Idag har vi gjort noe jeg både grua og gleda meg til.
Kango var gjennom dette ifjor. Han takla det veldig bra, han fikk seg en (eller tre ;) lærepenge, og han har tydeligvis lært…
zZz zZz STRØ-M-HALSBÅ ND zZz zZz
Nes JFF arrangerer “kurs” hvert år, og Tuuli og Nalle ble meldt på i siste liten. Dette er veldig ettertrakta, jakthunder MÅ gjennomføre slik dressur annenhvert år, og det er ikke så mange autoriserte instuktører på dette feltet. Vi var altså heldige som fikk plass, spesielt siden jeg visste at det var verdens snilleste mann som skulle gjøre det…
“Aversjonsdressuren er ett tilbud om hjelp til å gjøre hundene fri for interesse i å jage husdyr (sau). En forutsetning for optimalt resultat av aversjonsdressuren er at hunden ikke har fått anledning til å skaffe seg egen erfaring med sau før den testes. Hunder som har jaga før dressuren, vil ha økt risiko for tilbakefall. Slike minner slettes ikke gjennom aversjonsdressur.”
Heldigvis har ikke Nalle jaga sau. Han reagerer veldig forskjellig fra gang til gang når vi møter sau på fjellet eller i skogen, men han hisser seg som regel opp og vil jage dem vekk. Hva som kunne skje om f.eks båndet røyk, det har uroa meg. Jeg er stygt redd han ville jage og sprenge de stakkars sauene. DA ville jeg angre på at jeg ikke hadde gjort det jeg kunne for å unngå katastrofen! Nalle er jo en tøffing, må vite…
Før denne dagen, skulle hunden bli vane med å ha noe tyngde i halsbåndet, f.eks tape fast ett par batterier. Dette fordi de ikke skulle assossiere halsbåndet med evt. strømstøt. Vi skal bruke det de neste ukene også, og avslutte bruken gradvis.
Mona og Tuuli kom rett fra Oslo, og hoppa først uti det… Lappisene måtte vætes rundt halsen, før de fikk på seg strømhalsbåndet. Det ble gjort for å sikre at de ville merke støt (det var ikke bare lett på disse to som ikke liker vann – og attpåtil har ei såpass tjukk manke!) Her går de… Tuuli har på seg sele og langline, og blir ført av en ukjent mann. Per har fjernkontrollen. Mona følger med, litt skjelven, antar jeg… Alt gikk som det skulle. Tuuli måtte få tre karameller først, men da såg ho ikke på sauene de passerte på vegen tilbake :o)
Så var det vår tur. Karene gikk inn i saueinnhegningen med Nalle, mens jeg venta ved gjerdet. Uff. Jeg hørte sauebjeller og jeg hørte Nalle skreik. Så vinka Per på meg, og jeg jogga mot dem. Nalle var så glad for å se meg! Vi sto der og prata litt, før Per lokka sauene mot oss igjen. Akkurat i det Nalle skal til å angripe søyene, får han ett støt. Pefekt timing!Da stikker Nallemann vekk fra hele greia, han har fått nok, dette er ikke moro mer! Vi går ut igjen alle sammen. De forteller at dette var helt etter læreboka. Det var ett uredd lam som kom mot ham første gang, og Nalle trudde selvfølgelig det var ett lett bytte.. Men dengang, ei!
Han lærte leksa si på to støt. Berit måtte forevige stunden etterpå. Vi var så glad det var over (det ser dere vel ;) Tuuli hadde løpetid, men likevel hoppa Nalle frivillig inn i bilen – han ville ikke være her lengre.
Vi dro opp til Trytetjern for å avreagere og gå en tur. Lappisene var seg selv fra første stund, helt uberørte, selv om det smalt i ett sett fra skytebanen like ved… Vi gikk rundt tjernet, Nalle siklende og pesende bak Tuuli - med bare en tanke i hodet, som vanlig.
Om to uker skal vi ha en liten test igjen. Det er vanlig prosedyre. “For at hunden skal få utstedt ett bevis på bestått aversjonstest, må den under retest ikke vise noen positiv interesse for testdyrene.”
Jeg angrer ikke!
Dette var slettes ikke stygt på noen måte, og tenk på alt stress og ubehag vi forhåpentligvis slipper neste gang vi møter på de stakkars sauene..