lørdag 20. juli 2024

Endelig kom vi oss til Pukla

 Vi fant vegen til fjells dagen etter turen til Haglebunatten også.


Vi kjørte opp i Skarsdalen, og fant stien som begynte omtrent midt oppi  Damtjernhallin.
 Tove hadde helt rett i at det var ganske bratt ei stund!


Men da vi kom opp kneika, flata det ut og vi kunne kappspringe innover fjellet om vi ville.


Vi hadde ikke gått langt før vi kom inn på Vassfarstien, og da kunne vi følge det ett stykke.


Vi hadde planlagt å gå til Pukla, men jeg ble en anelse bekymra da jeg la merke til at Tove ble helt på styr når vi nærma oss fjellvatna. 


De første pyttene var visst for små, så de gikk vi forbi. 


Men vatna lå foran oss - på rekke og rad…


- og da vi kom til det største vatnet, skjønte vi at Tove hadde bestemt seg 😅


Sola skinte og det var perfekt turtemperatur, så vi ble enige om å gå til Pukla som avtalt - uten noen sprell. Fornuftige som vi er.


Tølle og Findus valgte å bestige den første og beste pukkelen de så med en eneste gang,
 og Tove og jeg hang på slep 


Rett opp til 1200 m over havet


Vi har gått nede i Vassfaret og sett opp på Pukla mange ganger, og det er noen år siden vi visste at vi måtte opp hit en vakker dag.


Endelig sto vi her etter år med sykdom og bekymring. Klart det måtte markeres! 


 Det var en fin liten varde på Pukla, men nå er den enda finere 😊


Pukla har som navnet sier flere pukler - og vi gikk gjennom kløfta og opp på den andre pukkelen. 


Det var noen yndige småtjern der oppe, der kvite skyer speila seg og myrulla dansa i vinden.


Vi fortsatte utover pukkelen for å finne den aller fineste utsiktsplassen


Vi så ned på kjente og kjære plasser, og mintes de mange fine turene vi har hatt sammen. 
Barfi, Nalle og Tassen er borte nå, men vi har så mange gode minner derfra.


Vi har blitt ganske flinke til å nyte tilværelsen her og nå, og fant oss en noenlunde lun plass der vi kunne ta av oss ryggsekkene og slå oss ned. 


Bare ligge her og drømme oss bort ei liten stund. 


Livet er ganske herlig, igrunn! 


Findus koste seg og ga meg det uimotståelige vidunderlig lundehundblikket 😍 


Så tok de seg en blund.


Vi er nå heldige da, som har så innmari gode turkamerater! 


Nye turmål i sikte?


Ei liten stund vurderte vi om vi skulle gå lengre innover fjellet, men så bestemte vi oss for at vi heller skulle ta det veldig rolig på tilbaketuren. 


Så gikk vi forbi bittesmå vannspeil igjen 


Og så sa vi farvel til Pukla for denne gang.
Det skal ikke forundre meg om det blir en ny tur hit i løpet av høsten.


Tove fortsatte med besluttsomme, veldig raske skritt - rett bort til det største fjellvatnet. 
Dama hadde bestemt seg for å bade denne dagen åkkesom.
Sola forsvant, men jeg skulle være like tøff. Kledde av meg, og stakk tærne uti jeg også…
Det blei med den «dukkerten» for min del!


Men Tove kasta seg ut og la på svøm i det iskalde vannet, til vår store forskrekkelse. 
Ho trudde liksom ho skulle få varmen etterhvert, men den uteble enda ho tok noen febrilske svømmetak.


Da sola kom tilbake, tror jeg Tølle var redd ho skulle hoppe til vanns igjen.


Tove gikk fort når ho begynte å gå. Jeg kasta ett blikk tilbake innover stien. 
Du verden så innbydende de fjellvatna er


Så vendte vi blikket utover mot Hallingdalen. Mot Kristnatten og Turufjell-bebyggelsen. 
Vi hadde sett noe som var mye finere, vi 


Tro det eller ei, men Tove hadde fremdeles litt igjen av den vonde vaffelen fra dagen før! 


Det var på tide i tømme sekken, nå som vi nesten var hjemme igjen - så småtassene hjalp til med det.


Sola varma riktig så godt på slutten av dagen. Vi var slettes ikke særlig slitne etter turen, mette var vi også, så da var det kanskje på tide å få tatt den siste cachen oppi her, den som vi har utsatt så mange ganger før. 


Vi tok noen snarveier gjennom hyttefelt og bjørkekratt, og presterte å gå omtrent rett på stedet der skatten skulle være gjemt. 


Denne gangen var det jeg som fikk prøve meg som apekatt for det har jeg ikke gjort før. 
Småtassene var redd jeg ikke ville greie en slik utfordring...
 
foto; Tove Nordheim
Men jeg kom meg tilogmed helskinna ned igjen! 

  

Dermed kom også jeg hjem med æren i behold, og vi feira med kvitvin vi fikk av Elin på Bjørke i fjor!

Tusen takk for to fine dager, Tove! Neste gang må det vel bli bading i Høgfossen.

Nå har jeg trua på en fin høst!

mandag 15. juli 2024

Til Haglebunatten med Tove :)


Det var nesten ett under att Tove fant veien til Bergheim igjen, ho som hadde ikke vært hos oss på nesten ett år! De siste gangene vi har vært sammen, har vi feriert på Orrebu, på Bjørke eller i Vats, så det var ikke til å unders over at Tølle gjorde store øyne da Tove banka på døra en mandags formiddag.


Klokka var omtrent 14. da vi var framme ved Haglebu og fant utgangspunktet for dagens oppdagelsestur. 


Jeg er fascinert av slike sherpa-trapper! 
Nå har jeg ikke gått i så mange, men jeg lar meg imponere over hvert eneste trinn, 
så jeg gleda meg skikkelig til å gå denne trappa som ble offisielt åpna to dager tidligere


Det gjorde Tølle og Findus også! De starta friskt, og holdt koken hele vegen. 

Trappetrinn nr 100
Det hadde ganske sikkert gått noen hunder her foran oss, men vi møtte ingen. 


Jeg har helt glemt å beskrive hvor heldige vi var med været!
Da vi kjørte oppover, striregna det. Selv om Yr lovde bedring, var vi vel ikke så veldig optimistiske… 
Men det var oppholdsvær og trappetrinna var tørre, og etterhvert som vi kom høyere og høyere, ble utsikten til det ene og det andre bare bedre og bedre 

Trappetrinn nr 500
Det var helt greit å slippe solsteik oppover, så jeg vil si temperaturen var helt perfekt! 


Da vi var omtrent halvveis, sprakk skyene opp og sola slapp til!


Trappa er «bare» 600 m laaaaang - og stigningen er på ca 200 høgdemeter.
En er ikke riktig navla, om en ikke merker det på kroppen.


 Noen fotopauser måtte selvfølgelig til, de kom godt med.
 Trappa var utrolig fint tilrettelagt i den bratte fjellsida. Trinna var stort sett like høge, og sittebenkene lagelig plassert, men vi tobeinte begynte å kjenne det harde underlaget i beina etterhvert...
kan man vel si 😅


Lundehunder har ikke høydeskrekk (ikke Tove heller)
Jeg holdt meg klokelig innerst med ett godt grep om waieren...

Topptrinn!
Førstemenn til topps etter 1020 trappetrinn var selvfølgelig disse to 


Oppe ved Snøfonntjern skulle det befinne seg en cache - det var kanskje litt derfor vi hadde hatt det  «travelt»  og trossa værguder og andre profeter.
 Og takk og pris for at Tove og jeg fant cachen først av alle, så vi kunne kvile i lyngen ei stakket stund, mens loggen ble signert og utsikten beundra


Nå kunne vi alltids kvilt på laurbæra, og gått ned igjen - men så var det det da, at Tove hadde så veldig lyst til å gå opp på Haglebunatten!


Vi kunne se regnskurene danse omkring, og noen dråper fikk vi også, men vi fortsatte oppover med lystig mot


Himmelen var da blå noen steder, og regnbua lå over Haglebu Feriesenter


Dessuten var stolpene plassert ut med jevne mellomrom hele veien, så vi kunne ikke gi oss halvveis selv om det var slutt på sherpatrappa!


Det var av og på med regnponchoen mens vi nærma oss toppen


Det er jevn stigning oppover, og toppen er selvfølgelig ikke der man tror 😅
Det hadde faktisk "bare" gått 9 år siden sist jeg var her, så jeg lot meg ikke lure...


Stien er godt merka


- og vi fant toppen!!!


Flotte fjellområder dette her


- og flott utsikt til mange kjente fjell og daler!


Selv skyformasjonene var spesielt flotte denne dagen, helt sikkert til ære for Tove 💓


Haglebunatten 1278 moh


Jepp, nå var det på sin plass med en matbit. 
Og Tove sa ho hadde så vonde vafler at ho alltids kunne dele 😂


Da småtassene hadde spist, fortsatte de å passe på været. Tilogmed noen skarve stolpejegere som kom svinsende, fikk beskjed om å holde seg unna.
Det er gutta mine, det 💙💙


Vi tok en litt annen vei tilbake, for å få med oss enda en stolpe.
Jeg liker disse områdene og har jammen lyst til å gå mere her! 
Sjøl om Haglebu er overfylt av campingvogner og hyttefelt, møtte vi overraskende lite folk.


Himmelen var fremdeles blå!


...men bading kom merkelig nok ikke på tale denne dagen...


Vi fulgte stien som gikk helt på kanten ...og utsikten er egentlig helt forferdelig...
Fjella rundt Haglebuvannet er nedbygd av hytter og veier. Det er en trist utvikling som ingen ende vil ta.


Tove fikk streng beskjed om å holde seg på matta!!!



Jeg skjønner ikke hvorfor jeg lot småtassene posere oppå den steinen.
Jeg orker knapt å se 🙈


"Nede" ved Snøfonntjern er det bygd opp flere sitteplasser. Det var endel folk ved tjernet, så vi satte oss på den ytterste benken, med utsikt rett ned mot Haglebu. 


Kooooselig!
Men bildet lyver 😅


Knotten var så plagsom, at det var med ett nødskrik vi fikk i oss en kopp med varm drikke
Men været kunne vi virkelig ikke klage på.


Turen nedatt gikk greit den, takket være sherpaene!
Jeg kan nesten love at den gamle stien, som er enda brattere og mye smalere, hadde vært ubrukelig nå etter all slitasje og nedbør.

Tove spratt lekende lett ned de siste trinna.

Det var deilig å gå på grus og flat gangvei de siste hundre meterene tilbake til bilen. 

Da begynte det å regne så smått, gitt.



Vi bråbestemte oss for å svinge innom Haglebu Fjellstue, og mens vi koste oss med middagen, 
satte dritværet inn så det sang!

Tove var førstemann til å blogge om turen denne gangen også ☺️