Tølle fylte 4 år den 19. september, og for 3. gang ble bursdagen feira på Bjørke.
Han venta spent på bursdags-gava si ❤️
Og gave fikk han - ett digert Nylabone med biffsmak.
Snille, snille Tølle. Ja, at den hunden er snill og hjertego’, det vet Findus å utnytte.
Sekkene var tunge, og vi var forberedt på å bruke hele dagen på tur, ev søke ly her og der om behov for det skulle inntreffe. Slikt kan en jo aldri vite.
Men dagen var lovende, og vi var særdeles lette på foten da vi begynte å gå innover Skjærbergveien. 😅
Vi gikk strake vegen til Amundheimen - uten forviklinger av noe slag. Været var helt perfekt og vi slengte fra oss sekker og jakker da vi kom til Vassfarplassen.
Så tok vi en avstikker til skogs for å se om vi kunne finne Slakteskørra.
Jeg var ganske sikker på at jeg hadde vært på rett plass for seks år siden, men det fantes fremdeles ingen sti eller kartref. som sa hvordan vi skulle komme dit.
Så da var det å stole på husken da - men den var kanskje ikke helt god...
 |
| Slakteskørra 2014 |
Slik så det ut den gang, og jeg husker godt at jeg følte en iskald uhygge på stedet.
 |
| Slakteskørra 2014 |
Det så neimen ikke ut til at Nalle og Tassen følte seg særlig høye i hatten heller😅
Det var disse bildene vi hadde å gå etter...
Så roper Tove; kan det være her?
Hm, nei - det stemte ikke med plassen jeg hadde funnet før. Når sant skal sies, så kan kanskje ingen med 100 % sikkerhet si hvor den rette plassen egentlig er - men vi fortsatte å leite
Det er både ulendt og småskummelt å gå her, med svære mosekledde stein-urer og trær lå hulter i bulter.
Tove var tapper som få, og nekta å gi seg selv om det ikke var så greit å ta seg fram.
Plassen skulle jo være vanskelig å finne, det hadde liksom vært meningen fra begynnelsen, det.
Kan det være her, da?
Ja, det ligna mer på det jeg trodde var Slakteskørra. Men jeg fikk ikke den samme uhyggelige følelsen som sist, så jeg dro litt på det...
Det gikk opp for oss i samme øyeblikk - nå var vi jo to! Og sammen er vi tøffere enn toget!
Vi var utvilsomt på rette stelle, Slakteskørra var bare ikke så skremmende som før.
😅
Det var en kar på hesteleit, som først oppdaga hula (skørra-skaret) der det hang sju saueskrotter. Han fikk med seg lensmannen i bygda, og slik kom det fram i dagen at Sigrid, kjerringa til Gudbrand, hadde tjuvslakta sau. Det var en stygg forbrytelse, for de hadde mange sauer på Vassfarplassen, og de satt bedre i det enn de fleste. Den 15-årige dattera tok på seg skylda, og som straff fikk ho ett års tukthus - og som belønning 100 spesidaler. Ho reiste seinere til Amerika.
Slik var det før og slik er det nå - de som har mye vil ha mer, og fanden vil ha fler
Da vi kom tilbake til Vassfarplassen var vi ganske fornøyde med oss sjøl .
Kongsgården i Vassfaret er flott å se til i våre dager også.
Dagens bygninger sto ikke her på Gudbrand's tid, men de skal være satt opp på gamle tufter
Bare det store staselige stabburet, bygd av Gudbrand sjøl, tilhører det opprinnelige tunet.
Vi kunne blitt her resten av dagen, men siden været var så fint, bestemte vi oss for å gå til Vassfarmølla.
Vassfarmølla hørte til Vassfarplassen.
Den ligger i Grunntjernfossen, mellom Øvre og Nedre Grunntjern. Det er to hus her; sjølve kvernhuset og mølle-stua. Der kvilte og kanskje tilogmed overnatta, de som kom langveisfra for å få malt kornet sitt.
Tove og Tassen flytta inn i kvernhuset
Men de fleste overnatter nok her, tørt og fint i Møllerens hus.
Innredningen er enkel, kun ei hylle under glasauget - men den flotte utsikta får man gratis på kjøpet.
Det er rett og slett en utrolig sjarmerende plass!
Nå var vi sultne alle mann, og det var ingen grunn til å spare på verken vått eller tørt.
Mat og drikke må jo alle helter ha - spesielt bursdagsbarn!
Den gamle kvernsteinen.
Mølla er ikke i verdens beste forfatning lengre, men vi får håpe noen kan ta ett tak igjen neste sommer. Jeg har sagt meg villig til å bidra, om jeg kan være til hjelp.
Jeg har aldri sett den vesle sideelva så stor, det var nesten på kanten til å være vågalt å krysse den,
men det gikk bra både fram og tilbake.
Vi gikk over demningen, og fulgte fossen nedover på den andre sida.
Fossen var ett flott syn i lav kveldssol
Det ser idyllisk ut, men det var ett øredøvende leven - helt umulig å høre ett enste ord
Det gjorde godt å komme ned i smulere farvann…Nedre Grunntjern 575 moh
For en fin kveld
Det er noe fasinerende med vann, i alle former. Om det er lite eller stort.
Stien var stort sett grei å følge. Litt vått her og der som seg hør og bør i Vassfaret,
og litt kronglete noen steder. Det er jo bare moro 😉
Vi fulgte veien de siste km. Det er bare såvidt en ser Stabburet på Vassfarplassen derfra..
Men Gudbrand sjøl sitter nok fremdeles oppi Stabburet sitt og følger med på alle som ferdes forbi.
Det sies ihvertfall at han går igjen i mørke høstkvelder
En kan jo ikke anna enn å snu og se seg tilbake.
Det er hogd mye, men bakom synger skogen vemodig.
Sola fant oss igjen da vi nærma oss Skjærberget.
Der måtte vi unne oss ei lita pause. Bare for utsiktens skyld.
Pålsonvika, Nevlingen.
Bursdagsbarnet 💓
💓TØLLE - RINGO B2 💓
Denne hunden er en del av Norsk Lundehund Klubbs prosjekt for å redusere
forekomsten av mage/-tarmproblemer inkludert intestinal lymfangiektasi og styrke
fertiliteten ved å øke den genetiske variasjonen.
.
Det var en litt sigen gjeng på hjemveien😅
Heldigvis sto bilen der vi hadde forlatt den, så vi fikk kjøre de siste km tilbake til Bjørke.
Der venta ett himmelsk måltid, og det måtte dokumenteres!
Småmat 🥰
Vi tok oss ikke råd til lefsekling denne gangen (!), med flatbrød og smør er heller ikke værst.
Pluss en liten skvett akevitt gjorde hallingens festmåltid komplett likevel.
Den siste kvelden måtte nytes langsomt i laaaange drag.
Vi koste oss mer enn noen noensinne har gjort før oss på Bjørke, tror jeg nesten!
Maken til velstand skal en lete lenge etter.
Gutta hadde egne senger, men likevel blei det trangt om saligheta oppå madrassen min.
Det var siste natt på Bjørke for denne gang.
Spøkeri eller ei - vi sov som englebarn, hele gjengen
