YouWish :)

Dagen var kommet.

Drømmen vår skulle endelig gå i oppfyllelse.

Vi skulle virkelig nyte denne helga!

Frokosten var selvfølgelig en Bromma-baguett. Vaffelen la vi i sekken. 

Vi kom fram til hundegården i god tid, og fikk være med på forberedelsene til turen. Hemsedal Huskies har 33 aktive trekkhunder. Idag skulle det kjøres fem spann, så 30 hunder ble spent foran sledene. Vi hjalp til etter beste evne.

Alt foregikk stille og rolig. Johan, hundeeieren, påvirket alle - både hunder og alle oss førstegangskjørere - på en svært positiv måte.

Men det var ikke fritt for at spenningen steg noen hakk, da jeg satte meg ned i sleden, og Gry stilte seg opp bakpå...

Det eneste vi fikk beskjed om å passe på, var å holde god avstand til spannet foran, legge oss over i svingene,

stå på bremsen i nedoverbakker og/eller når vi skulle stå stille...

Så starta eventyret :)

Vi bytta på å stå på sleden, men det var igrunn like fint å sitte oppi pulken, som å stå bak. Og det ble til at jeg satt mest, pga kneet. 

Ferden gikk opp igjennom skogen. 

Først kunne vi skimte Skogshødn i det fjerne, men etterhvert dukka de fantastiske Hemsedalsfjella opp på alle kanter.

En liten filmsnutt igjen...

Johan tok på seg foto-oppdrag også, han!

 Seks flotte huskyer og to helfrelste kjerringer :)

 Vi brukte ikke navn på hundene, men den mørkebrune tispa skilte seg litt ut fra de andre -

- og fikk navnet Hoppetussa :)

Stø kurs mot Vanneviken, ca 830 moh, med Skogshødn i bakgrunn.

Vi har vært på toppen der også, vi - hele 1728 moh

 - men denne turen slår det meste!

Alt gikk som en drøm!

Legg merke til mann og hund i skogkanten . . . det gjorde bikkjene

 Og så, før vi visste ordet av det - - - 

Nei og nei og nei!

 Det blei en skikkelig bråstopp da den fremste hannhunden snudde seg for å kjefte på stakkaren på sidelinja. Makan til knute skal man leite lenge etter. Ingen av oss turde begynne å løsne på den makketugga!

Johan som holdt seg i det fremste spannet, kom traskende over hele Vannen for å hjelpe oss, han.

Han løste floka fort og greit, men da han begynte å gå tilbake til spannet sitt - var det ikke lett å holde igjen "våre" .

Hoppetussa hoppa og spratt stort sett hele tida.

 Det var noen få kuldegrader og nesten vindstille denne dagen.  

Hundene tok seg stadig en iskald jafs med snø.

 De fikk ingen lange pauser, men de kunne betrakte oss fullstendig oppgitt - når de, etter deres mening, måtte stå stille litt for lenge.

Plutselig var vi tilbake til start.

 Åhhh, jeg skulle ønske vi kunne spole tiden to timer tilbake!!!!

Hundene var fornøyde. Vi også, selvfølgelig. 

Vi fikk hjelpe dem av med trekkselene, og plassere dem ved hvert sitt hundehus. 

For noen imponerende firbeinte skapninger!

Og vi må si oss svært fornøyde med våre tobeinte også, som ga oss en slik opplevelse i 50 års presang.

Dette blei en dag vi kommer til å huske til vi blir hundre år.

Tusen takk til Bjørn, Ola og Hemsedal Huskies!!!

Og tusen takk til deg, Gry - du er jo liksom prikken over i'en du, da

Fryd og gammen. Amen.

Vi har hatt fire fine fridager på rappen igjen!

I går fikk vi besøk av Mona, Mina og Tuuli. Vesle Martin hadde vannkopper, så han måtte være igjen på hytta sammen med bestemødrene sine, mens vi jenter kunne kose oss ute i sola hele dagen.

Gjensynsgleden var stor da søster Tuuli kom!

 Tilogmed Nalle blei med på leiken ei lita stund :-)

 

Mina er ei skikkelig speider-spire, og tok raskt ansvar for å lage pølsebål. 

Ho visste akkurat hvordan det skulle gjøres, uten hjelpemidler som avis og tennbriketter! Det var bare å gi jenta en kniv, og en hjelpende hånd, så satte ho alle i sving  :-)

Bålet blei akkurat passe stort, og pølsene akkurat passe svarte.

Gode venner, kaffe, kakao, sjokoladekake, kvikk lunsj, bålkos og sol. Hva mer kan man ønske seg på en mandag???

Søndagsturen forgikk Bergheim rundt, kan man si. Både bortover -

- oppover -

 - og nedover...

 For da vi hadde kommet ganske langt nedover - oppdaga jeg at broddene var borte - så da måtte vi gå oppover igjen... 

Flinke gutter som henta brodden min!

Turen kvalifiserte seg glatt til turdag nr. 22.

Før jeg hoppa i dusjen, tok jeg en liten opprensk hos Theodor og Lille - og sistnevnte angorakanin ble klipt etter alle kunstens regler.

Lørdag gikk vi bare noen småturer. Dagen ble faktisk brukt til baking - og en kveldstur til Flå. Tommel opp for en lørdag utenom det vanlige!

Bittesmå gåsunger i februar!

Fredag skulle endelig min kjære Berlingo få ny frostvæske-tank og slange. Vi blei gående omkring i Nesbyen ett par timer, før bilen var ferdig.

Det ligger ganske mye hundebæsj i veikantene i Nes, enda søplekassene står tett i tett. Da en kar svinga over vegen og gikk imot oss, trudde jeg at det vanka kjeft...

Men neida - han syns bare at jeg hadde så fine hunder! 

 Sola skinte og alt var såre vel, da jeg omsider kunne sette meg bak rattet og kjøre til fjells. Jeg kjørte til Liaset. Det var kanskje ett dumt valg, for på den kanten hadde sola gått ned bak tjukke skyer. Men det var ikke verre enn at vi fikk oss en liten skitur inn til Øyvatn og tilbake igjen. 

Turdag nr. 21 registrert.

Den 20. turdagen var på onsdag. Vi gikk mot Kolsrud den dagen, det er fint det å. Att og fram er like langt...dvs minst 6 km - for vi tar alltid noen ekstra avstikkere her og der.

 I dag har det vært ett fantastisk vær, men jeg har ikke gått stort lengre enn til postkassa. Det har seg nemlig slik, at før Mona skulle komme igår, satt jeg ute i sola og koste meg med kaffekoppen. Jeg satt på huk. På isen. Plutselig glei beina fra hverandre, og jeg deisa i bakken, og slo innsida av kneet noe h...

Mens jeg låg der og banna og svor, hørte jeg en merkelig dur inne fra huset. Jeg kom meg opp og inn. Først trodde jeg lyden var den nye røykvarsleren, men det viste seg fort at ulyden kom fra badet. Der inne sto vannspruten, heldigvis ned i vasken - men krana virka ikke!!! Vi har er en sånn skikkelig gammaldags kjellertrapp - med kjellerlem på kjøkkenet, og med nød og neppe greide jeg å karre meg ned i kjelleren og der fikk jeg stengt av hovedkrana. Men for ett leven det var der nede i mørket! 

Det var pumpa... Jeg var redd den skulle eksplodere innen jeg fikk hinka meg innerst i kjellerommet, og dratt ut kontakten.

Da blei alt helt stille. Puh - jeg overlevde!

Enden på visa var, at rørleggeren kom da Mona reiste, og alt det der ordna seg.

Jeg skulle altså vært på jobb idag, men DET gikk ikke så bra. 

Uten at jeg sa ett ord eller beklaga meg det grann, hadde Bjørn reist oppover til apoteket og kjøpt inn bandasjer og kalde kompresser, smertestillende og krykker(!!!), før han dro til Vassfaret. Jeg har gjort som jeg fikk beskjed om, og stort sett sitti på en stol og tatt det helt med ro idag. Har lest meg til at det antagelig er leddbåndet som er skadd. I mitt hode hørte jeg ett pling idet jeg slo kneet, men jeg nekter å tro at leddbåndet er av. Da hadde det sikkert vært enda verre. Kneet er stivt, men ikke hovent, og smerten lindres med Voltarol Gel og stram bandasje.

Det er vel bare å innse at jeg er i reperasjonsalderen.

Jeg hadde fått innkalling til mammografi idag også. Som måtte avlyses.

Til helga skal Gry og jeg feire 50 årsdagen våres (igjen). Vi skal kjøre hundespann i Hemsedal. Det spørs om ikke Gry må kjøre meg.

Å hutte-meg-tu :)

3 turdager på rappen

Den 17. turen ble allerede på fredag. 

Jeg parkerte bilen ved Dypilen, og så gikk vi på ski i vegen nedover forbi Sandfet...

 ....helt til vi fant noen skuterspor vi kunne følge. 

Det var ikke kjørt opp skiløyper, og på fjellet blåste det hardt, så det passa oss fint å gå en liten tur i skogsterrenget mot Lyseren.

Lørdag var arbeidsdag. Det blei en riktig fin og travel dag. Jeg liker egentlig veldig godt å jobbe disse lørdagene! Og kanskje jeg av den grunn, setter enda større pris på SØNDAGEN :)

Den 18. turen gikk til Høgdefjell!

Været var helt fantastisk, og vi hadde utsikten ned på Strøen helt for oss sjøl.

Her er det ett flott skiløypenett, men vi tok bare en kort runde...

Målet for dagen, var jo egentlig Dølahytta.

Vegen ned til Strøen var til min store overraskelse allerede brøyta, så vi kunne kjøre like ned. Det tok sin tid å få varme i hytta denne kvelden, for gradestokken krøyp nedover og nedover. Da jeg la meg ved midnattstider, var det stjernelyst der ute, og gradestokken viste -25. Det blei bare en bitteliten tisserunde før vi la oss da, gitt.

Jeg la i ovnen en gang i løpet av natta. Tassen sneik seg oppi soveposen min flere ganger, men ellers så sov vi som stein - til vi våkna av at sola lyste inn gjennom vinduet mandagsmorgen.

Morgenstund har gull i munn, og jeg hadde gooood tid.

Koste meg med kaffe og strikketøy, mens det dura i ovnen - i påvente av at det skulle bli en litt bedre temperatur der ute.

Utpå formiddagen tror jeg det var rundt 10, det kjentes iallefall nesten vårlig ut - da vi la ut på skitur i gamle skispor nedover mot Suluvatn.

Og tror dere ikke paparazzien var på pletten, akkurat da jeg hadde dagens første fall!!!

Jeg kom meg opp på egenhånd, og fortsatte ferden - tappert - nedover ei smal skogsløype. Hakk i hæl på "paparazzien"...

Jeg blei litt betenkt, da skispora endte nede ved Søsterhjemmet...

 

...vi hadde jo tenkt oss til Suluvatn!

Så derfor, etter litt att og fram -

begynte vi å tråkke våre egne spor videre nedover.

Snøen var som sukker, så jeg var litt bekymra - dette kunne bli tungt for Nalle. 

Han hoppa ikke frivillig opp på den vanlige steinen for å ta bilde denne gangen.

Tassen derimot, han var lett på fot. Han kunne springe hvor han ville, og han tok stadig noen avstikkere rundt omkring. Det var masse spennende dyrespor i Vassfarskogen. Hare, ekorn, rev, elg, ryper og storfugl...

Etter en time eller to, kunne vi endelig løype ned den siste bakken mot Suluvatn.

Tonje var altså turkameraten vår denne dagen. 

 Søte, snille Tonje - nabo'n vår på Bergheim, det var ho som brått og uventa banka på døra i Dølahytta denne formiddagen, og lurte på om vi skulle ut på tur :)

Tassen var heeeelt betatt!

Nalle ville helst ha blitt igjen der nede i Suluvasshytta. 

 Men da de siste solstrålene gikk ned bak Likkistefjell, da tok Tonje ham i båndet og førte ham med seg tilbake....

Den 19. turen blei en uforglemmelig fin tur. Det er ekstra koselig å ha med seg noen som setter like stor pris på dyr og natur som meg selv. Gleden over opplevelsene blir dobbelt så stor.

Det blir nok flere turer på oss om ikke så altfor lenge, håper jeg!

Ps. Nalle greide seg helt fint.