nærmest ufremkommelig pga rotveltene
Dermed fulgte vi stien rett bort til Hansesprang istedet, og ingen hadde vel egentlig noe imot det.
Det er litt trist å se hvordan fjøset forfaller litt mer for hvert år,
det er nesten ett under at det fremdeles holder seg noenlunde oppreist
Nedpå den engang så store setervollen ligger en stor stein, og der stilte selvfølgelig Tølle og Tassen seg opp, men de var ikke helt enige om veien videre, som vanlig…
Den fineste, og kanskje meste fotograferte plassen i hele Vassfaret.
Turen fortsatte oppover mot fjellet.
Vi unte oss en liten pust i bakken ved Fjellhytta.
Findus benytta anledningen til å stikke i forveien, så vi ble litt stressa ei stund.
Han var nok på sporet av noen som hadde gått før oss, men valgte heldigvis å komme tilbake i sine egne spor.
Storaustetjern.
Like blått og vakkert og idyllisk som alltid.
Pulsen senka seg raskt.
Tove prøvde seg på en liten timeout, men det var lettere sagt enn gjort.
Vi skal ikke skylde på Findus og Tølle - men heller på sola som blåste bort med jevne mellomrom.
Vi tok oss en kopp med varmt drikke, før vi fortsatte på veien videre.
Findus fikk det grådig travelt oppover den blåmerka stien!
Mulig han var på revejakt?
Mikkel hadde ihvertfall lagt ut noen spor 😅
Jeg tror spora fortsatte over til Fledda, men vi endte opp på Sæterknatten, vi da.
Fargene var på langt nær så sterke som vi har sett dem før om åra på samme tid,
men så har det har vært en ualminnelig våt sommer og høst i år..
Den fantastiske utsikten lokker likevel fram både kamera og kikkert.
Dette er livet, eller la meg si det slik; hva hadde livet vært uten dette?
Han beundra utsikten, Tassen også -
før vi fant ut at vi ville gå nedover fjellsida og finne stien til Hangen
Sjøl om vi ikke fant stien som sto på kartet, gikk det greit å komme ned fra fjellet.
Tassen fikk være stifinner gjennom skogen
Og han førte oss stødig og trygt - og stolt - ned til Hangen.
Det er lite igjen av det opprinnelige på Øvre Hangen
Det var nedre Hangen som var målet
Der slo vi oss ned.
Fjøset har sunket sammen for lengst her også, men Utedassen står fremdeles laglig plassert.
Tove lagde seg en tekopp, og hundene satt rolig og venta på at nista skulle komme fram.
Rare, vesle Tassen var i god form og i godt humør denne dagen, og han nøt kosestunden med Tove 🥰
Det er sørgelig at den gamle seterbua ikke blir tatt bedre vare på, men den har en uimotståelig sjarm og sjel - der den troner øverst på den store setervollen.
Øvre Hangen er oppattbygd og beliggenhetetn er flott, men setra mangler dette noe.
Det ser ikke ut til at hyttene der blir brukt stort heller, enda vegen opp er kjørbar.
Vi valgte å følge vegen nedover
I en av de skarpe svingene - fortsatte vi rett fram i den tro at vi ville komme på vegen fra Hansesprang. Tove er lett å lure noen ganger, og til alt hell fant vi en helt grei sti mellom de to vegene.
Det er kjedelig å gå på veg, men det kan være praktisk noen ganger.
Vi hadde -mot formodning- dagslys da vi nærma oss dalbunnen 😅
så vi fulgte ett dyretråkk den siste stubben «heim til Bjørke».
Fantastiske Bjørke, der tida har stått stille.
Mini-ferien vår hadde såvidt begynt.
Natta var stjerneklar, og vi var spente på hva neste dag hadde å by på...
