Stolpejakt på alvor!

Dette har vært en aldeles nydelig dag!

Det var over 25 grader i skyggen, og vi har tatt livet heeeelt med ro.

Dvs nesten.

Tølle har holdt vakt, i tilfelle noe eller noen skulle dukke opp -

- og jeg har klipt kaninene 💗 

De ble hoppende glade over sommersveisen, og nå kan de forhåpentligvis kose seg ute det meste av sommeren. 

Bjørn var til Gol en snartur, og da han kom tilbake, hadde han med såpebobler til guttene.

Jeg vet ikke hvem som hadde mest moro 😊

Vi grilla og spiste middag ute, mens naboen klipte plenen sin, og fuglene dreiv med sitt i fuglekassa.

Det ble bare en liten tur til kvelds.

I kveld har jeg spunnet angora, og tatt meg ett glass vin - og gjort meg klar til å fortsette mimringen.

Jeg går ei uke tilbake i tid...

Parkeringsplassen ved Trytetjern var stappfull av biler denne søndagen, og det vrimla av stolpejegere og syklister.

Men Lillian er ikke av den kvifulle sorten!

Hailey og Bella stilte opp de også, glade og forventningsfulle 

- for vi hadde blitt enige om å ta en runde med Stolpejakt i Nesbyen i pinsa. 

En times biltur først er ingenting å bry seg om, og like blide er de om turen går i rykk og napp.

- for skal det ikke fotografes, så skal det logges - bråstopper blir det titt og ofte uansett,

og det er de godt vant til.

Den første sløyfa gikk rundt Trytetjern og deler av TryteTråkket.

Vi møtte flere barnefamilier på sykkeltur, og alle tok hensyn til hverandre.

Da den vesle runden var unnagjort, hadde vi fått blod på tann.

Vi kunne ikke nøye oss med å se over til Klevarudnatten  😅

 Vi antok at syklistene valgte å sykle nedover, så det var sikkert fornuftig å følge den smale sti oppover.

Det var tydelig at denne stien ble mindre brukt av syklistene nåtildags, og vi møtte faktisk bare to damer på turen opp.

Stien slynger seg jamnt oppover,  jeg vil kalle det skikkelig bratt til tider 😅

Da er det kjekt med trekkhunder!

Men det er ikke like praktisk med tre hannhunder i band bestandig - 

som f.eks da jeg hadde ett ærend bak en stein. Da måtte Tølle og Findus finne seg i bli overlatt i Lillians varetekt. 

sjekk det blikket til Findus - han flørter med Svigermor!

Vi kom til topps med æren i behold, og dagens første sorte stolpe ble skanna.

 Det er bra for statistikken 👍

Vi tok bare ei kort pause, siden det blåste såpass surt der oppe 808 moh 

- men utsikten over Nesbyen kunne vi jo ikke klage på!

Utsiktspunktene ligger tett, så det ble mange stopp på veien ned. 

Det er nesten mer slitsomt å gå nedover når det er så bratt. 

Helt utrolig at noen tør å sette utfor her på sykkel…!

- UTSIKT - UTSIKT - UTSIKT -

Da vi nærma oss dagens andre sorte stolpe, møtte vi ei dame.

Ellers var det faktisk ingen å se før vi nådde Midtlivegen!

Etter en snau km nedover Midtlivegen, begynte vi å klatre oppover lia i sykkelstiene igjen. Der møtte vi flere som kom i full fart så steinspruten sto.

 Det var best å holde seg synlig, og godt på sida, i møte med slike villmenn. 

Stiene her er svingete og godt doserte. Unødig kronglete for oss med bein. Spesialtilpassa for syklister, men beregna på fotturister også.  Vi tok noen snarveier her og der, sjøl om det var bratt 😅

Det ble 16 stolper og utallige høgdemeter på oss denne dagen!

Det som nå gjenstår, greier vi lett på en dag - mens vi venter på at de nye "fjell-stolpene" blir publisert

Tusen takk for følget nok en gang!

Og som vanlig var Lillian kjappere enn meg til å blogge om Stolpejakten.

Enda flere bilder tok ho også 😅

Uttabygds!

Nå er arbeidshelga mi overstått, og jeg kan se fram mot en fridag imorgen. 

Fire dager på rappen i denna varmen, tar sannelig på en gammal kropp 😅 

Onsdagen var det tur til Hønefoss og veterinær-besøk som sto på programmet.

Jeg syns liksom det er greit å bruke de veterinærene vi alltid har brukt til Tølle og Tassen, så når man får innkalling til vaksinering og helsesjekk, er det bare å reise.

Tølle spratt opp på benken og tok hele undersøkelsen med ett smil.

Alt er i skjønneste orden med den gutten, og jeg får følelsen av at det gledet Stein like mye som meg. Han har fulgt interessert med på lundehund-prosjektet fra begynnelsen, så det er jo ekstra moro å vise fram en slik praktkar som Tølle. 

Findus fikk også følge med inn, bare for å vise seg fram - det vanka godord og godbiter til begge to.

Veldig koselig!

Så var det Tassen sin tur.

Vekta sto på 7,9 denne gang - dvs han hadde gått ned enda 100 g den siste måneden. Han har som vanlig god matlyst, og derfor ble jeg litt overraska. Etter Petters anbefaling, har han fått lever istedet for fisk + Pure Natural med Laks og ørret, det vanlige tørrforet som alle liker veldig godt. Vi tenkte bare han ville ha godt av litt "blodmat" i tillegg. 

Han har slutta med den overdrevne drikkingen. Og pissingen.  Jeg tror ikke det skyldes Onsior - og jeg syns ikke humøret er stort bedre enn før - men siden han ikke blir kvalm av de smertestillende tablettene, kan han jo alltids fortsette med det litt til.

  Verken Petter eller Stein så noe som tyda på kreft ut ifra blodprøvene.

Magen kjentes myk og fin ut. Men med den skabbete pelsen, ser han jo litt merkelig ut, spesielt for de som ikke kjenner ham. Stein syns faktisk Tassen så bedre ut enn forventa, og han har kjent Tassen i alle år. 

 Det endte med at han fikk vaksina si, og vi ble enige om å ta en ny blodprøve og sjekk over sommeren. 

Jeg kunne reise fra Hønefoss med en god-følelse i magen, takk og lov!

Vi vendte nesen oppover, neste stopp Sokna.

Klokka var nærmere 15.30  da jeg svingte oppom tunet til Lillian. Ho hadde nettopp kommet heim fra jobb, men var selvfølgelig klar for tur.

Vi hoppa inn i bilene, og kjørte til skogs.

Gjensynsgleden var stor, og Findus blir bare mer og mer forelska i Bella... 😍

Så la vi ut på vandring i Soknas dype skoger. 

...som har blitt utsatt for voldsom flatehogst i de siste åra!

 Vi skulle til Store Fiskelaustjernet 273 moh, og dit kom vi.

Med Lillian som kjentmann, var det ingen problem å ta seg fram selv om grusveiene gikk på kryss og tvers i alle retninger.

Da jentene hoppa til vanns, måtte Findus melde pass, gitt.

Han sto tålmodig på land og venta på sin kjære, og fikk seg en real dusj da tida var inne 😆

Gruppebilde!

Molteblomstene sto og småskalv i sommervinden. Det skal bli spennende å se om det blir molter til høsten, så lang som vinteren blei i år. Men nå har ihvertfall insektene kommet for fullt i lavlandet, så det er alltids håp.

Etter omtrent 5 km langs grusveg, fortsatte så ferden videre på en eldre skogsveg.

Det er ikke uten grunn, at Norges største sagbruk er plassert på Sokna.

De store skogområdene i Holleia, Brekkebygda, Strømsoddbygda og Ådalsfjella omringer den vesle bygda med sine 616 innbyggere, ifølge Wikipedia.

SKOG så langt øyet kan se

Da vi begynte å nærme oss Sokna igjen, fant vi ut at vi skulle prøve å finne en plass som sto merka på kartet. Vi gikk i ring og leita, men måtte jammen gi opp denne gangen også. Lillian må nok ta en prat med far sin, for å høre om han kan fortelle noe om Eftasbråtan.

Men ei mårfelle fant vi på vår vei. 

Den var ikke forskriftsmessig merka, så Lillian forsikra seg om at den var satt ut av drift. Fangstfeller skal være merka med brukerens navn og telefonnummer, noe det altfor ofte blir synda mot.

 Det gjelder forresten visse retningslinjer for bruken av viltkamera også!

Bruk av viltkamera er tillatt så lenge hensikten utelukkende er å ta bilder av dyr, og dersom det er truffet effektive tiltak for å unngå at det blir tatt bilder av mennesker.

Generelt sett er man på trygg grunn om;

• man har innhentet grunneiers tillatelse
• man har plassert kameraet på et sted der det usannsynlig vil ferdes folk
• man setter opp kameraet på en slik måte at man unngår at evt. forbipasserende folk blir fotografert
• man har merket kameraet med navn, adresse og formål for oppsett
• man har merket kameralokaliteten med informasjon om at kamera er satt opp
• man sletter bilder av evt. mennesker umiddelbart.

Man skal altså kunne føle seg trygg, sjøl om man sitter med buksa nede 😅

Genereltsettermanpåtrygggrunn

Runden vart omtrent 8 km, dvs en fin eftastur for liten og for stor.

Vi ble enige om at dette kan vi ratt gjenta når som helst etter arbeidstid i sommerhalvåret, 

for det gjelder å nyte de lange, lyse kveldene

Jeg kjørte hjem via Strømsoddbygda. Dermed fikk jeg ett glimt av både Trollfossen og Bukollen, og fristelsen etter en fjelltur ble om mulig enda større....

Takk for turen, jenter!

Skal se om jeg ikke får skrivi litt om Stolpejakta vår også, men nå er det så altfor mye å bruke tida på!

Days like this

Det ble en Vassfar-tur forrige mandag.

Vegen var stengt ved Reset, så vi parkerte i krysset og labba i vei oppover

Tølle, Tassen, Findus og jeg

Det var vinterlig her oppe, is og snø dekka Godvatnet.

Vegen var stort sett tørr og fin, men gutta gikk nå helst i grøfta likevel 😅

Det ble mindre og mindre snø etterhvert som vi nærma oss Strøen, og det sildra og rant overalt.

På vegen inn til Fønhuskoia lå det mye snø, så vi tok sjansen på å prøve stien istedet...

Den viste seg å være hardtråkka, så det gikk over all forventing.

Fønhuskoia kan faktisk feire 10 år i år!

Den har en fantastisk beliggenhet, og jeg tipper den har mange faste gjester. Det hadde vært folk der i helga, det var tydelig. Tassen fant ei maiskolbe som han fikk det travelt med å gjemme.

 Han er egentlig veldig godt kamuflert der han går 😅

Se den utsikten 😍

Isen hadde såvidt sluppet taket fra land, og solstrålene glitra i vannet.

Herregud for ett fredfullt og vakkert sted!

Det kjempekoselige stabburet kan leies av hundefolk, og det gjorde jeg en gang for lenge siden.

 Det ble en uforglemmelig tur, det også. 

Findus & kompani: Endelig vinterferie (nallenatten.blogspot.com)

 

Denne gangen tok vi bare matpause på stabburstrammen, før vi måtte tenke på heimvegen.

Kanskje jeg skal leie meg inn her noen dager, når det lir mot sommer?

Jeg skal ha ei uke ferie uti juni, og da bør det vel være snøfritt her også...

Vi fulgte spora våre tilbake, jeg balanserte "elegant" oppi hvert eneste fotefar.

Nå var det Findus som hadde funnet seg noe restemat. Det var ett stort bein, så det tyder vel kanskje på at det har vært en sulten bamsefar på ferde.

Vegen oppatt fra Vassfaret er alltid lang.

En ville jo helst blitt der nede.

Tølle og Findus prøvde seg med en avstikker til Godvasskarsetra, men jeg sa nei.

Tassen rusla bakerst og sa ingenting...

Da vi kom opp til Godvatna, skinte sola igjen. Og vi trudde nesten ikke våre egne ører, da vi hørte gauken gale borti bjørkeskogen!

I følge Findus så var det dagens høgdepunkt.

Disse to, Tassen og Findus - var ikke helt enige om veien videre...

Men det var nå liksom jeg som var sjefen, tross alt, da 😅

Det hadde skya til att innen vi kom tilbake til bilen, så vi kjørte rett heim.

Men i morgo blir det tur til Orrebu ++

Dagen etterpå kom regnet! 

Det var faktisk ganske etterlengta, og dessuten hadde jeg arbeidsdag, så..

De neste dagene, blei det derfor bare kveldsturer rundt i Bergheim, 

men det er ikke så gæli det heller.

Hallingdalselva steg voldsomt, og det ble bortover-kveldsturer for å se hvor høgt vannet gikk.

Elva var kanskje en meter unna vegen, så det kunne vært verre

Det er fint med slike lange, lyse kvelder!

Klokka er her 22, og det er fremdeles lyst.

Nydelig!

Greit å ha dagvakter inniblant, slik at en kan nyte vårkveldene ute blant fuglesang. 

Og duften av hegg som er svimlende sterk om kvelden.

Torsdag var det likevel sistevakt igjen. Da ble det formiddagstur.

Vannet hadde steget igjen. Jordene var oversvømt og endene koste seg verre.

En stakkars stålorm lå i vegen med hodet knust 😔

Hvorfor i all verden kan ikke folk la dem være i fred, den gjør jo knapt ei flue fortred! Den lever i hovedsak av snegler og meitemark, og er helt ufarlig for to og firbeinte.

AMEN 😊