Det var godt tørkevær før helga, og for første gang i sitt liv, måtte Findus 2 år og Tølle 4 år vaske seg!
Jeg hadde ett håp om at de skulle være rene og pene, og røytefri til tante Bente skulle komme
Bente ble tatt vel imot 🥰
Vi skulle ha hele helga for oss sjøl, og bare kose oss.
Det greide vi fint, sjøl om det viste seg at en hærskare med maur hadde flytta inn i Olabu allerede.
Frykten for bråk og leven døgnet rundt fra jernbanen, var ubegrunnet for en gangs skyld
- og tilogmed været var på vår side!
At det skulle bli fryktelig seint på fredagskvelden, burde vi jo skjønt begge to. Ettersom den ene skjeggete country-helten avløste den andre 😅 og vinkartongen sto i armlengdes avstand 🙃
Men dette hadde vi venta på såååå lenge, og tida går som kjent fort i godt selskap
Dagen derpå var jeg i fryktelig dårlig form - jeg kan ikke huske å ha vært i så dårlig form noen gang.
Men jeg kom meg på beina etterhvert, og dermed bar det til fjells.
En liten tur til Høgdefjell, var midt i blinken, tenkte jeg. Da skulle Bente se Orrebu og få ett glimt av
Vassfaret.
Gauken gol i bjørkeliene, bekken klukka, og det surkla bittelitt i skoa.
Det var skikkelig vårstemning i fjellet.
Turen fra Bergevassvegen til Høgdefjell er omtrent 2,5 km.
Stien går langs myr og tjern, og over noen småbekker,
men når en får kreka seg opp mot 1000 moh, er det fin utsikt over Teinvassåsen og vel så det.
Det var ikke mye snø igjen og Småtassene fikk frie tøyler i de dyrebare snøflekkene som skjulte seg i bortgjemte hallinger. Jeg følte ett snev av lyst å slenge meg ned, jeg også.
Vi kom til topps med æren i behold!
Det hadde ikke vært ei selvfølge for ei med cellegift i kroppen, og ei med promille 😎
Neida, det var liksom ikke bare grep-lyngen som blomstra denne dagen 😅
Lundehundene strålte fra stein - med Høgdefjellvarden i bakgrunnen
Sola skinte og regnbygene holdt seg i Hallingdal.
Vi var på rett sted i rett tid.
Vi satt lenge og så utover Strøen.
Greplyng - juletre og ei linselus.
Etter en sunn og frisk start på dagen, skeia vi ut til kvelds.
Vi koste oss med sein middag på verandaen, og gikk ikke inn før myggen jagde oss inn foran tv-skjermen. Potetgull-bollen tømtes mens vi så en skummel westernfilm, men tilslutt datt øynene igjen.
Vi hadde hatt en drømmedag.
Tante Bente var veldig, veldig snill, og ho sparte ikke akkurat på go’bitene, verken før eller etter frokost.
Søndagsturen gikk til Bjørneparken. Vi var tidlig ute og fikk med oss fôringen av bjørn, rev, amurleopard og ulv.
Vi sto i lang kø for å slippe inn til de tre revene, men barnslig som jeg er, jeg syns det er verdt det.
Dyrepasseren er morsom å høre på og revene er noen skikkelige sjarmører
Amurleoparden Igor skal snart reise til en annen dyrepark i ett annet land - for å treffe ei amurleopard-dame, så vi var heldige som fikk med oss fôringen av ham. Håpet er at de to skal få unger, som kan reintroduseres i sine naturlige leveområder i Sibir. Det finns knapt 150 ville leoparder av dette slaget. Det er noen utrolig flotte dyr, men jeg er glad de ikke bor i våre skoger…
Vi holdt på å gå rett forbi rein-innhegningen, de er så stusselig å se på i røyteperioden.
Men så ble vi oppmerksomme på noe lite og kritthvitt som hoppa og spratt…
Kalven var innmari søt!
Det ser ut til at den er albino, men den vil forhåpentligvis klare seg godt likevel.
Vi så som sagt på ulveforingen - men gikk forbi gaupeforingen denne gangen.
Flora hadde fått selskap av ei hanngaupe, og de snek seg omkring mens de venta på dyrepasseren.
Rart hvordan de lærer klokka, disse villdyrene 😅
Eller kanskje det var den søtlige lukta av rått, vellagra elgkjøtt som pirra dem i nesen…?
Nytt av året, var skilpaddesavannen. Det var veldig fint tilrettelagt, med flere "skilpaddefamilier".
De hadde fine hus med grønn hage omringa av lave gjerder.
Noen skilpadder var bittesmå - og noen kjempestore.
Disse landskilpaddene kan bli godt over 100 år og veie opptil 250 kg,
Denne var liten, knapt ett år, tipper jeg. Den var rask på foten og fryktelig søt!
Det er nå de fire bjørnene som er "hovedpersonene" i parken uansett, da.
De ser så godslige ut. Det er liksom umulig å ikke tillegge dem menneskelige egenskaper når de sitter slik og gjør seg til, og venter på servering...
Trym, Anton, Nora og Rugg er gode bjørne-ambassadører, og kan forhåpentligvis lære unger og voksne at deres ville slektninger ikke er så farlige som mange vil ha det til.
Jeg hater avskjeder, men den måtte jo komme.
Vissheten om den hadde liggi og ulma hele dagen, men vi koste oss skikkelig i Bjørneparken, og jeg drøyde tiden lengst mulig
Resten av dagen herja lyn og torden, det var jo akkurat som bestilt…
Tusen takk for ei uforglemmelig helg, Bente ❤️
