tirsdag 29. august 2023

Jentutn i Iungsdalen


Det er koselig å våkne med hunder rundt seg på alle kanter!


Kosete hunder som bare venter på ett bittelite livstegn...


Av den grunn fikk vi nok ikke akkurat verdens beste nattesøvn, men vi kan vel ikke si anna enn at det var vi forberedt på. Jeg tenkte stadig på Gommos ord, at det var ikke farlig om en ikke fikk sove, 
når en var så heldig en fikk ligge og kvile.


Og vi var vel ekstra heldige som kunne stå opp til strålende sol!
Etter at frokosten var inntatt utendørs, kribla det i skrotten etter å ta fatt på turen.


Kjøreturen inn til Tovikji, er som ett eventyr, syns jeg. Det blir liksom bare finere og finere innover.


Tove og Lillian skulle endelig få oppleve Iungsdalen, og jeg vil jo tro de ble like begeistra som meg.


Det beiter 5000 sau i Iungsdalen/Fødalen, og sankingen begynner den første helga i september. 
Bjørn og jeg var så heldig at vi fikk være med på det for noen år siden, og jeg antar det foregår på samme måten fremdeles. Gjetere og sauebønder samarbeider om sankingen, sauene samles og skilles i svære innhegninger. Da brekes og ropes og bjeffes i Toviki, da!

Gamle bilder fra fotoalbum'en min 😅

Det var litt av en opplevelse å få være med på!
Nå var det stille og rolig, men vi ble møtt av sau og den koselige bjølleklang


Jeg liker tilogmed lukt av sauemøkk i fjellet, men deler ikke helt den samme interessen som hundene...


Blåklokkene fikk oss til å stoppe opp. De er ekstra yndige og blå i fjellheimen


Turistforeningen er flink til å legge klopper over myr, det skal de ha!


Merking av stier er også imponerende.

Takk for at du let att grinde

Jeg veit ikke hvorfor det er grinder her, det er sau overalt - men vi stengte selvfølgelig grinda etter oss. Det kan jo hende de har begynt å samle sauene allerede


De har hatt en fin sommer i høyfjellet. Ulla er så og si nyvaska hver dag, og gjeterne følger med etter beste evne. Det er lite rovdyrtap her inne.


 Dit inn skulle vi...


Sauer går på rekke og rad, og det gjør jammen mennesker også.
 Stien er velbrukt, ganske steinete - og mellom steinene kunne det være det vått og sleipt. 
En må se hvor en setter beina 👍


Men vi hadde all verdens tid.
Tilogmed Findus hadde bedre tid denne 2. dagen! Bella fikk stort sett gå i fred for Snusmumriken


Nærmere og nærmere. Mens sola varma, skravla gikk og hjertene gledet seg..

 

Ett hinder igjen. Fossebrekka... 


Takk og pris for hengebrua. Vi har da møtt større utfordringer enn det 😅


Fossen var vill og vakker 

Omtrent så langt kom Lillian i sitt første blogginnlegg fra turen  😉


Iungsdals-nuten, 1479 moh

Vi gikk inn gjennom grinda og tok plass på en benk midt i tunet.
Flottere restaurant skal en leite lenge etter.


Nede på Oddestølen gikk kyr og beita, og Tølle hadde vanskelig for å slippe dem av syne.


Det vart for mye å passe på, når det kom noen skoleklasser å slo seg ned på den andre sida!


Det skya til mens vi venta på maten, men det var fint å sitte ute likevel


Kler en på seg, titter alltid sola fram igjen. Sånn er det bare 😎


Da rømmegrauten ble servert, kunne det storma for min del, jeg hadde ikke rikka meg av flekken.
 Noe så fantastisk godt!
Dette var ekte rømmegraut, og det kjentes. 
Jeg får vann i munnen ved minnet om den der 😋💓😋


Lillian stakkars, ho har visst ikke skjønt seg på det der med rømmegraut! 
---men karbonade-smørbrødet ho bestilte seg, det så ikke gæli ut det heller.


Hvor lenge var Adam  Eva i Paradis?
Ei god stund til egentlig, men vi måtte jo begynne å tenke på tilbakevegen.


Skoleklassene begynte også å gå, så vi tok en liten avstikker for å slippe dem forbi oss.


Neste gang må vi gå innover Fødalen, syns jeg. Eller gå en runde, slik som Hege foreslo.
Men denne turen ville bli lang nok denne dagen.


Hundene satte seg til pynt, og vi fikk det travelt med kamera.


Vi tok oss god tid til å beundre fossen.


Så god tid, at vi kunne ta en blund, tilogmed 😅


Hele gjengen er skikkelig god til å kose seg. 


Fjellheimen blei folketom igjen


På tilbaketuren så vi alt det vi ikke hadde sett da vi gikk innover.


Sauene sto fremdeles og nøt utsikten


Jeg kasta ett siste blikk tilbake mot Iungsdalshytta, før stien gjorde en sving på seg.
Det skal ikke gå 11 år til neste gang jeg ser den!



Så var vi ved grinda igjen.


Nå var det utsikten inn mot Tovikji som nærma seg.


Himmelen hadde blitt blå igjen, så da var det bare å dra ut tida litt til 😎


Tove lagde seg en tekopp, og Tassen la seg til å sove.


Varmen og fjellufta gjorde såååå godt  
   ZZZzzzzzz

Av oss tre, er Lillian den som alltid er raskest til å blogge!
Her er resten av hennes fortelling;


Det var noen sultne hunder som vendte tilbake til Vats.
 Bortsett fra Lillians, da - de spiser helst bare hjemme! 

søndag 27. august 2023

Da jentutn dro til Vats :)

Noen ganger er det greit å planlegge litt, spesielt når man skal ha ferie og vil rekke mest mulig. Denne uka i august hadde vi satt av alle tre, Tove, Lillian og jeg. Tre bloggedamer skulle på tur sammen!
Veldig kjekt å bruke inatur.no når man vil finne seg ei hytte. Vi følte oss trygge på at det ville bli fint vær, da vi bestilte hytta til Hege. 


Bella, Hailey, Findus, Tølle og Tassen var selvfølgelig også med. Her var hunder hjertelig velkomne.
Det ville bli trangt om plassen, men vi hadde ikke tenkt å sitte inne mer enn høgst nødvendig!
Himmelen var blå - og humøret var på topp, og vi var i skikkelig helgemodus da vi la ivei til fjells.
Dagene går lett i surr når man har ferie 😉 


Etter en lynrask diskusjon om hvor i verden vi skulle begynne, kjørte vi opp til Bergsjø -
som hadde alt hva hjertene våre begjærer;


STOLPER!
Og en cache + masse fin natur!
Akkurat den første delen var temmelig blaut, men vi kom oss tørrskoddde over.


Så kunne fjellturen begynne.


Vi hadde for lengst sikta oss inn mot den svarte stolpen på Vardehovda


Tove gikk først for den fine varden ❤️



Utsikt over hele Bergsjø, rett imot Reineskarvet. Fjell så langt øyet kunne se. Helt perfekt, egentlig 
- men det blåste og var litt småkaldt på toppen, så vi forta oss ned igjen i lunere terreng


Tove og Lillian prøvde å grave seg ned...


Neida, det var selvfølgelig cachen de leita etter 😅
Lillian har egentlig slutta med geocaching, men ho var god å ha med på laget -  for ho hadde tydeligvis ikke glemt sine gamle kunster. Det var ho som først utbrøt; FANT DEN!
Tølle og co så til at loggen ble riktig utfylt


Tassen er en sleiping til å smyge seg ut av selen sin 😅

 Han er en eldre herremann, som vet akkurat hva han vil, og jeg lata som om jeg ikke la merke til det... Han trives så mye bedre når han får gå løs, og han er en ufarlig liten tass som ikke stikker av. Han elsker krekling, og det var mer enn nok av bær der vi hadde slått oss ned.

Lillian sjekka YR.no, som lovde oss oppholdsvær og sol resten av dagen.

Hailey og Tølle åt blåbær, mens Bella nøt utsikten. Og Findus, han har fremdeles bare øyne for Bella... Det nytter ikke å villede guttevalpen, han har bestemt seg for hvem han vil ha. Jeg hadde jo håp om at han ville forelske seg i ei søt, liten lundefrøken en vakker dag.

Tove så bare ut til å storkose seg, og vi var så glad for at ho var i form til å bli med 

Det ble som YR hadde sagt, men vinden var ganske sur - og vi kledde av og på oss avhengig om vi gikk opp eller ned 😅i det forholdsvis flate terrenget

Ja, for det er egentlig ganske flatt akkurat rundt Bergsjø. Vardehovda ligger på 1181 moh, Bergsjøen på ca 1080. Og vi holdt oss på de merka stiene, med korte avstikkere for å scanne Stolpene.


Det ble en avstikker bortom Gapahuken, men ikke bare pga Stolpen. Det var lunt på baksida, så der tok vi dagens første ordentlige pause - og en mer eller mindre vellykka selfie 😆


Turen fortsatte - i samme retning som sist Tove og jeg gikk Bergsjøen rundt 


Nå var rekkefølgen litt anderledes, da - for Findus er jo med, og han insisterte på å gå rett bak Bella...


Tove gikk bakerst og var like blid.


Det har vært vått og vakkert i sommer, kan man si,
i motsetning til den sommeren vi flykta hit opp pga varmen!


Da vi runda enden av Bergsjøen var det bølger, og vi ville få motvind tilbake på den andre sida.


Bella og Hailey var de eneste som følte for en dukkert eller to.
Og de kunne trenge det også, for de ble ganske sølete på magen 😆
De har ikke den samme selvrensende pelsen som lundehundene


Klok av skade, holdt vi en viss avstand fra badenymfene 😂


Det var tørre, fine klopper over de våteste myrene, så det gjaldt bare å holde tunga rett i munnen.

foto Tove Nordheim :)
Kjekt å ha trekkhunder når man går i motvind



Vi fikk litt trøbbel da vi forlot stien og kryssa noen myrer, for å ta en stolpe - ellers gikk det veldig greit. Det var vel bare Lillian som greide å plumpe en gang, da ho ble litt overivrig ved synet av ei tubbe med multer. Men ho fikk noen fine bilder, og muligens en smak også?

foto Tove Nordheim

Vi hadde kommet godt over halvveis, da vi bestemte oss for å ta en liten kvil igjen. Tove hadde fremdeles varmt vann på termosen, og ho spanderte en skvett så jeg fikk lagd meg en kakaokopp. 
Termosen min sto visst att heime 😅


Bella la seg godt tilrette og brukte Hailey som hodepute 💓 de to der, altså.

foto Tove Nordheim :)
Tølle og Tassen holdt vakt, som vanlig 😆


Det begynte å bli godt utpå dag. Vi hadde scanna 10 stolper, og det var mange igjen. Men vi holdt oss til de som lå nærmest vannet, og dermed blei det tilsammen 14 stolper den dagen. Jeg er ikke opptatt av statistikk, men det setter en spiss på turen, og det er en fin måte å komme seg ut på, på samme måte som med cachingen.


Sola sto lavere og vatnet ble blåere. Vi hadde ikke møtt ett menneske på turen!


Ved ærverdige Bergsjøstølen var det endel folk. Ikke så rart det, jeg har hørt de har god mat der - og det er jo ett kjempefint utgangspunkt for fjellturer inn i Skarvheimen.
Men vi skulle tilbake til hytta, vi - og lage oss hver vår pose-lapskaus fra Gilde


 Det er fremdeles sommerlig og lite høstfarger i fjellet. Bekkene har blitt til lystige elver. 
Jeg er spent på hvordan høsten blir i år!


Det er heldigvis ikke mange hytter i området, og disse skjemmer seg ikke ut. 


De siste km gikk vi på vei, og vi gjenkjente klatrebjørka til Tove 😆
Ingen hadde behov for å klatre der nå, vi følte oss faktisk litt signe i armer og bein. 
Det har blitt for lite turer denne sommeren, og vi kan saktens skylde mye på været.


Det ble en fin kveld. Vi satt ute og spiste, og skravla gikk lystig ei stund. 
Men vi bar preg av mange timer i fjellet og behovet for søvn ble mer og mer påtrengende.
Det var deilig og krype inn i soveposen og slukke lyset, og glede seg til en ny dag..