torsdag 28. februar 2019

Februar smelta bort






Det gikk greit på jobb igår, jeg greide å gjøre stort sett det jeg skulle. 
Men det var rart å være tilbake, det føltes som en evighet siden sist, og jeg må gjøre meg kjent i butikken etter ombyggingen.
Ny mulighet allerede imorgen.
Men idag hadde jeg fri igjen, og rastløsheten var stor.
Og det været...det er jo umulig å holde seg i ro!
Jeg kan fint gå noen km med brodder på beina, men tør ikke ha på meg ski enda.



Idag gikk vi bortover, til en forandring. 
Nalle liker helst å gå nedover, og siden jeg fikk vilja mi - ble det ingen bilder av Nalle på tur. Han furter og går bak og dilter, når vi går dit han ikke vil.
Tassen fant en skatt. Jeg fikk aller nådigst legge den på brøytekanten.
Lurer på hva slags dyr det der var?


Da vi kom litt lengre, oppdaga jeg plutselig ei elgku på andre sida av elva. 


Vinden sto mot oss, så bikkjene oppdaga henne også.
Kua sto lenge og lytta i vår retning. Så snudde ho, og trava inn på fast land.


Tenk, slik begynte februar.
Vi trudde vi skulle snø inne, og var sikre på at snøen ville holde til påske, minst...

25 dager seinere ser det slik ut i skogen.
Tassen og jeg tok oss enda en tur oppover bakkan idag.


Det var fullt mulig å gå i visse deler av Mastestien!



Tassen spratt foran meg oppover, mens jeg sleit meg etter.


Tenk å være så lett på foten som han ❤️


Vi gikk rett opp, og endte tilslutt på vegen.


Snøen var steinhard.


Den bar både elg og lundehund 😅


Elgspora var temmelig ferske, og da er det greit å ha Tassen i bånd. 
Han elsker å gå spor!


Da elgsporet forsvant inn i skogen, 
fulgte han kattesporet....


Sjøl fulgte jeg hjortespor.


Jeg syns vi gikk og gikk idag, men jeg kom visst ikke stort over 10000 skritt likevel.
Men jeg vart ihvertfall mer sliten enn jeg har vært på lenge. 


Da kvelden kom, middagen var spist, og legemet hadde slumra litt på sofaen, 
da satte jeg meg til med strikkepinnene igjen.
Jeg har begynt på det ene etter det andre denne uka, og rekt opp igjen det meste, 
men nå tror jeg at jeg har finni ei oppskrift der størrelsen passer.
Jeg hadde egentlig tenkt å strikke noe fargerikt, men....


Jeg har kjøpt oppskriftene på Ravelry, og har plundra litt med den engelske oversettelsen, 
men jeg har god tålmodighet med slike ting...




GOD HELG, 
OG VELKOMMEN MARS MÅNED
😎

onsdag 27. februar 2019

Sjuklingen på beina


Våren kom i rekordfart.


Det står ett seljetre ved jernbanegrinda.
 Gåsungene har stått i standby-modus i hele januar, men nå når det har vært både ti og tolv varmegrader - har de begynt å vokse mer og mer...

Oppi svingen har det dukka opp både det ene og det andre, og det har passa meg ypperlig, nå som formen har vært so som so. 
Jeg var strålende fornøyd med å finne en varm stein å sitte og kvile på.
Vi kom ikke lengre enn dit de første dagene jeg greide å karre meg oppover.


Lørdagskvelden hadde jeg fryktelig lyst på lørdagsgodt.
Det var ett sunnhets-tegn 


Det var dårlig framdrift på antrekket til denna gubben, og Stripa syns karen så mer død enn levende ut.




Søndag greide jeg ikke holde meg heime.


Vi kjørte opp til Orrebu.
Bjørn blei med oss på en rusletur til Endresetra.


Turen er ikke stort mer enn tre km, men det var akkurat passe.
Nalle ville så gjerne inn i hytta, men vi måtte heimatt.
 Det var nok best å være heime, tross alt.


Mandag prøvde vi oss oppover bakkan igjen.


Og denne dagen kom vi lengre enn på lang, lang tid! 



Det hadde blitt nesten helt bart i skogen!


Oppover, oppover...
Jeg kjente at kreftene hadde begynt å komme tilbake 💪


Og tenke seg til at det skulle være mulig å komme seg opp hit til fots i slutten på februar!


Vi var fornøyde med innsatsen alle tre, og ble sittende lenge og kose oss.


Gutta så på utsikten, jeg så på dem...
De beste gutta i verden.
❤️

Det er bratt nok i massevis, og jeg må tilstå at jeg var livredd for å ramle, sjøl om jeg gikk med brodder.



Nalle, den kloke gamle hunden,
 var utrolig forsiktig og gikk rolig bak meg nedover.
Mens Tassen fikk hoppe og sprette..


Vi kom oss heilskinna ned alle tre. Snøen er heldigvis ikke helt borte enda.
Sola hadde heller ikke gått ned, enda klokka var over 16!


Hallingen fikk ta med seg de vakre tuppene sine ut på glattisen.



Han er utrolig flott og fargerik!


Da han syns jeg blei litt for innpåsliten, avviste han meg på en vennlig måte.


Det er gutten sin, det!

Og se på han her... 
TUPPE-TASSEN.


Idag var jeg heldig, og fikk filma «tuppe-søket»
Det er slike ting som gjør turene ekstra spennende!


Det er helt rart å se skogen slik, men fugler og dyr setter nok stor pris på dette. 


Jeg håper vinteren vil vare ett par måneder til...

 Slik var det i fjor på denne tida!
foto Tove Nordheim


Tassen Linselus tror han må være med på alle bildene...

Ingrid fikk stussa sveisen litt da vi kom heim fra skogsturen.
 Ho skal ikke klippes skikkelig enda, jeg tror det er nesten tre uker til!



Tassen har forresten fått torsk den siste uka. Vi har begynt å teste hva han tåler, og det virker lovende så langt. Men han trenger tilskudd av melkesyrebakterier fremdeles...

Formen min er også langt, langt bedre. 
Forkjølelsen henger i, og jeg kjenner ribbeina godt - så jeg tror ikke det skal være stor fare for at jeg glemmer meg bort
 og overanstrenger meg på jobb i morgen, 
men jeg gleder meg til «normale» dager igjen!



Jeg blei ferdig med den siste strømpa ikveld.
Nå håper jeg at jeg er ferdig med alle slags uhell for i år også...
TVI-TVI !

lørdag 23. februar 2019

Feberfantasi

I dag fikk jeg endelig noe som virka mot hosten.
Eller om det er tiden som leger alle sår, tja si det. Men jeg truuuur ihvertfall at jeg overlever nå!

Det har blitt mange turer att og fram mellom sofaen og senga denne uka, 
og jeg har knapt ensa denna karen som satt sånn lettere henslengt inni en krok. 
Han har sitti der lenge, godt over ett år, uten å gi lyd fra seg.
Han har bare sitti der og betrakta de som gikk ut og inn av soverommet mitt, så det må ha vært utrolig kjedelig.
Han var nok vant med mere action der han kom fra. 😉


Da Bjørn hadde avlevert hostemedisin og en sixpack med Munkholm, dro han inn til Orrebu igjen. Jeg tok meg en støyt av den bitre drikken og putta innpå en Paracet, og tok med bikkjene ut på en liten luftetur.

Det var da vi kom inn fra veslerunden, at jeg såg at husnissen hadde sunket fullstendig sammen!



 Jeg kjente ett stikk av dårlig samvittighet ovenfor den rare skruen som satt der så ensom. 
Jeg tok han med inn i stua, og tenkte det kanskje kunne være koselig å ha noen å prate med.
Vi la ut om alle vondtene våre, og etterhvert følte jeg meg faktisk mye bedre.



Så mens han fortalte det ene eventyret etter det andre, begynte jeg å strikke en genser til ham.
Jeg håper dette er starten på bedre tider.

Namaste 🙏🏼




Ps.Om noen syns Bergheim likevel er ett trivelig sted, 
er det mulig å få hyttedrømmen oppfylt nå. 

onsdag 20. februar 2019

Bånn i bøtta

Jeg fikk legetime mandag  kl 14, og El Hage konstaterte raskt brukne ribbein.
 Er du sikker, sa jeg, jeg trodde det skulle gjøre mye vondere, og jeg er ikke blå engang?
Du er blå og hoven, du kan få se i ett speil. Vel, jeg tok meg ikke bryet med å se,  jeg måtte jo tro legen på hans ord. 
Enda så irriterende påståelig jeg kan være.
Han smilte heldigvis. 

Sjukling-selfie - med magnetkrage og høge skuldre...


Jeg følte meg som en nittiåring da jeg skulle stå opp fra undersøkelsesbenken, men ultralyden viste at nyre og lever var uskadd. Det var de nederste ribbeina som var brukket.  De to nederste er frie, dvs de går ikke frem til brystsiden og fester seg ikke mot brystbein eller brusk. Derfor er de mer ustabile enn de lengre oppe. De må ha ro for å gro riktig sammen, og jeg kan ikke få bruddene til å gro fortere med bare viljen. 
Det måtte bli sykemelding. Jeg håper å kunne komme tilbake til Kiwi neste uke, for det må være mulig å stå i kassa. Vi er flinke til å ta hensyn til hverandre.
Jeg har merkelig nok ikke noe særlig vondt i ribbeina, men alle advarte meg mot hosting og nysing - 
så jeg måtte selvfølgelig pådra meg en saftig forkjølelse også. 
Det begynte med sår hals, noe jeg først trodde kom av en Pinex Forte. Jeg tok pilla før jeg la meg, og den slo meg fullstendig ut. Jeg må ha liggi og sovet med kjeften på vidt gap hele natta - slik kjentes det ihvertfall da jeg prøvde å svelge. Men den såre halsen gikk ikke over, og i går begynte hostinga for alvor. Det gjør skrekkelig vondt å hoste, så den kontolleres etter beste evne. Tassen ble usikker på meg og trodde jeg gikk og knurra. 
Han som har vært min beste trøst disse dagene.


Fy fillern, det har vært sååå fint vær.
Forbaska ergerlig å ikke greie å nyte det. Men formen er altså langt ifra så god som den burde.
Jeg orker ingenting.
Det har tatt tre dager å skrive dette innlegget. Når jeg har gått tur med bikkjene, er jeg helt kake.
Jeg prøver å strikke, men legger det fort fra meg igjen.
Orker ikke høre verken lydbøker eller radio.
Jeg er stiv og støl, snørrete og ustelt....og skikkelig drittlei og ufordragelig.



Og Tassen blir sååå sliten av å passe på meg.



Bikkjene er utrolig tålmodige.
For å aktivisere dem uten å slite meg ut, får de noen søksøvelser.


Og så tar de jobben med å vokte tunet meget seriøst.



Jaja, slik går nå dagan. Og det må jo bli bedre.
Til helga, kanskje.


Bruk brodder!