En dag om gangen

Denne fredagen hadde jeg venta lenge på!
Jeg har jobba mye i sommer, men Petter har jobba enda mer, så jeg tror han gleda seg like mye som meg til å gå på fjelltur med Magnhild, Siv og Christance igjen.
Petter og Doffen kom allerede torsdag formiddag - men da skulle jeg på seinvakt.
Derfor ble fredag den virkelig Store Dagen.
Vi møtte resten av gjengen på Bromma kl 11.30, før vi kjørte videre i samla flokk opp til Buvassli på Imle.



Petter og Bjørn er det radarparet!

Doffen og Tassen syns det var glohett her, sånn ca.1000 meter over havet,
så det var bra at gamle Nalle fikk være heime under kjølevifta.

Heldigvis rant det flere bekker små, både her og der.

Drikkepausene ble derfor mange og lange.

Det var i enden på Grauteslettan at vi oppdaga den første reinen. Den sprang rett mot oss, men svingte av da den fikk været av oss. Det var nemlig en ørliten trekk i lufta.
Reinen var stor og mørk, men den er ikke lett å se på bildet. Bjørn er også der nede ett sted, for han måtte gå tilbake til en rasteplass og hente vannflaska mi...
Han var heldig, for han var den som fikk beundre reinen på nært hold 😉

Dagens turmål var selvfølgelig Reinsjøen, 1192 moh


Petter og Christance var raske til å ta seg "en dukkert"

Disse to, altså... 💕


Tassen forelska seg litt i Bina.


Nista kom fram, og vi koste oss lenge og vel,
mens reinsdyra sprang omkring oppå "tøppan".
Men de var umulig å få tatt gode bilder av med mobilkamera.



Heldige "tante" Siv som får så masse kos ho bare vil av vesle Dreng!


De fineste damene på tur, Bina og Freja


Skravla gikk høgt mellom oss damer, så Petter hengte opp to sure sokker og la seg vel til rette - og så forsvant de inn i sin egen drømmeverden, både han og Doffen.



Magnhild hadde glemt mobilen sin. Det store spørsmålet ble derfor -HVOR?
På en av rasteplassene, eller nede i bilen?
For å være på den sikre siden, valgt vi å gå den samme veien tilbake.
Litt synd å forlate Paradis - men gutta var uthvilte og la ivei med friskt mot.

Jeg prøvde etter beste evne å ta bilde av en rein.
Den var stor, og står omtrent midt i bildet...



Bildene er tatt på Reinsjø-dansen.
Jeg kan se for meg spillemannen som sitter oppå den store steinen, og jeg ser en rein i det fjerne.



Vi tok mange pauser på heimvegen også.
Ingen ville jo at dagen skulle ta slutt!

Folk og dyr storkoste seg i den deilige fjell-lufta. Her oppe var kanskje opp imot 24 grader, nede i bygda var det minst 10 grader mer...



Så skyggene begynte å strekke seg ut.

Vi møtte ikke mange folk denne dagen, men vi så selvfølgelig noen oppå Hallingnatten. Der er det alltid folk på fine dager.
Men det er mange fine steder å se i dette området, og det å få oppleve rein på ganske nært hold - er alltid en stor opplevelse.

Så vi gikk og gikk...


Bekken som sildrer fra Skurvenattjern


Så var vi nede ved start igjen, og inne i bilen fant vi mobilen.
Klokka var nærmere 18.30, lufta sto stille og det var 24,5 varmegrad! 😅
Kartet ser litt merkelig ut, det er komprimert så alle km vises ikke. Men turen vart omlag 9,4 km.


Heldigvis er det uteservering på Nor Kro, så der havna samtlige etter turen.
Elgekarbonadene falt i smak 👍


Det blei middag og dessert til alle, en fin tradisjon dette her!

 Så dro Magnhild og Siv tilbake til hytta de bruker å leie på Liodden, mens Petter og Doffen la seg til i Olabu.
 Bjørn dro opp til Orrebu, og jeg ble tatt vel imot av Nalle som hadde passa hus og heim.

Min første skikkelige sommerfridag var meget tilfredstillende

En overraskelse på lur

SETT PÅ LYD!!!

Da jeg kom heim fra jobb i gårkveld, fant jeg til min forskrekkelse en fugleunge utafor kassa! Den hadde ramla ut og satt seg fast - nesten oppned i klem mellom veggen og kassa. Rypa var temmelig hissig, men forlot ikke egga sine - og jeg var jo minst like forstyrra som hønemor.
Men jeg løfta forsiktig opp den vesle fugleungen og la den inntil henne. Den var veldig rolig, og litt kald...

Nei og nei, det skulle jo ikke være klekking før tidligst til helga etter mine beregninger.

Jeg visste ikke hva som venta meg i dag, men jeg lagde en ekstra god frokost til hønemor.

Da jeg kom inn døra, blei det nærmest full panikk.
Tre kyllinger (eller var det fire?) virra omkring, mens Rypa febrilsk prøvde å samle dem under vingene sine.
Den ene kyllingen smatt gjennom nettingen og ut i det store hønsehuset, men jeg henta den kjapt tilbake.



Da alle var samla, hengte jeg opp ett bedre stengsel mot hønehuset,
og serverte frokosten.
Tre egg lå igjen i reiret, de kjentes ganske kalde, men jeg lot dem ligge.

Etter å ha tenkt meg om litt, gikk jeg tilbake og fjerna likesågodt hele kassa, slik at ho skulle ha en sjans til å varme både kyllinger og egg.
Da jeg kom heim fra jobb i kveld, lå ho stødig og trygt på reiret.

Da er det bare å vente å se hvor mange små dunballer som dukker opp i morgentidlig!



Det er travle dager, men jeg koser meg så snart jeg kan.
Kvikaku med rømme og bestemor-ost en varm sommerkveld,
er ikke å forakte.
😊
Og ei helt spesiell helg nærmer seg.

Røtter og sånn

Det kan tyde på at Yr har smugkikka på vaktlista mi, men jeg var ikke aleine om å trosse været på lørdag.
Da jeg kom opp til Løkjistølen, hadde minst 49 andre inntatt stølsvollen noen timer tidligere.

Hilde overtok Prestegardshus og stølene som hører til for noen år siden, og nå hadde ho invitert slekt og venner til en uhøytidlig sammenkomst på stølen - akkurat slik som i gamle dager da Gommo levde.

Klart at gamle og unge stiller opp da!

Tåka hang langt nedover Skogshorn, 
og grassvollen var grønn og frodig.



Det var så koselig å treffes slik i lystig lag, det har vært for mange begravelser de siste åra. Nå møttes søskenbarn-og deres unger-og barnebarn. Tante Gunvor på 86 var nest eldst, mamma var aller eldst med sine 90 år - og hennes oldebarn på 4 måneder var yngstemann i laget...



Jeg veit egentlig ikke hva den eldste tømmerdelen har vært brukt til, men det er kanskje rett og slett det eldste fjøset?



Jeg husker godt at gommo hadde kyr på båsen, og lukta sitter fremdeles i gulv og vegger. Og jeg minnes lyden da klauvene traff gulvet. Så gikk de sakte inn i fjøset og fant hver sin bås...

Det begynte å regne i 16-tida.
Da var det på tide å bryte opp og komme seg heim igjen.

Men jeg lengter bestandig tilbake til Hemsedal.

Jeg hadde en fridag på torsdag også, og da skinte sola!
 Ihvertfall ei stund 😅



Orrebu ser liksom så dyster ut, så vi har blitt enige om å male hytta i helt andre farger. Taket også. Bjørn dreiv å sparkla vinduene da jeg kom. Jeg håper jeg får tid og anledning til å gjøre noe også snart. Jeg føler meg nesten som en gjest når jeg kommer opp der.
I den siste tida har han fiksa vegen, grunna hytteveggene, fjerna betongplattingen foran den gamle inngangen, gravd grøfter...m.m...jeg husker ikke alt!

Jeg serverte i det minste rømmegraut til gubben
😋


ja - så har han jo fiksa flaggstanga og hengt opp vimpel!

Ett karda alpakka-flak...fantastisk mjukt!

På søndag var det skikkelig dritvær.
Jeg gjorde reint i kaninbur, det tok en times tid - resten av dagen brukte jeg til å karde og spinne alpakka.

Mellom regnskurene var Tassen og jeg ute og drog opp noen høymole-røtter.
Det var helt for jævli med knott, men vi holdt ut takket være ThermoCell'n...



Jeg har ett par plantefarging-bøker, men Facebook-gruppa som heter "Plantefarging og soppfarging", er utrolig inspirerende. Der legger folk ut bilder og tips om alt mulig rart
 - så jeg får tusen ideer.


Denne gangen var det altså høymolerøtter jeg "falt" for.
Er de ikke fine?


De ble renska og delt, og lagt i en del salmiakk - og to deler vann.
Ei intens rødfarge bredte seg nesten umiddelbart, men røttene skal stå slik i minst fem dager.



Jeg prøvde å farge med Vassarve, men den ga ingen farge. Vassarven skal kaninene få heretter. Høner skal visst også like den. Kanskje Bjørn liker den i salaten også?
Men siden fargingen var mislykka, "kokte" jeg opp ei suppe av høymole-frø.

Høymolefrøa ble silt fra da suppa var kald.
 Jeg rakk å "koke" alpakkagarn i suppa før jeg dro på jobb idag. 
Da jeg kom heim i kveld, la jeg ei liten hespe angora i samme kjelen, og "kokte" alt sammen opp igjen.

(Hva jeg spiser?? I kveld vart det pølse i lompe, med ett glass rødvin til 😅)

Det siste jeg så gjorde, var å tilsette en skvett salmiakk.
Nå må dette innlegget avsluttes, før jeg går og skyller garnet.

Så må hundene luftes, før vi tar oss en blund.
En ny arbeidsdag morgen!
LEV VEL

Ganske imponerende, faktisk.

Det dukka opp ett minne på facebook...

Det passa på fredag.
Da hadde jeg fri, og Mona tok imot oss med åpne armer da vi ankom Bøgaset.
Etter en liten hilserunde, la vi ut på tur sammen,
og Kvasshøgd var målet.

Tøffe, lille Martin på 3,5 år gikk aller fremst.

Etterhvert kom vi på stien, men Mina og Mari gikk i sin egen verden.

Det var så grønt og fint gjennom trollbjørkeskogen.

Etter drøye 3,5 km kunne vi se toppen,
 og da var det en som fikk skikkelig fart på seg!

Og så sto de der igjen, søskenparet på 13 år.

Nalle og Tuuli smilte fra øre til øre

De poserte av gammel vane for fototgrafene.
Kloke, gamle hunder kjenner tralten.

Dette er litt av en gjeng, altså!

Det blei matpause og litt å bite i for liten og stor.

Det var helt utrolig hvor mye Mona hadde plass til i sekken sin, tilogmed gullpenger hadde ho båret opp på Kvasshøgd denne dagen!
Den dama der, altså.

Vi hørte og såg at uværet nærma seg.

Mina driver med turn på fritida si, og ho tok noen imponerende piruetter.

Og naturen spilte virkelig på lag!



Førstemann til å vende snuten nedatt, jo det var Martin Minstemann, det.



Vi rakk ned fra fjellet før tordenværet var over oss, men regnet innhenta oss ganske kjapt.
De blei så utrivelig der oppe, at sauene fulgte med oss nedover.


Da vi kom ned på hytta, hadde Unni stekt ett lass med vafler. Skal hilse og si det smakte!
Og innen vi dro derfra, hadde været blitt fint igjen.
Tusen tusen takk for en kjempefin dag Tuuli, Mona, Mina, Martin, Unni
 og Mari 😉

❤❤❤
På Bergheim hadde det ikke regna en eneste dråpe, om jeg husker rett.

Lørdag var det arbeidsdag, men på søndag lå alt til rette for en fjelltur igjen.
Vi kjørte opp til Imlan, parkerte helt innerst, og la ivei over Rustadfjellet.
Det er vel første gang jeg har gått der uten å bli våt på beina!

Myrer og småbekker var tørre, og vi måtte gå omveier for å finne vann.

Nalle hadde overraskende nok valgt å bli med tur igjen. Og enda større overraskelse var det kanskje at Bjørn ville bli med.

Tassen og jeg måtte la de to bestige den første toppen først 😅



Jeg konstanterte at cachen min GC6R6Q6 lå tørr og fin på plassen sin,
mens Bjørn beundra utsikten fra Nonsnatten.



Vi kunne ha snudd der og vært fornøyde med det, men Nalle var i god form, og vær og terreng tilsa at han også ville ha glede av å fortsette på runden.
Så vi la i vei nedover fjellsida.


Noen har merka denne stien, men det virker ikke som om det er så mange som går her.
Helt uforståelig, spør du meg.


Det er så lettkupert og fint å gå her!




Ett spennende landskap.



Tordenværet dundra rundt oss hele dagen, men det holdt seg unna oss.



Da vi nærma oss Darren (GC6R6R5) så vi fram til ei pause på ett trekkfullt sted.
For kleggen var etter oss ... som en klegg



Nalle og Bjørn var førstemenn til topps her også.

Og det buldra og buldra. Uværet så ut til å nærme seg, det var muligens på denne tida det herja som værst i Flå. Det sendte hagl på størrelse med store klinkekuler, som lagde bulk i biler og all ting! 
Ekstremvær light som er imponerende flott på avstand.

Oppover dalen og i stiens retning, så det betraktelig lysere ut.


Vi tok det helt med ro, og jeg tok meg tid til å legge ut ett par cacher til i området.


Nalle kvilte, mens Bjørn drømte seg bort i Store Rustadvatn...

Ved vesle Rustadvatn gjemte jeg enda en cache, så nå ligger det snart ute totalt 9 cacher i dette området.
Jeg anbefaler virkelig en tur hit! 


Jeg brukte TopoGPS og markerte stien vi gikk.
Rundturen vart drøye 11 km, og det må sies å være godt gjort av en lapphund på 13 år. Han sov godt da han kom heim, men dagen etter var han like fin.
OK, litt støl, da - men hvem var ikke det?



Jeg er så stolt av Nallen min, atte 💓

Ja, og vet dere...Rypa ligger fremdeles på egga sina.
Jeg bar henne og hele reiret over i "kriserommet" en kveld da det var mørkt og stille. Spenningen var til å ta og føle på da to egg datt ned, men jeg plukka dem opp, og like hele var de heldigvis. Ho tok det med fatning - og har ligget pal på egga sine siden.
Jeg veit ikke hvor mange ho har, men minst fem...


Fantastisk imponerende hønepøne!!!