torsdag 3. desember 2020

2.desember...

Seint i kveld, akkurat da jeg hadde tenkt å sette meg til med bloggen 
- hørte jeg forsiktig skraping på døra.
Jeg antok at det var Stripa, som hadde tenkt seg inn gjennom katteluka med dagens fangst. Ho kommer dragendes inn med den ene musa etter den andre, så nå er det like før jeg tar ut batteriet av katteluka. Men man skal jo liksom være ekstra snill mot husdyra i denne førjulstida, det har jeg alltid hørt.
Ellers skal en få med nissen å gjøre.
Og Stripa lå uskyldig i en liten krull på spinnestolen min, ho - jeg hadde ikke engang merka at ho var inne i kveld!  Det var egentlig ikke særlig overraskende, for ute hadde det begynt å småregne - og regn er det værste katter, og nisser - veit.


Så fikk jeg øye på ham, akkurat da han var i ferd med å krype inn i hjørneskapet over rokken.
Han hadde mista både nisselue og sko, og var ganske betutta - derfor måtte jeg selvfølgelig begynne å leite, i stedet for å blogge 😳
Men det var ikke snakk om at jeg fant noen av delene og jeg har ingen anelse om hvor de kan ha blitt av.
Jeg håper Bjarne holder seg inni skapet til jeg får laga noe nytt. Dette var en strek i regningen, for jeg har egentlig mer enn nok å fylle fridagene mine med framover. 
Men det er "lenge" til jul, så det skal nok bli ei råd...
 


I dag har jeg rydda!
Vi fikk kjøpt noen brukte frysere til en veldig god pris, og dermed kunne det gamle fryseskapet på 30 år kasseres. Det var endel mat også, som gikk samme veien. Nå har vi fått ordna det praktisk og oversiktelig, og skapene står lett tilgjengelig. Det er bare å innrømme at det var for tungvindt å gå ned i kjelleren for å hente frysevarer. 



Ikke nok med det, jeg har rydda og sortert all angorafiberen min!
Jeg fikk kjøpt flere plastkasser, og har litt av ett ull-lager, men en vakker dag skal jeg stikke meg avgårde i min egen verden, og spinne og spinne og spinne...
Og så skal jeg farge garn i all verdens plantefarger.
Trur eg.


Jeg har strikka tre par pulsvarmere, det gjensto nesten bare å sy dem sammen.
Så det har jeg gjort i kveld. Akkurat det er ett kjedelig pirkearbeid, men sømmen blir nesten usynlig med maskesting, og så blir det tøyelig.



Gudene veit hvor mange slike par jeg har strikka av angoragarnet, men jeg blir ikke lei. De er raske å lage, og veldig varme og gode.
 Når jeg tenker meg om, så har jeg ikke ett eneste par sjøl - men disse skal bli julegaver.

Oppskriften har jeg finni på Drops, og den er helt gratis




Vi har bare gått småturer i dag, desto mer triksetrening.
Og på kjøkkenet står en kjele med lever og potet og putrer, det skal bli hundemat.
Det lukter ikke akkurat jul, men så var dette bare den 2. desember...

onsdag 2. desember 2020

I dag er det 1. desember....

Det har vel strengt tatt blitt den 2. desember allerede, men jeg sitter nå her og min 1. desember er liksom ikke helt over enda...
Jeg har gått og grubla litt i det siste, på om jeg skulle lage en slags blogg-adventskalender i år. Sognafaret har gjort det i flere år. Ho er kunnskapsrik og har meninger om det meste, og det bærer bloggen hennes preg av. Jeg kan trygt si vi har noen felles interesser, men min blogg vil aldri komme opp hennes nivå.  
Ho har likevel inspirert meg - slik at jeg i det minste kan komme med litt nytt stoff hver dag fram mot jul. Det blir neppe like gjennomtenkt hver dag, og jeg stiller ingen krav til leseren. Men jeg kan jo gi mine trofaste lesere ett lite innblikk i "førjuls-stria" mi, som takk for at de titter innom denne bloggen.
🎄🎅🎄



Jeg begynner som jeg alltid gjør...
Fridag og fint vær - da må man bare opp og ut i sola!
Nå til dags har vi sol bare i noen minutter på Bergheim, så vi tok turen til Flå.



Der oppe ligger Furuhaugen - og den ble dagens mål, sånn helt av seg sjøl, nesten.


Jeg hadde faktisk aldri vært oppe på sjølve Furuhaugen før, men vi nærma oss raskt.


Vi fulgte en gjengrodd hogstveg oppover, så langt det lot seg gjøre.



Så var vi der. På Furuhaugen.



Da var det av med sekken og fram med kakaoen.
Kaldt? Nei langt ifra. Kanskje en 5-6 kalde, men solstrålene varma godt her oppe.



Dette var kanskje den siste soldagen på ei stund, så det var viktig å nyte den.
Vi satt der oppe en times tid. Den timen var ikke bortkasta.


Tassen lada batteriene 💓



Takk for oss, Furuhaugen! 
Det var fint å være her.



Vi fulgte spora våre nedover igjen - og sola holdt følge med oss, så godt ho kunne.



Det har kommet omtrent 5 cm snø. Jeg håper den blir liggende. 
Vi vil ikke ha varmegrader og regn nå.
Det var dumt jeg ikke hadde tatt med nisseluer, for vi burde jo tatt noen jule-bilder på en slik fin dag! En vet aldri hvor lenge det varer.



Det må jeg si; jeg ba IKKE hundene om å stille seg opp her. 
De bare gjorde det helt av seg sjøl. Med Furuhaugen i bakgrunnen!!
-men de fikk selvfølgelig noen godbiter etterpå 😉



Da vi kom ned til bygda, var det i passende tid til å besøke mommo på Flåheimen.



Tølle og Tassen sto for underholdningen.
Tølle viser her sitt glansnummer - PANG (spill død) 😁



Mommo hadde det bare bra, men var selvfølgelig glad for å få besøk.
Det vanka noen julekaker på de snille gutta 😇som seg hør og bør.



I løpet av denne adventskalenderen, håper jeg å få lært gutta minst ett nytt triks.
Vi har såvidt begynt å trene på BAMSE.
Det er en stor utfordring å trene med to overivrige gutter samtidig, men det går seg til på ett vis. Det er til tider viktigst å belønne den som skal sitte passiv å vente...
BAMSE er en veldig fin øvelse for hundene. Den krever sterk rygg og god balanse, derfor er det viktig å bruke tålmodighet og tid på innlæringen, og få repetisjoner i begynnelsen.
Trikset begynner med at hunden sitter stødig med rumpa godt planta på gulvet, og rett foran meg. Ved hjelp av godbiter lokkes Tassen oppover, og det er viktig med belønning for hver minste løft med frambeina. Heldigvis kan jeg bruke Hills ZD som godbiter - de elsker det tørrfôret.
Sjekk det misunnelige blikket til Tølle, da 😂


Tassen har en tendens til å løfte rumpa, derfor gir jeg ham litt støtte nå i begynnelsen - til han blir trygg nok, og sterkere i både rygg og magemuskler.
Det blir litt spennende å se om han vil greie dette tilslutt.



Tølle, han som jeg trodde var altfor rund i rumpa til å sitte sånn, er mye tryggere i øvelsen. Så nå må jeg prøve å unngå å støtte ham. Det er viktig at han finner balansen sjøl.


Han sitter egentlig rett i ryggen som en prest allerede, han!
Kanskje jeg skal kalle øvelsen for SITT PREST...?

mandag 30. november 2020

November-helg

Ei fantastisk fin helg er over.

I morgen er det arbeidsdag igjen, og det meldes ett skikkelig ruskevær.
Kontrastene er store noen ganger!



Jeg kjørte opp til Svangtjern idag, for å se om vinteren nærmer seg.
Det begynner utvilsomt så smått og dra seg til.



Det er foreløpig dårlig skiføre i lysløypa oppi Børtnesøygardan.


Men takk og pris for de siste dagers kuldegrader - ellers hadde det vært uframkommelig her.




Vi slo oss ned på bålplassen da vi hadde gått runden. Jeg var frista til å lage ett lite bål for kosens skyld, men nøyde meg med en kopp kakao. 
Resten av dagen i dag, det var faktisk 1. advent - holdt vi oss heime. Jeg hengte opp noen adventstjerner og pynta stuebordet med en lilla duk. Det får holde.
Jeg har som vanlig ett eller anna håndarbeid på gang, og nå skal det produseres noen julegaver, har jeg tenkt.



 Det er en deilig følelse å ha helgefri når værmeldinga lover SOL og bare SOL!
- så jeg var ganske rask til å komme meg til fjells på fredag.
🌞🌞🌞


Bjørn blei plukka opp på Orrebu, og så la vi ivei innover fjellet ilag.


Førstemann til topps...



Solstrålene varmer faktisk litt i slutten av november, og det var knapt ett vindpust på toppen av Høgdefjell.



Naturen har gått i dvale.



Vi gikk den samme stien tilbake, men brukte sikkert dobbelt så lang tid...



Jeg tror nesten at Tølle og Tassen beundrer utsikten også..? 
De ser, sanser og hører ihvertfall minst like mye enn oss.



Høgdefjell er ett ynda turmål for liten og stor, og det dukker opp flere og flere varder langs stien.




Tølle har mest sans for ting som kan spises, isflak f.eks



 Jeg digger slike ferdig pyntede juletrær.



Finere kan de knapt bli.



Så var det denne utsikten som vi aldri får nok av, da.



Gutta poserer utrolig nok fremdeles villig vekk...for en liten neve tørrfôr😅



Månen over Godvatna, en småkald novemberkveld.



Den fulgte med oss like tilbake til Orrebu. 
Bjørn fyra opp i bålpanna så vi skulle ha noe mer å varme oss på, og grillpølsene gikk ned på høykant.



Det var likevel godt å komme inn i varmen. Sette seg ned med noe godt i glasset og håndarbeid i fanget, mens hundene sov sin søteste søvn.
HYTTEKOZ DE LUX 



Det ble akkurat en slik dag jeg hadde drømt om lenge!



Jeg våkna faktisk før sola sto opp, så det var bare å forte seg opp og nøre opp i ovnen og sette over kaffen - og pile under dyna igjen.
Etterhvert som det blei varmere både ute og inne, var vi klare for en ny, strålende dag.

Vi kjørte ned til Strøen, og parkerte der. 



Tipper det var ca -10 c, vindstille og blå himmel. Så utrolig flott!


Vi gikk oppover stien, og stoppa knapt før vi var ved Nedre Slasetra.


Der fikk sola såvidt tak på den åpne setervollen,
og Tassen poserte uten at jeg ba ham om det...



Da vi kom opp til Slasetra, gikk vi fort videre, for der sto det en pick up.
Det var jegere i området.



Da vi nærma oss toppen på Slakollen, hørte vi elglosen.



Vi slo oss ned og etterhvert kom en jeger gående ned til oss. Elgebikkja hadde los på ei ku og en kalv, men siden det ikke var det de skulle ha, var jakta avblåst. 
Han ville bare gjøre oss oppmerksomme på at Jämthunden ikke var særlig begeistra for andre, og han ansåg det som rått parti om den møtte på våre...


Jeg var glad vi ikke var aleine på tur, denne gangen. Da vi kom opp på toppen, hadde losen stilna. Dyra hadde passert oss på den ene eller andre sida, og vi kunne "trygt" fortsette videre.




Men først beundre denne utsikten 💓

Juni 2019....

...og minnes Nalle som likte seg så godt her oppe...



Vi måtte komme oss ned igjen innen det ble mørkt, for sporhundene mine kunne vi ikke stole på.
De spora elg som bare det...



Mørket kommer brått i november, og vi visste ikke om vi ville nå igjen sola.


Sola fant oss, den!



Bare nå ikke den elgebikkja ville finne oss, så ville allting være bra 😆



Tølle og Tassen ville helst gå sine egne veier - det var tydelig at det hadde vært mange dyr i området - men vi fulgte smilefjes-stien og jeg følte meg ganske trygg.



- Blidfis'n med staven gikk jo bakerst og passa på oss! 



Tølle var sikker på at han såg både bjørn og elg i skogen, 
men han var ihvertfall ikke redd ett eneste sekund!



Da vi kom ned, hadde sola forlatt oss.
 Disse bortgjemte myrene hadde kanskje ikke sett sola i det hele tatt.



Klokka var omtrent halv fire da vi sto ved demningen. 
Vi kjørte oppatt til Orrebu, og Bjørn lagde middag til oss. 
Den reineste julemiddagen, var det!



God adventstid, folkens!