En grå og laaaaang oktoberdag.
Klokka var stilt en time tilbake og det var mørkt kl 17… Sommertida er over.
En grå og laaaaang oktoberdag.
Klokka var stilt en time tilbake og det var mørkt kl 17… Sommertida er over.
Jeg er glad jeg tok meg tid til å få lagt om dekk på fredag, for mandag så det slik ut da jeg dro på jobb!
Men vinteren kom litt for tidlig. I løpet av gårsdagen, regna det meste av snøen bort.
Vi gikk en tur bortetter vegene her, og alle var fornøyde etter en liten tur…
Bjørn holdt seg innadørs i snekkerboden. Han holder på med noe fint som snart skal bli presang…til meg!
Jeg spant ferdig all ulla av Milli og Tjorven, og deretter fylte jeg opp kurven med svart ull. Da våkna gutta boys opp igjen ett lite øyeblikk – det lukta svensk lapphund lang veg!
Milli, Tjorven og Leo har vaska seg, og henger nå til tørk
Så kom torsdag.
Det så ut til å bli en knalldag, og turvalget var lett.
Noen hindringer på “veien”, men små lundegutter kan fly
Deretter fulgte vi Fetjabekken, stille og rolig, på motsatt side nedover.
Etterhvert blei bekken villere og villere, og stien brattere og brattere.
Fantastisk stemningsfullt i skikkelig gammalskog, akkompagnert av fossedur.
Med ett er vi framme – ved OLSONHEIMEN.
Må bare forte meg å ta bilder av stabburet mens det enda er noen solstråler her…
Vi “stresser” rundt for å fange idyllen...
Steinrøyser minner om hardt arbeid og stor aktivitet. En gang for lenge siden.
Nå er Nalle og Tassen mer enn klare for niste. De viker ikke en tomme fra sekken.
Veggene er tagga med diverse navnetrekk fra fjern og nær, gammalt og nytt.
Alle disse tre bygningene på Olsonheimen er godt bevart. Tømmeret er tett og fint. Smalt. Plassen blei rydda av hallingen Ole Olson rundt 1810, og fraflytta i 1914. De skal ha vært veldig plaga med rovdyr her. Ifølge Berte Skrukkefyllhaugen, var Olsonheimen og området her i nærheten av Bringen, reine bjødnaland…
Vi nyter de siste strålene, før vi vender snutene oppover igjen. Det er mulig å overnatte i stabburet, men det får bli en annen gang.
Ett siste glimt av Olsonheimen, Vassfarets mest avsidesliggende boplass.
Vassfarbjørnens rike.
Det er ikke til å komme ifra, at jeg kjenner spenningen stige bittelitt, når hundene plutselig blir veldig nysgjerrige på ett eller annet…
Det er sikkert bare en tiur. Eller en harepus.
Maurtuene er iallefall like hele. Mauren har gått i dvale, og det har vel bamsen å..?
Det finnes utallige vassfar i Norge, men bare ett som heter Vassfaret.
Det er noe helt spesielt. Uforklarlig, på mange måter. Man må bare kjenne på det sjøl.
Plutselig er vi oppe ved Domfet-setrene igjen. Bare tre-fire km fra Olsonheimen.
Vi har brukt omtrent 1,5 time hver veg. Bilen min står heldigvis parkert på Blåfjellvegen. Før i tida, tok turen til Flå 6 timer…
Engang sto det kyr på bås i disse gamle fjøsa.
De har nok sett og hørt litt av hvert, disse veggene og.
. . .
Onsdag og fridag.
JA???
Jeg la ett lite blodspor til Tassen, før vi gikk en tur oppover bakkan.
Litt rått og kaldt, men helt greit turvær midt i oktober.
Perfekt blodspor-vær også, detta.
Lukta satt godt, Tassen mestra tilogmed å krysse vegen
Skikkelig stas å finne rådyrklauven, og leike bittelitt med den
Hundene hadde fått sitt, så nå var det Ludde sin tur. Ulla var lang og nyyyydelig!
Klippen tok “bare” to timer, men så vart’n fin også. Buret blei fyllt opp med høy, og varmelampe hengt opp i taket. Det kan nok trenges disse første dagene etter klippen.
Blodsporet hadde liggi nærmere tjue timer, og det begynte selvfølgelig å regne, før vi kom oss ut på torsdag…
Nalle var kjempe-ivrig!
og fant klauven lett som ingenting… Hans 2. blodspor dette halvåret, jeg skjemmes…
Han burde jo få gjøre dette mye oftere. Tassen fikk gå ett lite spor han også, før vi dro bort til Vicky og spurte om ho ville bli med ut en tur…
Det ville ho mer enn gjerne!!!
Vicky og Tassen har sansen for hverandre. De er på samme størrelse, og han innynder seg så godt han kan, og lar henne være Dronning…
Nalle er hennes gamle flamme, ho har full tillit til ham, og han oppførte seg faktisk som en snill storebror overfor begge to.
Det begynte å regne mer og mer, men det var så mye å snuse på…
og så mye fint og spennende å se
Vicky var glad for å komme hjem, men ho kikka lengselfullt etter guttene da vi dro. Vi må nok prøve å ta henne med oftere.
Jeg har begynt å lage lappe-teppe av diverse garn-rester, og Tassen likte ekstra godt den lappen som lukter Vicky….
Og så strikka jeg to par pulsvarmere av ulla hennes. Deilig og mjukt i 100% Shetland Sheepdog.
Fredag skulle vi på jobb igjen. Værmeldinga var ikke akkurat lovende for helga, men jeg var heldig og fikk time til å legge om dekk før arbeidsdagen. Splitter nye pigg-dekk
Mens karene jobba med dekka, gikk Tassen og jeg omkring på Bromma.
Nydelig høstdag. Akk ja. Det har vært mange av dem!
På jobb måtte vi, og det blei en fin dag. Takket være bla. slike koselig besøk!
Litt artig med disse smågnagerne også, da – ørkenbevere, lissom
SØNDAG = KVILEDAG
Dagen begynte ganske hektisk, igrunn. To elghundvalper var på rømmen i Bergheim, og merkelig endte de opp i tunet vårt – før Nalle og Tassen hadde stått opp. Da blei det brått liv i leiren, men de fire fikk ikke hilse på hverandre... Dårlig gjort, kanskje.
For å gjøre det godt igjen, kjørte jeg til Veneli.
Og der var det snø – så hærlig!
Mommo var med på tur idag, så vi kom ikke langt før det var tid for mat-pause…
Søte, snille, gode Nalle, han veit å innynde seg
Etter mat og drikke, kom vi oss opp til Bjødnahaugen.
…og mere mat og drikke…
Kuldegrader til tross, vi hadde en koselig tur, vi!
Bare man skor seg etter vær og føre - kan ingen stoppe oss.
HA EI FIN UKE!