tirsdag 19. oktober 2021

Gutta på Fagseminar

 Jeg hadde slått det fra meg for lenge siden, Lundehundklubbens fagseminar som skulle være på jobbehelga mi den 8-10.oktober. Men da Ingunn spurte om jeg skulle være med til Brandbu, sjekka jeg vaktlista igjen - og det viste seg at jeg hadde søndagsfri - og tidligvakt på lørdag. I følge GoogleMaps kunne vi rekke fram til visningen av prosjekthundene kl 17...

Jeg rakk fram akkurat i tide til visningen, takket være godvilje fra en arbeidskamerat som steppa inn for meg den siste halvtimen, og Bjørn som stilte opp utafor Kiwi kl 14.30 med Tølle og Tassen.

TUSEN TAKK!

Bildet lånt fra Lundehundklubben, viser 5 av B2'ene...

 Det ergrer meg at jeg har så dårlig hukommelse, men det var ihvertfall 6 B2 (2.generasjons buhund) som stilte opp i ringen, og jeg tror det var 4 B1. Det var tre eller fire B3 også, mener jeg, dessuten to I3  -valper (islandsk fårehund/lundehund). Det må ha vært enda flere prosjekthunder med, men nå greier jeg ikke å komme på hvem det var.

Ingunn viste fram Polly (Tølles mamma) i B1-gruppa.

Dommeren Christen Lang, som også er lederen i prosjektet, beskrev omstendelig hver enkelt hund. Jeg tror hans entusiasme over disse flotte hundene, smitta over på samtlige tilskuere. Det var veldig interessant å se at de aller fleste har bevart lundehundenes anatomiske særpreg. Alle har de ekstra tærne, noen av prosjekthundene har tilogmed langt bedre utvikla labber enn reine Lundehunder. De kan brette ørene på lundehundvis, og de har god bevegelighet i ledd.

Tispe 5 år, B2

 Flere av dem kunne tilogmed glatt slått en ekte lundehund i ringen 😉

I3-valpene Hráfnir og Svale 

Men, som den gode dommeren uttrykkelig sa; premier kan ikke arves.

Det er helse som er viktigst!

Og det var jo nettopp derfor krysningsprosjektet kom igang. I august 2014 ble det første prosjektkullet født, da buhundtispa Tyri fødte ett friskt kull på 4 tisper og 2 hanner. Nå er vi oppe i 63(?) prosjekthunder. Lundehundene trenger sårt nye, friske gener. Det er ikke til å komme ifra at veldig mange sliter idag, med IL spesielt. Når man vet at rasen stammer fra fem individer - som attpåtil var nær beslekta, er det jo egentlig utrolig at det har gått såpass bra så lenge. Jada, denne særegne, norske rasen blei redda fra utrydning på 50-tallet, takk og pris, men kampen for å overleve er ikke over.

Etter visningen skulle noen av prosjekthundene mønstres.

;-)

Det var spennende. Hundene ble grundig sjekka, de ble veid og målt i alle retninger. Temperament, utseende, tannstilling, you name it - alt ble bokført. Alle opplysningene om hver enkelt hund vil seinere bli vurdert, slik at man vet hvem som egner seg å bruke videre i prosjektet. 

Middagen ble servert inne i en stor lavvo. Den smakte nydelig!

Det var så moro å endelig få hilse på flere av de menneskene jeg har blitt kjent med gjennom Lundehundklubben og Facebook! Skulle gjerne hatt bedre tid til å skravle med mange flere, men da middagen var spist trengte hundene å lufte seg…før vi var helt utslitte og måtte krype til køys.

 Ingun og jeg hadde fått tildelt rom sammen med to andre damer. Det var koselige damer, det var ikke det - og hundene deres var også skjønne. Men rommet var knøttlite, det var køyesenger på hver side, og kanskje en meter mellom sengene, og der sto det hundebur.  De hadde tre hunder hver, og Ingun og jeg hadde våre tre - fire kjerringer og ni hunder skulle altså dele ett lite rom 😅

 Det var uaktuelt å la dem ligge i bilen, så eneste alternativ var å ta hundebura opp i øvrekøya der vi skulle ligge. Ligge…?  Det ville neppe bli plass til å ligge…

Jeg begynte å innse at det beste ville være å kjøre hjem. Men først skulle vi altså gå en liten tur igjen.

Det var på en av lufteturene at jeg møtte Anne, som var så elskverdig og tilbød Ingunn og meg rommet til ei anna som akkurat hadde flytta ut og inn i ei anna hytte... Det var visst flere hvileløse sjeler på Åstjern denne kvelden!

 Vi slo til, og dermed fikk vi ett lite rom i Annes hytte, for oss sjøl! Freia og Polly blei plassert i ett bur på gulvet og Ingun i øvrekøya. Jeg fikk den breie senga som var stor nok til både bikkjene og meg!

Å herlighet så heldige vi var!

Tølle var ikke helt enig, men han roa seg etterhvert. Eller var det bare jeg som sovna ifra hele sirkuset..? Det er jeg neimen ikke helt sikker på, men jeg var utslitt, og våkna ikke skikkelig igjen før klokka var nesten sju!

Vi fikk på oss klærne og kom oss ut. Det var allerede liv i leiren, og da frokosten blei servert klokka 8, var samtlige på plass.

Så gikk det slag i slag, og programmet ble fulgt til punkt og prikke. Jeg er lei meg for at jeg ikke fikk med meg hele seminaret, for det var virkelig interessant å høre på slike dyktige og engasjerte forelesere. Foredraget med Peer Berg, professor i husdyravl og genetikk ved NMBU, gjorde djupt inntrykk. Alle som var der og hørte hva han hadde å si, har nok innsett hvor alvorlig situasjonen er for lundehunden hvis ikke noe gjøres nå. Prosjekthundenes helse og gemytt er meget lovende, de har foreløpig ikke arva noen svakheter som lundehundene ikke hadde fra før.  Men, jo lengre det nå ventes, jo flere generasjoner som ev. fødes, jo nærmere kommer man lundehunden igjen. Og da sier det seg selv at prosjekthundenes nye, friske gener - viskes ut. 

Genforskeres klare anbefaling er å åpne stamboka nå. Prosjekthundene bør ikke holdes som en sidepopulasjon for lenge. Bredde vil derimot være viktig, slik at kun de beste slipper gjennom nåløyet for videre avl. Og nettopp derfor er hver eneste prosjekthund så verdifull.

Det var dessverre mye jeg gikk glipp av, siden jeg kom så seint. Lundehundklubben jobber med å legge ut referat fra Fagseminaret, slik at alle etterhvert kan lese seg opp til hva som foregikk. 

Ingunn og jeg gikk flere småturer bort til sjølve Åstjern. Det var stier på kryss og tvers, og stedet blir tydeligvis flittig brukt.

Men om stedet var ideelt for ett slikt fagseminar, kan nok diskuteres. Vi var ihvertfall ikke forberedt på at det var så små rom, eller at det var så kaldt og bråkete (pga aggregat) i lavvoen. Vi kunne jo kledd oss bedre hadde vi visst det!

Det var fint vær på lørdag, så da blei det ihvertfall tatt noen bilder...

Freia sitter bamse 💓

Jeg måtte dessuten prøve å få til ett gruppebilde, ett familiebilde.

Så fine!

Freia, Tølle og Polly-mor

Det blei skikkelig vått og grått på utpå søndag, og plassen tømtes fort...


Det kunne sikkert vært skikkelig trivelig her, men da klokka var 14, frista det aller mest å komme seg heim. Jeg hadde bare drøye to timers biltur, mens andre skulle rekke både fly og ferje.
Takk for denne gang, Åstjern - kanskje vi kommer tilbake til vinteren og blir med på hundekjøring, det hadde vært noe, det 😉

Tølle og Tassen oppførte seg egentlig helt eksemplarisk på turen, og de fortjente hvert sitt nye lundehund-halsbånd, syns jeg.

Tassen gjorde fra seg inne ett par døgn etter at vi kom heim. Skikkelig blaut dritt som vart avslutta med noen bloddråper. Magen hans har vært helt fin siden vi var i Aurlandsdalen, da hadde han en sjau etter at vi kom heim. Nå vet jeg ikke om diaréen skyldes stress i forbindelse med helga, eller om det kom fordi han har fått dr.Baddakeys fiskeolje de tre siste ukene. Lundehunder tåler som kjent svært dårlig fett. Men denne fiskeoljen er det mange Lundehunder som bruker, og derfor tok jeg sjansen på å gi ham ett tilskudd som gjør godt for pels, hjerte og ledd. Nå må vi bare avvente til diaréen er over og magen har stabilisert seg igjen, det tar gjerne noen uker - på tross av skånekost og alskens tilskudd av gode tarmbakterier. Forferdelig kjedelig, plagsomt og ganske kostbart. 
Dette er dessverre utslag av en utrolig sensibel tarmhelse, en svakhet som rir så altfor mange Lundehunder, og det understreker jo bare viktigheten av krysningsprosjektet.

lørdag 16. oktober 2021

Høst på Tjernsetfjellet

Jeg har ikke vært på fjelltur siden lørdag den 2. oktober!
Vi hadde tenkt oss til Strøslifjell den dagen, men da vi gikk ut av bilen på Kråkehaugen, innså jeg at Tassen var for dårlig kledd.
Vi måtte søke ned i lunere terreng, og slik endte vi opp ved Mortetjern.


Så begynte vi å gå innover mot Mortetjernhaugen


Det var endel folk på hyttene. Og siden det var høstferie, håpte vi derfor at elgjegerne hadde tatt ei pause den andre helga i jakta.


Men da vi kom til det første av Tjernset-tjerna - blei idyllen brutt av elglos.


Så hvor skulle vi ta veien...?


Det var da gutta brått oppdaga den oppmerka stien!


Etter en liten titt på kartet, skjønte jeg fort at den førte oss til fjells...


Vi kunne jo alltids snu om det blåste for mye.


Men sola skinte, og Tassen så ikke ut til å lide noen nød!


Gutta sikta mot toppen, det var klart.


Utsikten blei bare bedre og bedre.

Tjernsetfjellet.


Den høgeste toppen i den smale og kuperte fjellkjeden er 1082 moh.


Vi måtte jo bare fortsette utover, for det var så flott!


Det er klart at her steller de underjordiske godt med stokk og stein.


Jeg la merke til noen godt skjulte innganger, 
og disse vardene...var de nå egentlig varder - alle?


Stien var stort sett tydelig, og jeg begynte å bli sikker på at dette skulle bli en fin rundtur.


Det var bratt ned fjellsidene, så bikkjene gikk i bånd.


Bjørn holdt seg på trygg grunn


Jeg så motiver overalt og knipsa i vilden sky...


Det er jeg glad for, for det var den siste, fine høstdagen vi fikk i år.

Åh hildrande du, så vakkert!!!

Utsikten, ja. 


Jeg ble brått oppmerksom på ett kvinnemenneske nede ved Kroksettjedn.
Ho hoppa uti og tok noen svømmetak!


På den andre sida, lå det andre Tjernsettjernet og Urdelivatnet.
Der nede gikk vi i fjor høst, sammen med Tove.


Denne stien er ikke avtegna på kartet, men det var så fint å gå her!
Den svingte seg elegant ned fjellsida, og vel nede kom vi på stien fra Krokset.


Her var vi på kjente stier igjen - ikke sant, Tove?


Heldigvis hadde Bjørn staver, ellers kunne vi nok fått litt trøbbel med å komme oss over bekkene.


Sola hadde forsvunnet da vi gikk forbi "badeplassen",
 så det frista ikke med en dukkert, akkurat...


Myrene var liksom våte nok 😅


Da vi kom fram til Lushol, merka vi de første regndråpene attpåtil.


Men det var først da vi kom til Venelie, at regnet innhenta oss for alvor.
Pytt pytt!


Tjernsetfjellet lengst i bakgrunnen - ja, nå har jeg vært der å 😊

Den siste km ned til bilen gikk fortfort, så ingen rakk å fryse.
Det hadde vært en skikkelig fin tur, altså!