tirsdag 31. januar 2017

Tur-i-tur

Jeg måtte finne fram solbrillene da jeg kjørte ut av dalen tidlig torsdagsmorgen. 
Sola skinte lavt inn gjennom frontruta, og saltlakehinna blei tjukkere og seigere for hver mil.
Da vi nærma oss Krødsherad - blei sola avløst av tett tåke.
Men vi nådde fram til Hønefoss dyrehospital i god tid, og avføringsprøvene kunne fortsette videre til Tyskland..

 

Jeg hadde pakka sekken, fylt opp termosen og laga niste til både meg og bikkjene.
Planen var å gå resten av Postvegen fra Brekkebygda, og fylle opp hele ruta med smilefjes på cachekartet.
Nalle var fryktelig utålmodig, så etter at jeg hadde fylt opp dieseltanken på Sokna
 - jeg rakk det forresten før prisen steig, så vi var virkelig tidlig ute denne dagen -
 vel, neste stopp blei rett utafor sentrum.

Og denne gangen fant vi cachen ved Toredammen ☺️
 
Når sant skal sies, så fikk jeg god hjelp av gamle fotspor i snøen.
😜

Men jeg forsto ganske fort, at det var for mye snø her, til at vi ville kunne fullføre Postvegen til fots.
I dette området bor det mange ivrige cachere, og de har gjemt små skatter på nær sagt hver eneste plass med respekt for seg sjøl.

 

Toredammen ligger i enden av Torevannet, 
som har en ganske så interessant fortid, og selvfølgelig har vannet fått sin egen cache.

 

Det var kjempefint å rusle oppover på isen, på den gamle "flystripa".
 

 En idyllisk badeplass.

 

Er ganske sikker på at det er liv og røre her på varme sommerdager.

 
Jeg satte stor pris på ensomheten, og signerte cachen i fred og ro.
Vi gikk tilbake til bilen og jeg tok meg en kaffekopp mens jeg studerte cachekartet.

Det skulle jo ligge enda en cache her i nærheten, i en gammel hoppbakke!
 

Så bar det ut på ny oppdagelsesferd i den trolske skogen, 
og plutselig innså jeg at vi sto på hoppkanten.
Wow!
 

Jeg turde nesten ikke kikke ned i unnarennet engang!



Dette var vel dommertårnet, det da.

Tenk slik liv og røre det var her engang. 
Den gang alle små grender hadde sin egen hoppbakke.
Her hoppa de store Kongsberghopperne som Arnold Kongsgård og Birger Ruud
I cachebeskrivelsen står det dessuten at 
Rudskollens første renn gikk av stabelen i januar 1947 med ca. 2000 tilskuere til stede!

Olav Martinsens bakkerekord ble satt i ett landsrenn i 1964, med 69,5 m.
Siste renn av noen størrelse var i 1965.

 
Litt vemodig å se denne  "skraphaugen"
i slike vakre omgivelser!

 

Nalle og Tassen var mest opptatt av meg, og lommene mine.
 
 

De trodde jeg dro opp en kjeks hver gang jeg var nedi lomma for å dra opp kamera.

 

Det var så stemningsfullt og fint i skogen, jeg knipsa i vinden sky.

 

Vi kunne skimte den blå himmelen - og det var sikkert kjempeflott på fjellet også...

 

Men jeg syns vi hadde en kjempefin stund i Soknedalens dype skoger,
og jeg satte stor pris på de forseggjorte cachebeskrivelsene, og oppdagelsene vi gjorde denne dagen.

 

Vi plukka med oss noen cacher langs vegen oppatt,  men det gir ikke den samme tilfredsstillelsen. 
De bli jo bare ett nummer i rekka.
 

Det var fremdeles lyst da vi kom til Bergheim igjen.
Nærmest på impuls svingte vi til venstre isteden for til høgre, da vi kom over brua.
Det var så lenge siden vi hadde gått tur borti Geitsund!

 
Og jammen, før vi visste ordet av det, hadde vi gått til topps i hogstfeltet.
Snakker om kontrast.
Her var det knapt en snøflekk å se.


Så var den dagen over, og ventetida var igang.

 

Vi venter fremdeles på å få svar på prøvene, men i mellomtida har de altså fått en omgang med Panacur.
Tassens mage er fremdeles i ulage, så nå får han Canikur-tabletter... Uffameg.
Vi får bare ta våre forhåndsregler til vi vet hva som plager ham.
 Hvis det er Giardia, skal de uansett ha ett opphold - før det blir ny omgang med Panacur.
Hvis det er andre parasitter, har vi forhåpentligvis tatt knekken på dem.
 
Ludde har fått ekstra masse kos de siste dagene.
 
Han er frisk og rask, og han setter umåtelig stor pris på å få klipt seg!
 

Vi feira mammas 88-årsdag på lørdag.
Søndagen gikk med til diverse stell hos høner og kaniner, så denne helga har gått ualminnelig fort.

Idag prøvde jeg å lure meg avgårde oppover bakkan,
men plutselig var Stripa hakk i hæl...

 
Dermed blei det ingen skikkelig trimtur i dag heller,
men jeg fikk da gått mine 10000 skritt og vel så det 
 
 

torsdag 26. januar 2017

Hit og dit.

Vi kom oss avgårde utpå dag.
Parkerte bilen ved Godvatna, spente på meg skia, 
og så la vi ivei innover de folketomme skiløypene mot Høgdefjell.

 
Det hadde ikke kommet snø siden sist...
 

Og utsikta ned på Strøen var vakker som alltid. 
 
Flotte himmelfarger nå på vinteren!

 
Flytrafikken over Vassfaret setter sine spor.

 
Tassen, Villmarkens sønn.
 
 

Tar gjerne turen uttom Høgdefjell enda en gang, vi
Men skiløypene omkring Silkevatna sies å være bedre..

 

Så neste gang, kanskje vi prøver dem..?

 

Men endelig var vi på plass igjen, og livet var bare godt.

 

Vi hadde IKKE lyst til å reise neste dag, noen av oss!

 

Men vi måtte prøve å få kontakt med veterinær igjen.
Oppe ved Godvatna er det mobilforhold, 
så vi blei gående omkring der å vente på at en av dyrlegene skulle ringe oss opp igjen, når de fikk tid...


Og jammen tok det tid - det tok nesten hele dagen!
Vi hadde det OK vi, der vi gikk til fots i skiløypene mot Svartli, 
men jeg måtte hele tida sjekke telefonen for å se om det var dekning.
Så jeg greide ikke helt å slappe av, før telefonen ringte.
Anbefalingen var klar; først tredagers avføringsprøve,
bare for å være sikker på hva slags parasitt som herja innabords,
deretter markekur.



Jeg var litt mismodig da jeg kjørte heimover.
 
 

Nå har jeg samla prøver tre dager på rappen, 
og i kveld fikk gutta hver sin dose med Panacur.

 

Jeg måtte opp på apoteket i Nesbyen idag, for å få tak i passende "drit-emballasje",
så dermed passa det bra med en rusletur i Midtlivegen for første gang.
Dette er Nesningenes trimløype!

 

  Neste gang skal vi jammen følge stien opp til Klevarudnatten, der har vi heller ikke vært.
Så dette var ikke det dummeste vi har gjort.
Det er alltid spennende med nye turmål.
 
 

 I morgentidlig setter vi kursen mot Hønefoss igjen.
Vi kunne selvfølgelig levere prøvene oppi dalen, 
men vi skal nok finne på noe artig når vi først er nedover og har hele dagen på oss.
Trur eg 😄

søndag 22. januar 2017

Æsjebæsj

Jeg kjenner det på meg,
at nå må jeg tilbake hit.
 
Det har vært ei rar uke, dette her.
Sist helg merka jeg at alt ikke var som det skulle med Tassen. 
Vi hadde ett par skiturer, men de var ikke lange. 
På de korte turene, gjorde han ifra seg både to og tre ganger 
- det er ikke så unormalt, siden han får fart på seg og iveren er stor
- men da det kom bloddråper istedet, da var det ikke mye moro.
Jeg fikk time hos Stein på Hønefoss Dyrehospital, 
han er en av de få som har satt seg grundigere inn i lundehund, enn de fleste andre veterinærer.

Bilen måtte selvfølgelig slå seg vrang når det gjaldt som mest.
Den lakk frostvæske som ei sil, og var rett og slett ikke kjørbar!
Tore på Nesbyen Auto visste råd. 
De kunne ikke få gjort noe med Berlingoen før på torsdag, men jeg fikk leie en bil, slik at vi kom oss nedover.
En bitteliten Polo, men jeg fikk plassert buret til både Nalle og Tassen sånn noenlunde trafikksikkert.
Så bar det nedover med oss tilslutt,  etter mye om og men.

Nalle var førstemann inn til veterinæren, han skulle bare ha vaksine og en liten sjekk.
Stein syns han var litt oppblåst i magen, men vekta var grei.
Nalle har fine tenner, men det var litt plakk på den ene sida - det ser altså ut som om han unngår å tygge der.
Det kan tyde på at det bør gjøres noe med den brekte jekselen. 
Jeg kommer nok ikke til å ha råd til å gjøre noe mer med den tanna foreløpig...

Så var det Tassen, da.
Sjøl om avføringen hadde vært noenlunde normal de siste dagene, måtte han til pers.
Stein fikk klemme og kjenne både her og der, han sjekka prostata og skviste ut litt fra anal-kjertlene.
 Ikke en bloddråpe å se, og magen kjentes mjuk og fin. Han er tilsynelatende helt frisk!

Vi ble enige om å levere en tredagers avføringsprøve, siden det med stor sannsynlighet er Giardia-parasitten  
som har gjordt Tassens mage ustabil igjen.
Dessuten må det fjernes tannstein. Bare 1,5 år siden sist.
Han spiser nesten bare heimelaga mat + noe oppbløtt tørrfôr, og får ikke brukt tenna skikkelig.
Og jeg har ikke tatt pussejobben på alvor, bare latt det skure og gå.
Jeg har så dårlig samvittighet!

Tassen ble satt opp på ny time om ett par uker. 
Han må ha narkose under tannbehandlingen, så da kan det tas ei ny blodprøve også. 

Vi betalte og takka for oss for denne gang.
Uff, det var ikke gratis - og dette var bare begynnelsen.

Vi kunne ikke unne oss lange pausa, men en liten stopp måtte vi ha på heimvegen.
Den blei akkurat lang nok til at "vi" rakk å signere årets første geocache!

 
- og akkurat lang nok til at vi rakk å hente bilen min på Nesbyen før stengtetid.

Dessuten rakk jeg akkurat å komme meg på møte med "Katter i Nesbyen".
Da smakte det godt med kaffe og ett lite wienerbrød, da.

Fredag var det arbeidsdag igjen, så vi gikk ikke tur før langt på kveld.
Det var da jeg fikk se at Tassens visittkort var fullt av besøkende,
dvs bittesmå, kvite prikker...eller egg.
Det var ikke ett koselig syn.

Det er bare typisk, da - at det skulle oppdages en fredagskveld!
Nå må vi vente helt til mandag før vi får satt igang behandling på ham, 
Nalle og Stripa.
Jeg vil forresten tro det er de to sistnevnte som er opphavet til denne elendigheten!
og det ergrer meg at jeg ikke har sett sammenhengen tidligere...
Nalles oppblåste mage, 
hostingen han dreiv med for ei stund siden ( jeg trodde nesten han hadde fått kennelhoste!)
Stripa som stadig spyr opp maten sin...
Og alle musene de to har ekspedert.
Nå venter Panacur-behandling på hele trio'n!

 
Hønene fikk juleneket idag, skal si de koste seg!
Det har vært helt unormalt varmt de siste dagene, 8-10 varmegrader - det er jo nesten ekkelt.
Men godt for noe.
Jeg måtte f.eks benytte anledningen til å vaske vinduer.

Vet ikke om jeg kan si at Fitbit'n har levd opp til forventningene.
Jeg har brukt den hver dag, og erfart at 10000 skritt om dagen er ett enkelt mål.
Det er visst verre med nattesøvn. 
Moro at den leser søvnmønsteret, men jeg sover jo altfor lite.
En annen irriterende ting, er at den har vanskelig for å samarbeide med mobilen,
 den sliter med oppkobling via Bluetooth av en eller annen grunn, 

Kan vel hende jeg finner utav det etterhvert.
Men imorgen reiser jeg ihvertfall bort fra Internett og hele greia ei lita stund.
😜

GOD SØNDAG!

tirsdag 17. januar 2017

Prestasjoner, duppeditter og lommerusk

Både Nalle og Tassen fulgte med meg på jobb, både tirsdag, onsdag og torsdag.
Og etter arbeidstid gikk vi tur i Gol, på kryss og tvers - og opp og ned.
Det var strødd og fint å gå, og så er det så mange spennende lukter i dalens hovedstad.
Slik er det ikke i Bergheimkroken.

 

Her møtte vi tilogmed både folk og bikkjer, så det var en utfordring for meg å få Nalle til å holde kjeft.
Det spørs om han ikke burde følge med oppover litt oftere.
Ihvertfall når det ikke er så skrekkelig kaldt - siden han må ligge i bilen og vente. 
Stabeisen har veldig godt av denne "treningen".
Jeg syns vi greide oss veldig bra etterhvert!

 

Den 11. Januar fyllte Ludde hele 5 år.
Han er den eldste kaninen min, og den som er absolutt mest kosete og tillitsfull.

 

Han ønsker seg nok veldig ei dame...






😍
 

Lille er ei fin frøken, ho er i høyeste grad ei av de aktuelle kandidatene.

 

Har akkurat spinni opp endel av ulla hennes. Garnet fikk fine sjatteringer, men det blei litt ujevnt.
Jeg burde kanskje bli litt flinkere til å sortere, men syns liksom det blir for råflott å bare bruke den lange ryggulla. 
Hvis jeg hadde karda ulla, og blanda kort og lang fiber - hadde garnet, og farga blitt jevnere.
Men også litt kjedeligere...

 

Sjøl om Lille er forholdsvis nyklipt, fryser ho ikke.
Angoraene har verdens varmeste ull, så de koste seg uansett ute i 10-12 kuldegrader, de.
Stripa kom og ville være med på moroa, ho også gitt ☺️

 















Så var det akvariet, da.
Det trenger også litt stell en gang iblant. 
Omtrent annenhver måned slammer jeg bunnen og bytter fem-seks bøtter med vann, 
så det er slettes ikke så mye arbeid som mange tror.

 

Pumpa sto omtrent stille, så det var på høg tid å ta affære.
Det viste seg at den var stappfull av "drit", men værst av alt - en dings på låsemekanismen i toppen, hadde knekt.
Jeg ble litt i villrede.
Skulle jeg avvikle hele greia?

 
Satt og grubla litt...
Jeg har så mange raringer, som det ville være litt synd å gi fra seg.
To lange øreåler, en black ghost, tre fine praktbotiaer....
Tre ancistruser, kysseguramier, tetraer mm....
 
Nei, jeg kunne ikke avvikle pga en bagatell. 
Jeg har fremdeles mye glede av akvariet, sjøl om jeg sjelden sitter inne og glor
 Det endte med at jeg fant dingsen jeg trengte på eBay, og bestilte fra England.

🐟🐋🐳🦈🐬🐡🐠
 
Ingen av oss er særlig overtroiske.
Fredag den 13. tok vi oss en tur til Flå igjen.
Det var kaldt og friskt vintervær, men mamma ville ut å gå.
 På tross av litt for lange staver - hadde ho ikke ett eneste glipptak. 
Vi gikk nesten ett par km på hålka, vi!

 
Vi tok oss en tur på senteret også, som vanlig.
Dette var vel Tjuendedagen, det - og det markerte vi med å kjøpe oss julemiddag på hotellet.

 


Sola er tilbake i Bergheimkroken, men bare ei kort formiddagsstund.
Så vi merker ikke så mye til den enda, vi.
    Lørdagen gikk med til å stelle med kaniner, og små rusleturer med bikkjene.
Jeg har brukt endomondoen nesten hver gang vi har vært på tur de to første ukene i januar, 
og jammen har det blitt noen km tilsammen, nesten 8 mil, faktisk!

 


Noe av det artigste med endomondoen, er som sagt å se på kartet etterpå.
Men mobilen bruker mye strøm, spesielt siden jeg bruker den til å ta bilder med også. 
Derfor har jeg hatt med ekstra batteri disse ukene, for at den skal holde turen gjennom.
Det blir unødvendig mange dingsebomser å holde styr på...

Siden jeg lider av beslutningsvegring, gjorde Bjørn kort prosess på lørdag...
Han "tok" sparepengene mine, og kjørte til Gol og kjøpte Fitbit'n som jeg hadde gnåla om!

Nå skulle det bli system på både kilometer og kalorier mm.
Jommen sa jeg smør 😂
 

 

Det blei en finfin søndagstur, derom er det ingen tvil!

 

Jeg kjørte like opp til Reset, og derfra la vi i vei innover skiløypa.
Skiløype og skiløype, fru Blom...
Jeg går jo som vanlig mine egne veier.
 
 

Vi ville til topps på Høgdefjell, vi!

 

Utsikten ned på Strøen kunne beundres en snau time seinere.
Vi speida etter Bjørn nede på isen, men så ham ikke.

 
☺️
 

Det var noen som koste seg!

 
Her på toppen, var det veldig lite snø.
 
Veldig lite folk også
😄
 

Det var flotte, oppkjørte løyper i skogen - der ligger det mere snø.

 

Jeg greide å rote meg litt bort på tilbaketuren, for løypene var ikke slik som tidligere vintre
 - pga lite snø, antar jeg.
Men vi tok oss greit inn igjen, og kom tilbake til utgangspunktet før sola gikk ned.



Årets første skitur blei en fin, liten runde på 8-9 km i 10-12 minusgrader og strålende sol.

Været var like fint idag!
Vi kjørte opp til Flenten, slo på tracker'n på Fitbit, 
og la ivei innover det åpne, solfylte landskapet.

 

Men snørikt var det ikke!

 
 
 Ifølge Fitbit gikk vi ikke 2 km engang, før vi snudde.
Men, men - litt friskluft fikk vi da!

Fitbit er en pulsklokke med skritt-teller, 
Via en app slås den sammen med mobilen, slik at man kan avlese både det ene og det andre.
For å få fram kart, måtte altså mobilen ligge i lomma, akkurat som før - 
så jeg er på en måte like langt...
...dessuten er kartet på Fitbit dårligere enn endomondos.

Hm. Håper det er noe jeg har misforstått.

Tenk at man skal bli så hekta på slike tekniske duppeditter!
Jeg har faktisk greid å gå ned 8-9 kg i 2016, 
og det er bare fordi jeg har kutta ut sjokolade og potetgull.
Ikke fordi jeg har telt skritt, kalorier og kilometer...
☺️

Så over til noe helt anna som kan være kjekt å ha i lomma.

Lommevenn ble starta av ei dame som sammen med sine kollegaer i ambulansetjenesten, lenge hadde ønsket å kunne tilby de minste pasientene en liten trøstepremie, når de var så uheldige å havne i den ganske skumle, lite barnevennlige gule bilen.
Det kan være skremmende nok for en voksen, om ikke man er liten, sårbar og har vondt i tillegg. Hittil hadde de bare kunnet tilby en oppblåst hanske med kulepenn-fjes. Det var det som regel liten trøst i (selv om de hadde blitt veldig kreative med både hanske-elefanter, kaniner og fisker).
Så satte ho seg ned og grublet litt, fant fram noe restegarn, og strikka noen bamser med en enkel oppskrift som ho huska fra ho var liten. Ho kalte dem Lommevenn.
Deretter gikk ho ut på Facebook for å spørre om noen kunne tenke seg å strikke noen bamser.
Det var det...
 På 24 timer hadde gruppa 400 medlemmer.
Nå etter 10 dager...7700 medlemmer!


 

Er det noe jeg har nok av - så er det restegarn!
Jeg har ei kiste full av garn, 
så om det er flere der ute som har lyst til å strikke små lommevenner,
 så si ifra så skal dere få garn i alle mulige farger.

 
Alle bidrag er på frivillig basis, og man må selv påkoste utgifter for garn, porto osv.
Jeg har ikke funnet ut hvem som er kontaktperson for Buskerud, 
men det er på gang.
Ett kjempeflott tiltak av Tonje Lysaker!
😉