søndag 10. november 2024

Oppatt att


Dagen etter, på den nest siste dagen i oktober, var SmåTassene og jeg på samme sted igjen…


Denne gangen fordi Hanne hadde mista hansken sin dagen før, 
og jeg var sikker på at sporhundene mine ville greie å spore den opp.


Det var samme slags vær, men vi var litt tidligere ute. 
Det var veldig kjekt å ha en grunn for å gå oppatt att


Sola skinte på toppene, men i Brennerpasset kommer den aldri til, tror jeg…


Det er ikke fullt så mørkt og skummelt i virkeligheten! 


Kjettingen hass Erik som sitter fast i fjellveggen, 
har sikkert vært brukt på grinda som ligger lengre nedi vegen


Og ljåen hang der bare som ett bevis på at gjengen som har fått i oppdrag av kommuna å vedlike Tangovegen, er godt i gang med vedlikeholdet


Vi fant ikke hansken, men siden det var så fint vær, var det en skam å snu. 
Vi tenkte at vi burde fortsette turen oppover.


Noen steder sto småskogen tett, men vegen er nesten i for god stand når en kommer lengre oppi åsen. Sist jeg var oppi her, for fire år siden var det visst, var den ikke så velholdt


 Den merkelige sville-brua som ligger over bekken, er vel tenkt benytta til tynge kjøretøy enn hest og kjerre, men det er ingen synlige spor etter tømmerhogst her oppe. Heldigvis.


Det er veldig idyllisk her. 
Vi kunne gjerne slått leir her ved bålplassen. Men så var det det da, at det var her vi snudde sist vi var her - og nå hadde vi anledning til å gå over bekken og helt fram til Sørstølen.


Det kunne ikke være lange stubben igjen. 


...og plutselig var vi framme på Sørstølen.


Her har det vært flere store, fine setervoller, men nå gror de igjen. Granskogen står tett innpå husa.


En av setrene, tilhørte Erik Tango - men jeg vet ikke hvem


Tenke seg til hvilken liv og røre det var her en gang i tida, med bjelleklang, breking og rauting,
barnelatter og gråt...
 Da røyken steg opp fra pipene og hele Sørstølen yra av liv, og det var sommer.


Det er ingen som sliter dørstokken lengre. 
Det er jo litt trist!


Nå er dagene korte og sola var i ferd med å gå ned. 
Vi måtte vende snuttene nedover igjen.


Vi kom oss tørrskodde over bekken enda en gang. Den renner så stille her oppe,
 før den kaster seg utfor...


Mens vi går veien ned, forfølger den oss og høres nesten ut som en stor foss. 


Den går i ville kast, djupt nedi bekkedalen.


Vi fant ikke hansken på tilbaketuren heller, 
men vi fikk oss en god latter da det gikk opp for meg at Hanne hadde finni den nederst i sekken sin. 
Ho hadde prøvd å fortelle meg det før jeg gikk på tur, men den meldingen hadde jeg glatt oversett.
Jaja, så var det ikke sporhundene mine det var noe feil med 😅

Jeg plukka med meg enda noen piggsopper, for jeg reiste på bygdaheimen og tok en kaffekopp hos mamma.
Det hadde vært en fin dag, dette også.

fredag 8. november 2024

Langs Tango-vegen

Det var tirsdag den 29. oktober...


...at jeg sendte ei melding til Hanne på formiddagen, og lurte på om ho hadde tid og lyst til bli med på tur. Ho var ikke vond å be. 15 min seinere var Hanne og Vesla klare 😅


Jeg hadde snakka om at vi måtte gå Tangovegen sammen.


Den er steinete, Tangovegen og full av Kråkesølv. 
Men det er helt utrolig at den er rydda av en mann, kun med håndkraft, hest og enkle hjelpemidler. 


Erik Tango må ha hatt ett ufattelig pågangsmot!


At noen kunne finne på, og i det hele tatt tro det var mulig å bygge en vei gjennom den bratte, smale kløfta, er for meg en stor gåte.


Enda mer imponerende blir det når en vet at han hadde bare ei hånd til å hjelpe seg med.
  Det gjør bragden minst dobbelt så stor.


Noen partier ser nesten litt skumle ut den dag i dag. 
Men vegen er rydda, og folk og fe kan gå trygt opp til Sørstølen.


Vi nøyde oss med å følge en smalere sti opp på berget


Der slo vi oss ned og åpna sekken 


Her er det fint å sitte og nyte utsikten utover Flå, om man vil


 Langt der nede ligger gården Tango, eller Tangene som det heter «på fint».
Der ble han sikkert født, den godeste Erik Tango. Ettersom jeg har finni ut, var han født i 1902 og yngst i søskenflokken på opprinnelig fem.  Den ene av søstrene døde før han var født, og ei annen da han var tre. Han levde sammen med søstera Margit, til de begge var gamle og «mette av dage».  
Han solgte gården da han forsto at arbeidet med å drive gård ikke lenger kunne utføres med ei hand, hest og kjerre, og ei krokete gammel søster. 
Erik døde i januar 1986, Margit født i 1894, døde i april året etter ham. 


Det gjorde godt å sitte der og kjenne på varmen fra solstrålene


 Vesla kosa seg veldig!


Litt rart å se på kartet og innse at vi bare hadde gått ett par km,
 men da sola gikk ned, blei det kjølig, og vi bestemte oss for å gå ned igjen.


Den gamle grinda har sett bedre dager, men den gjør seg på bildet.


Det er veldig spesielt å gå her.


Vesla og SmåTassene trava lykkelig nedover mellom store mosegrodde steiner 
og gammal kronglete skog 

Mens vi gikk der og skravla og studerte omgivelsene både høgt og lavt, 
Ble vi plutselig oppmerksomme på noe ekstra gult mellom vissent og fargerikt lauv.


Da måtte vi bare slenge fra oss sekken, og ta i bruk både lommer og bæsjeposer for å få med oss piggsoppene. Det er rart med det, når en først finner en, finner en gjerne mange.


Det var skromle-mørkt da vi sto nede ved Kvie igjen, og glante opp i fjellsida der vi hadde vært. 
Slik kan det altså gå, på en  absoluttingentingdag, som Hanne sa  🤗 


torsdag 31. oktober 2024

De fire Kaninusser



De to siste nykommerne mine, Ellinor og Øyvind satte i ei periode, kaninhuset på hodet 
- men det var ikke deres skyld!
Kaninhyblene måtte omgjøres flere ganger, før alle var fornøyde, men nå ser det ut til at alle har kommet noenlunde i orden.

 

Ellinor har vist seg å være ei ordensdame som vil ha ting på sin måte. 
Ho kommer alltid og hilser på, og lurer på om det er noe godt å få.
Det er så koselig ❤️

Ellinor - ei artig frøken!

Ho har ei nydelig jerngrå farge. Ho har mer farge i ulla enn de svarte kaninene jeg har hatt før. 
Det skal bli ekstra moro å spinne ei så fin farge! Gråfargen vil gi spennende resultat ved plantefarging også. Blåfarger vil bli mørkere, og planter som gir gult - vil bli grønn på det grå garnet


Han herre herremannen her, er en godslig kar.
 Brita klipte det flotte skinnskjegget hans den dagen han flytta hit, men han hadde sjarmen i behold da han kom til Bergheim


Det er kanskje ikke så greit for Øyvind, ungkar og sprellemann som han er.


Hva hjelper det å ha eget hus, hytte og utedo, når han må bo aleine?


Han var attpåtil så lodden, at tiden var inne for en klipp


Han er tillitsfull, han også - og lett å lokke fram,
og det var da han skulle innomhus at plassmangelen gjorde seg gjeldende


Yri hadde funnet seg godt til rette, vegg i vegg med Ellinor - de dagene Øyvind bodde ute. 


De to så ut til å trives som naboer. 


Så jeg lot det stå til, og fjerna dørene som skilte dem. 
Det ble som forventa noe lugging og kjekling på jentevis, men de stilte likt, disse to.
 Begge var godt polstra, så sjøl om de mista noen pelsdotter hver, ble de ganske fort dus.


Nå eier de to hele "kjellerleiligheten". Den består av fire rom, det ene med innlagt varmerør, 
samt ett felles-areal for hopp og sprett.


Det var på mandag at Øyvind måtte til pers. Han såg litt betutta ut, syns jeg 😅


Men klippingen gikk forholdsvis greit, det var en erfaren herremann jeg hadde med å gjøre.


Men på slutten syns han det ble fryktelig kjedelig 😂


Vi tok finpussen først idag.


Nå som klørne er klippet og ørene er børsta, fikk han flytte inn i øverste etasje, der hvor varmelampa henger.


Tulla har fått nabo-rommet, og bor fremdeles aleine.
 Jeg tror det går bra, nå som ho ser og hører at det er andre i nærheten - og vi tar oss tid til litt kos.


Kanskje jeg våger å sette ho inn med de to andre jentene, når de får klipt seg. 
Den dagen nærmer seg ihvertfall, det er sikkert og visst.

Norefjell Angoras Yri