Innkalling på Tjøme

Nå begynner jeg vel å få summa meg litt, etter gårsdagen strabaser ;o)

Etter ett par timers søvn, ringte klokken(e) kvart på sju (– egentlig kvart på SEKS!)  En omtåka Nalle fulgte villig med inn i bilen da vi satte kursen mot Tjøme. Han lå lydløs og rolig, dermed fikk han en velfortjent luftetur da vi var ca halvveis. Han har blitt grei å ha med på bilkjøring igjen! Treningen har hjelpa der!

Søte,mjuke, lille snilleMilli var så glad da vi kom! Hundene fikk leike ute på terrassen, mens vi slappa av inne med en kaffekopp. Godt å være her igjen!

Gry tilbød meg å bli med i fjøset og hilse på FEITE-Thea. Det var det ho sa! God steming i sauefjøset der på gården :o)

Klokka tolv kom Nina, Inger,Hanne og Thea fra bloggegjengen + Bonnie og Daisymamma’n. Klokka ett kom kursinstruktøren Thomas…(Ikke så greit å huske dette med sommertid, når det er skikkelig vinter på Tjøme.) Men vi hadde mye å skravle om, så vi savna ham vel egentlig ikke? Det ble ganske mye teori først.  Lite ble notert på mitt papir igrunn… Jeg prøvde å følge med, men mye går inn det ene øret og ut gjennom det andre. Her imponerte  Hanne stort!!! Flink jente, som gjorde sitt til at inntrykket av gjengens læringsevne ble brukbart.

Jeg var spent og ganske tvilende til innkallingstrening på Nalle med SÅ mange fristelser. Den første prøvelsen for meg, ble å gå opp på jordet sammen med de andre. For Nalle bjeffer og er overivrig,  jeg blir stressa fra første stund, og klarer ikke å roe ham. Thomas roa ham oppå jordet, ved å brøle NEI – og belønne.  Jeg har prøvd å belønne ham NÅR han er rolig, prøvd å roe ham ved å gjøre meg svær og stryke ham rolig. Thomas mente jeg egentlig belønna bråke-adferden, og det er det nok noe i!  Men mine NEI blir så tafatte, jeg har virkelig en utfordring her. Nalle var ikke slik før. 

På heimvegen igår satt jeg og tenkte tilbake, prøvde å finne ut når det ble slik. På Biri i høst da vi traff Milli for første gang f.eks, var han rolig HELE tida.  14 dager seinere var vi på utstilling i Drammen. Da bjeffa han ikke – bare peip, jeg unnskyldte ham med løpsk tispe i nærheten.. Når begynte han å vise aggresjon mot andre hanner??  Han har vel alltid bjeffa for å få kontakt med de vi møter på tur, men nå virker han sinna. Han har ikke fått hilse på alle han møter, men gått imot dem i stramt bånd.  Han stoler ikke på at jeg er en god nok sjef. Det må jo være her det ligger. Alt har gått gradvis. Ettersom han har blitt eldre, har jeg unnskyldt ham med den ene fasen etter den andre. Men hadde jeg hatt full kontroll på ham…

INNKALLINGSTRENING. Alle hundene sto i to motgående rekker. Nalle ble holdt tilbake, mens jeg gikk ifra før han ble ropt inn, mellom rekkene. Det gikk. Han kom faktisk! Passerte løpske Bonnie og guttene :o)  Alle fikk prøve en gang eller to. Deretter skulle to hunder å passere hverandre og springe til sine respektive – DET fungerte ikke. Bare Milli og Charlie som fikk mulighet til å prøve, og da ble det ellevill leik på jordet :o) Vi styra på ei stund med innkalling. Huske å si klart NEI for å stoppe dem når (jeg sier NÅR istedet for HVIS he-he) de er i ferd med å bryte ut av flokken, og lede dem inn igjen. Mye å terpe på!

Gry varta opp inne med pølse og tilbehør til en sulten og litt sliten gjeng, mens hundene fikk kvile i bilen. Mere teori, før det bar ut igjen. Trening av PÅ PLASS, lineføring og innkalling. Vi var litt uengasjerte på slutten av dagen. Thomas sa vi var litt lite inspirerende for hundene våre… Dagen ble fort kveld, og de fleste måtte reise, så bare Gry, mamma’n til Daisy og jeg fikk med oss de siste visdomsord fra Thomas. HAN svarte på spørsmål denne gang, og kom med gode råd for videre trening. Syns han gjorde en god jobb, jeg!

Tusen takk til Gry, for at du tok på deg detta også :o)))

Anne, Bonnie og Thomas

De løpske søstrene Bonnie og Bienna var bare opptatt av hverandre :o)

Hei damer ;o)

 Her er tre kjekke hallinggutta i sin beste alder ;o)

Kango testa ut bjeffehalsband i dag, det fungerte perfekt! Han rakk ett par boff da vi møttes, deretter kom det ikke en eneste lyd fra karen! Nalle måtte sørge for å holde andre gærninger unna helt aleine, men neste gang…

 Det lukter himmelsk i grøftekantene på Nes! Og de blir grundig sjekka…

“Ooolala!  Her har det vært ei skikkelig rype! ”

For lite minne…

…det var problemet til min kjære pc – og nå er det fixa :o)     Kunne vel trenge litt bedre minne jeg og, men.

Jeg får begynne å mimre om kvelden i kveld; Nalle (og jeg) dusja! Han gjør ikke det for ofte akkurat, det er over ett år siden sist, og nå syns jeg han virka temmelig “seig” i pelsen. Han liker ikke å vaske seg. Og det er rart hvor fort han skjønner at noe skal skje! Da jeg ropte på ham i en normal tone (tror jeg), sprang han motsatt veg og la seg innerst inni stua under bordet. Logra febrilsk når jeg så på ham. Det hjalp ikke å smiske idag, Nallemann.  Dagen i dag har vært fin,den. Jeg syns det er veldig vanskelig å sitte inne og male, når sola skinner og himmelen er blå. Dessuten har det vært så mange blogger å gå igjennom! Mange nye også, og det er kjempekoselig. Heldigvis oppdaterte Gry meg litt på mobilen da jeg var “borte”. Nina var også tilgjengelig som sjelesørger.  Tenk på det, dette er folk jeg ikke kjente i det hele tatt før vi begynte med bloggingen! Jeg syns verden har blitt ett bedre sted :o)

 

Vi traff Dennis idag! De har kjent hverandre siden Nalle var liten, og er alltid glade for å treffes. Dennis syns Store-Nalle er litt voldsom å leike med, men ellers ok.

Åja. Vi hadde en ekkel opplevelse igjen her om dagen.  Vi var på tur oppover en skogsveg, og Nalle fikk gå laus. Plutselig stopper han, og jeg skjønte han hadde fått øye på noe. Ingen vits i å rope, jeg rakk det ikke engang, før han stakk rett opp i berget. Og inn i ett hi. Jeg hørte først ett hves, så Nalle  i full los – INNI berget. Jeg prøvde fløyta, den er lav (el. høg?)-frekvent så jeg er ikke sikker på om det kom lyd, men jeg blåste og blåste. Nalle rygga ut og såg på meg, fløyta hørtes nok, men han stakk inn igjen. Da jeg skjønte han visste vegen ut, ble jeg litt tøffere, og begynte å gå vekk fra ham mens jeg ropte. Men han kom ikke til mamma’n sin, nei. Til slutt måtte jeg klatre opp skråningen.

Tror Nalle syns det var tøft at jeg kom for å bli med på grevlingjakt, så han ble ganske paff da jeg fikk tak i halen hans og drog ham baklengs ut av hiet! Han var like hel i kroppen, men sliten og møkkete. Jeg var oppgitt. Innkalling, hva er det? Når han får ferten av en grevling, kan jeg bare glemme å stoppe ham.  Bare flaks at det har gått bra!  Grevlingen på bildet, fant vi dagen etter. Den hadde nok prøvd å ta toget på Bergensbanen.

Noe som har gått bra, er røykeslutten min! Takket være Champix, og at jeg har prøvd å slutte før… Jeg VET at jeg aldri mer kan smake en eneste sigarett, da er det gjort. Det har bare gått 1,5 uke, men jeg føler meg sikker på at nå skal jeg klare det, trur eg.

 Skitur i helga! Strålende vær. Og så mange deilige dufter i skiløypa og på ALLE stikkene! Litt bjeffing på Nalle når vi møter andre hunder, men ikke hver gang merkelig nok. Vi merker forskjell på byhunder og bygdehunder, tror vi.. Byhundene er mere vane ved å treffe andre, og er litt overlegne ;o)

Må ta med detta bildet fra Låplassen… Vi skulle sette opp hinder, men bakken var steinhard. Hilde visste råd – og bora høl med drillen ;o)

Fortsatt vinter :o)

På denne tida i fjor, var det så og si bart! Det husker jeg godt faktisk, for da ramla Vera  på glatte vegen og braut lårhalsen. Ho blei liggende i vegen og tviholde på Vicky, til ho omsider klarte å få opp mobilen og ringe etter hjelp. Stakkars dame. Ho blei liggende på sjukehus nesten hele påska, mens vi passa Vicky og kosa oss.        Idag har det vært skikkelig påskestemning her. Snøen har pakka seg i mildværet, men nettene er  fortsatt kalde nok til at vi har snø ei stund til :o) Det skjer ikke mye om dagen.  Men vi har hatt to knallfine måneskinnsnetter! Da MÅ jeg bare ut. Reven har luska nedpå jordene, og haren har satt svake spor oppå skaren. Store harer, og bittesmå skaraunger. Jo, det går da mot vår her også. Kjøttmeisen har begynt å kvitre lystig,  jeg syns forresten jeg så stær idag !!! Og jeg har begynt å fable om å lage flere fuglekasser, sånn som jeg fabler om hver vår… men får ikke gjort det før det er for seint.

Idag tidlig kom forresten feier’n, før Nalle og jeg var stått opp. Nalle satte seg bortved pipa og skakka på hue, han lurte nok på de rare lydene i pipa og trampingen på taket. Men ikke en lyd, verken fra ham eller meg ;o)  Pekka var livredd feier’n, Nalle er bare nysgjerrig og godtar fort alt som det er.

 Vi møtte på “løypekjører’n” her om dagen. Han har laga seg en sporslede, men hadde litt trøbbel i den våte snøen, det bare pakka seg. Nalle var flink og roa seg mens vi sto og prata, men satte igang med voldsom bjeffing da han trodde skuter’n skulle starte – akkurat som han gjør med grassklipper’n…jeg skjønte ikke hva som feilte ham med det samme :o)

 Bjeffe må’n gjøre når vi går forbi de to elghundene også. De står nedi hundegården og svarer med samma mynt, som seg hør og bør. På tilbaketuren er Nalle lydlaus. Da er det skikkelig fart på sparken, og han har lært seg at da er det dumt av ham å bråstoppe…

 Vina, her  er speideren Nalle ;o)

Han fikk springe laus oppi lia idag. Da legger han seg ned ett sted, mens han nyter tilværelsen og venter på meg. Han er den beste turkompisen som finns :o)  Jeg gikk til fots og tråkka oppi elgspora for å komme meg fram, men skaren bar Nalle.        Fikk testa den nye hundefløyta, Nalle kom som ett skudd hver gang – og han hadde vært langt unna, det så jeg på spora. Og jeg så bråstoppen! Fløyta kan bli kjekk å ha, for meg som ikke klarer å plystre skikkelig…

Du e den finaste e veit ;o)

Åhh, Nalle…

Endelig kom Vicky, Nalles lille solstråle på besøk igjen. Han hylte av glede da han fikk øye på henne langt nedi vegen. Løpetida var over. Gjensynsgleden var stor!

Bonnie fikk gledelig svar fra OptiGen idag; ho er FRI!                                             Jeg hadde en lang prat med Anne i kveld. Ho hadde omsider fått en prat med arvelighetsforskeren på Veterinærhøgskolen. Han hadde nærmest frarådet parring mellom Bonnie og Nalle, fordi han er bærer og at det er allergi hos en bror, og en halvbror. Flere andre ho har prata med, syntes også dette kunne være risikabelt. Anne var fortvila. Ho har liksom forelska seg litt i denne flotte hallingen, og hadde tenkt HAM eller ingen...

Mariann Haukedal har finni en lysebrun, svensk hanne som kan være aktuell. Men på en måte står de like langt. Det er nærmest tilfeldigheter som gjør at man finner ut om allergi i nærmeste slekt. Man må isåfall ringe rundt til hunde-eierne, for å finne ut om slike sykdommer som allergi, epilepsi, hjertelidelser m.m.  Vi har gjort det vanskelig for oss selv ved å være så forsiktige, men man har da ett ansvar for å holde rasen så frisk som mulig også.                                                Løpetida lar vente på seg. Kan det være at Bonnie har bestemt seg for at ho rett og slett ikke vil?

Jeg tror jeg har tatt ett valg... Jeg vil vente med å bruke Nalle i avl. Mener å ha lest ett sted, at endel sykdommer har tendens til å dukke opp først i 3-5 årsalderen. Nalle har det godt som han har det,han, det var bare Anne og jeg som begynte å få slike deilige “bestemor-drømmer”  :o)

Hva ville dere gjort, egentlig???

I morgen skal vi på tur med Kango og Mozart igjen. Guttene har sikkert mye å prate om siden sist, så vi møtes litt utafor sentrum så ikke Nalle skal forstyrre hele Nesbyen…  Det går forresten bedre og bedre med bilkjøringen vår! Det blir som regel en ekstra stopp (eller to), men han har skjønt poenget. Det er bare så fryktelig vanskelig å styre seg!!

besøk av slekta :o)

Denne helga har jeg vært vemodig, veldig takknemlig, og ganske så sliten… Tanken på henne som mista hunden sin, og de jeg sjøl har mista , har liggi over meg hele tida. Det har vært ekstra sterkt å se på min storfornøyde Nalle i alt han gjør. Og den løve-filmen i Hannes blogg; det er ikke så rart det svir i øya…

NALLE OG “FETTER  HANNIBAL”!

Fredagskveld kom Sebastian og Hannibal med mamma’n og pappa’n sin “på slep”. Sebastian er oslo-gutt på åtte, Hannibal er en stor og svart Portugisisk vannhund som snart fyller ett år…  Jeg var bittelitt nervøs på velkomstkomitèen, for det var lenge sida sist.      

Unødvendig å bekymre seg!  Nalle viste ham først hvem som er sjef her på Bergheim, deretter fikk Hannibal gjøre stort sett som han ville :o) 

Lørdag dro hele gjengen på pilketur, med pølser i sekken, sånn for sikkerhetsskyld.  De fikk faktisk en (veldig) liten fisk til slutt.                                                                   Det var ikke bare hundene som kosa seg denne siste februar-dagen :o)

 

Søndag dro folket i alpinbakken. Nalle ville heller ta med Hannibal og vise ham Bergheimkroken. Ved Sevre er det veldig viktig å være på vakt for katter, og bortom brua bor to elghunder som alltid prøver å “yppe”. Dette fikk Hannibal tydelig fortalt :o) Nalle ble liksom litt skuffa da elghundene ikke var heime…

“og her ved fe-rista bruker vi å snu,Hannibal. Du kan kvile litt først…  ”

Hannibal har blitt en herlig fyr, det syntes Nalle også. Moro å se to hannhunder trives så godt i sammen! Det var trist da de pakka og reiste, men Nalle lå ganske så rett ut etterpå med gode minner og drømmer…

 

Fikk nytt håp jeg også… Iogmed at gutta var så greie, ikke no’ bjeffing eller mas,  er det mulig at Bjørn er på gli…  Tenk om Nalle kan få en bror etterhvert   ;o)

Ha ei fin uke – med masse hundekos!