onsdag 27. juli 2022

Miniferie del 3 + +


Åhh, det føles som en evighet siden jeg våkna og titta ut av vinduet til denne utsikten!
Kunne jeg enda skrudd tiden tilbake...


Jeg husker godt hvordan vi nesten sprang ned til Skrukkefylla, fast bestemte på å ta ett forfriskende morgenbad.


Tove var selvfølgelig mye mer besluttsom og tøff enn meg og stupte rett uti det kalde vannet, men jeg tok tilslutt noen svømmetak, jeg også.
Akkurat slik burde man jo ha det hver morgen om sommeren!


Men dette var onsdag den 13. juli, og det var den siste dagen i "paradis".
Der gressløken er frodig,  og rabarbaraen smaker akkurat like surt som den gjorde da vi var små, sjøl med masse sukker på...
 

Sukkeret var forresten heimelaga her på Skrukkefyllhaugen.
Til vår forskrekkelse var det ikke sukker å finne i skapet med det rare i, men Tove fant brune sukkerbiter - og Tove visste råd.
Findus, Tølle og Tassen (og jeg) fulgte ivrig med på knuse-prosessen.


Slik gikk det til at vi fikk sukker på rømmegrøten denne gangen også,
og Toves brune sukker smakte ekstra godt!!!

Tove spiste grøten sin med det blideste fjeset jeg noensinne har sett 😍


Tilslutt var tida kommet for å vaske seg ut og skrive noen ord i Bertes gjestebok, slik som alle har gjort før oss. Det finns nok allerede mange tettskrevne gjestebøker. 


Dette var forresten vårt 3. opphold her.
Tølle hadde slettes ikke lyst til å reise herfra, han heller.


Da alt pikkpakk var båret ut og fylt opp i bilene, måtte Tove bære ham ut.
💓

Vi var ikke helt klare for å gi slipp å verken Vassfaret eller hverandre, så vi tok oss en tur opp i Hedalen og inn på Bautahaugen. Det var dessverre stengt tirsdager og onsdager, men vi kunne gå omkring på området og lese om de forskjellige husa. 


Her står Tove ved ei av fiskebuene, Slettebråtabua, som sto ved Aurdalsfjorden.

foto; Tove Nordheim

Da det viste seg at det attpåtil var en lab-runde her, blei det ekstra mange smilefjes 😊 denne dagen også.


Men, mini-ferien vår måtte jo ha en ende, og den endte her.
Det var trist å ta farvel, men jeg er takknemlig for alle de gode opplevelsene vi fikk sammen, nok en gang! Tove har også skrevet om ferien vår, og det later til at ho koste seg like mye som oss. Tusen takk for disse tre utrolig fine dagene!!!



Jeg tipper klokka var nærmere 18, da jeg parkerte bilen heime på Bergheim.
- og der fikk jeg en overraskelse jeg aldri vil glemme!


Jeg trodde virkelig knapt mine egne øyne, da det smått om senn gikk opp for meg hvem som satt i tunet og venta på meg.
Det var Irèn, sjølveste dama bak Tegnekroken, som jeg har kjent via internett i nærmere 15 år - men aldri møtt i levende live
- ho satt plutselig der, sprell levende, sammen med mannen sin og gubben min!!!
Gleden sto nærmest i taket, og som om det ikke var nok, hadde ho med seg seg gaver til hundene, og til Stripa -
og jeg ble nærmest stum da jeg pakka opp dette nydelige pyrografiet av en ulv.
Det vakreste lille kunstverk jeg har sett, Irèn.
Jeg er kjempestolt over å eie enda ett av dine utrolig flotte, detaljrike arbeider!
💓


Vi hadde en kjempekoselig kveld sammen, før de rusla tilbake til bobilen sin for natta. Morgenen etter ble det frokost av det som var å oppdrive, og to og firbeinte spiste seg mette.

En liten luftetur fikk vi også tid til 😊


Etterpå blei vi sittende ute og skravle, mens hundene stadig kom inntil oss og gjorde sitt for å få litt oppmerksomhet.


Findus og Tølle i storslag 😆
(men jeg tror likevel det var Tassen som sjarmerte Irèn mest av dem alle)


Tusen takk for at dere tok turen hit! 
Nå føles alt dette nesten uvirkelig, for like brått som de kom, var de borte.
Hverdagen var plutselig tilbake, da jeg måtte på jobb kl 15.
Og siden har det gått slag i slag, nesten...

tirsdag 19. juli 2022

...del 2


Alle fikk seg ei god natts søvn, og da morgenen kom var det om å gjøre å komme seg først på utedoen.


Hele Skrukkefyllhaugen er inngjerda nå, og det er veldig praktisk å bare kunne slippe bikkjene ut. Utedoen er utafor gjerdet, så gutta satt fint på plass innafor og venta på meg. Det er jo reine luksusen det, å væra aleine på dass!


Det hadde vært kjølig om natta. Grasset var duggvått og det lukta friskt!
Ettersom det hadde vært såpass lav nattetemperatur, frista det egentlig ikke så veldig med morgenbad...

foto; Tove Nordheim
VEND ANDLETET MOT SOLE, SO HEV DU SKUGGEN BAK DEG

Men Tove insisterte, og hoppa rett til vanns.  
Jeg hadde ikke tatt med mobilen, så akkurat det kan dessverre ikke bevises.
Det kan ikke benektes at jeg følte ett visst press til å gjøre det samme som henne, og jeg prøvde virkelig - men det tok litt lengre tid med meg...
Det var iskaldt med det samme, men så ble det faktisk ganske deilig!
Så svømte vi rundt som to gåsunger ei stund, før vi vagga opp den lange bakken igjen.
Vi var varme i kroppen innen vi nådde dørhella på Skrukkefyllhaugen.


Etter en trivelig morgenstund, pakka vi sekken og rusla til Hallingvika.


Det var folk og telt på Fantekjerringberget, så vi gikk videre og utpå Djupodden. Innen vi kom så langt, hadde det skya til og blåst opp.
Men vi slo oss ned og tok opp nista, som seg hør og bør når man er på tur. 


Hundene likte seg når de fikk gå og rote i vannkanten, men Tove og jeg kikka stadig over Aurdalsfjorden og opp mot Nevlingkollen, og mintes den fine turen vi hadde oppå der i fjor.
Vi hadde ingen slik utferdstrang i år. Nå skulle vi bare rusle rundt og kose oss på småturer. Vi måtte tross alt ta hensyn til Findus's unge alder og Toves helse.

På en måte hadde jeg grua meg litt for å se den "nye" Tove, enda jeg var forberedt. Tøffe Tove som hadde barbert bort alt det tjukke, fine håret sitt, da det begynte å løsne etter to behandlinger med cellegift. Kreft-sykdommen er så forbaska brutal!
 Men heldigvis er ho i god form og ved godt mot, og ho så jo egentlig ikke sjuk ut i det hele tatt, slik som jeg hadde frykta. Det gode smilet var der. Og ble ho kald, tok ho på seg lue, og ble ho varm tok ho den av.
 Helt naturlig. Helt typisk Tove 💓


På tilbaketuren satte vi oss ned ved stallen til Berte. Det hører liksom med når man er i disse traktene. Det er levd liv og historie som gjør Vassfaret så spesielt - i tillegg til den vakre naturen, som ikke er en selvfølge i våre dager...


Rett oppom stallen, vises fremdeles restene etter kjørestua bare såvidt det er. 
Det er 101 år siden Berte flytta derifra, så anna er vel ikke å vente.
  
foto; Tove Nordheim
Ja, så satt vi her og nussa, da 😆 Tølle og Tassen ser helt forskrekka ut!


Turen vart akkurat passe lang, og det var godt å komme heimatt.


Det er to rom i Bertestugu, kjøkken/oppholdsrom, og soverom. 


Kjøkkenet kan også brukes som soverom 😍


Tradisjon tro blei det servert småmat og lefsekling i vårt festlige lag i år også.


Det vart mange koselige timer rundt kjøkkenbordet denne gangen!


Disse her trivdes veldig godt, de også.


Litt utpå eftan, klarna det opp igjen.
Da kunne vi ikke sitte inne lengre likevel...


Målet ble Høghaugen - men med mange kunstpauser underveis.
Den er så utrolig yndig og fin, den vesle Linnea.

Vi fulgte dyretråkk oppover, og kom opp på det vi antok var en gammel jaktpost, eller noe. Utsikten var ihvertfall helt grei, og noen hadde samla sammen ett lite vedlager.

Det gikk litt opp og litt ned, men øverst på åsen hadde det engang stått ett triggerpunkt, og i følge kartet var vi 637 moh

Rotvelter var det mange av, og det lå an til å bli spennende å komme seg ned igjen...

Laaangt der nede lå Nevlingen og blinka

For å gjøre ei lang historie kort - så kom vi oss helskinna fram 😅

Det blei en fin kveldstur!

💓 Tilbake til Skrukkefyllhaugen 💓

Kvelden var lys og varm - og fylt av skikkelig plagsom knott! Vi visste knapt vår arme råd, og gjorde alt vi kunne for å holde ut ...ute.

Tove strikker på trass...

Sommerkveld på Skrukkefyllhaugen

...ingenting er som det...

mandag 18. juli 2022

Mini-ferie på Skrukkefyllhaugen, del 1...

Kjøreturen over Teinvassåsen, ned gjennom Hedalen og inn i sørenden av Vassfaret, tok nesten to timer.


Jeg møtte en del sau både i og langs vegen. Det gjorde inntrykk å se all skogen som lå stabla i svære lunner gjennom hele bygda og innover Vassfar-vegen, og vitna om de store ødeleggelsene uværet forårsaka den 19. november. Oppryddingen var langtfra over. 


På Skrukkefyllhaugen var alt som før ❤️
Bortsett fra at det var Tove som tok oss imot oss - ikke Berte.
Vi hadde tatt en sjans da vi bestilte to netter i Bertestugu gjennom Vassfaropplevelser.no , men alt hadde lagt seg til rette for at vi endelig kunne unne oss denne mini-ferien. Det var perfekt timing i henhold til Toves kreftbehandling, jeg hadde fri akkurat disse tre ukedagene - og til all overlegg hadde Bertestugu vært ledig akkurat disse - og kun disse - dagene i juli!


Etter at vi hadde installert oss, sitti ute på tunet, spist litt og skravla ei stund,
 kjørte vi en tur inn til Nevlingen.


Findus syns det var veldig skummelt å balansere over demningen, men vi hadde all verdens med tid.


Tove, Tølle og Tassen satt på den andre siden og kom med stadige heiarop, og tilsist var flokken samla. Flink Findus 👍


Det er muligens mindre vann enn normalt i Nevlingen, men for ett vann
- og for en dag!!!


Blå himmel og blikkstille vann
 Vakrere kan det ikke bli, syns nå jeg. 

Vi hadde hatt store forventninger til disse dagene, og mer enn dette kunne vi ikke forlange.


Ved Hallingtjedn var det like flott som sist jeg var her, og det var moro å vise Tove denne fine plassen.


Vi satte oss ned ei lita stund. Tølle kunne ikke få nok Tove-kos, og Findus skulle ikke være dårligere.
Da vi rusla tilbake, kom det brått ei regnskur. Derfor bar jeg Findus over demningen, og det syns han sikkert var like greit. 
Tilbake i Berte-stugu gikk vi inn og tok oss en høneblund, alle sammen.
Du snakker om å nyte fritida 😅

 Da vi våkna var vi ikke sultne, og ikke hadde vi lyst på tur, men dagen var fremdeles ung.
Tipp hva vi gjorde...

foto; Tove Nordheim

Jo, vi dro med oss heklenåler og strikkepinner ut. 
Og Tove tok med sin kjære tekopp, og jeg smakte på sommer-akevitten.


Vi hadde snakka om kveldsbad i  Skrukkefylla, men det vart med praten.


Istedet fyra vi opp ett pølsebål nedi vannkanten. Knotten var urimelig plagsom, på tross av furukongler på bålet, og ThermaCell der vi satt...
Men pølsene vart skikkelig gode!😅

 - og sommerkvelden var så fiiin!


Og så var stunden der, da vi skulle steike bålvafler 😋


Hundene virra rundt oss som mygg, og Tove vokta vaffelrøra som en smed, 
mens vi venta på at bålet skulle bli til glør og vaffeljernet bli skikkelig varmt...


Det blir ALLTID litt trøbbel med de første vaflene...


Disse vaflene var vel verdt å vente på 💓


En skikkelig trivelig kveld ble til natt, før bålet brant ned og vi tusla opp på Skrukkefyllhaugen.


Sommer er helt all right, igrunn.