Takk for nå, Aurlandsdalen

Høgt oppe i fjellsida på den andre sida av dalen, ligger Teigen. 

Lengre framme ser vi Sinjarheim, og det var dit vi skulle.

En gang skal vi nok komme oss over Bridlebrui og opp til Teigen, hvis jeg tør å gå over brui, da …

Jeg antar det bodde mange mennesker på hver gård, og jeg håper de var vel forlikte. Det var liksom ikke så mange steder å gjøre av seg, og det var langt mellom naboene.

Men en må også huske på, at Aurlandsdalen var den korteste veien mellom øst og vestlandet, så det kom ferdafolk forbi, og etter hvert også fedrifter. Så kanskje det ikke var så ensomt som det kan se ut som.

Tove og jeg sleit oss oppover den endelause bakken oppover mot Sinjarheim. Det var godt å tenke på at vi skulle unne oss ei skikkelig matkvil når vi kom dit opp.

Brua over Veiverdalselvi var ikke så skummel. Det var mer vann i elva da vi gikk der for fire år siden

Så kom vi til høgdegarden Sinjarheim. Ett klyngetun som består av seks hus.

 

 Husa står tett, og en får en merkelig følelse når en går her. I hvert fall får jeg det😅

Tenk hvilke nøysomme og arbeidsomme liv som har levd her. De har satt spor etter seg.

En tror det har bodd folk her siden lenge før svartedauden, garden er nevnt i 1212, men etter pesten lå den øde fram til 1600-tallet. To familier levde her fram til 1922. Etter at de flytta, ble gården brukt som støl fram til 1964. 

Gården forfalt. I 1987 holdt kårhuset på å falle ned. Låven var en ruin og fjøstaket var gåent. 

Året etter starta dugnadsarbeidet med å sette i stand bygningene

Fortidsminneforeningen tok på seg ansvaret for restaurering av de gamle husa på gården, slik at det verneverdige tunet på Sinjarheim er redda fra videre forfall. 

Sogn jord og hagebrukskule bruker visstnok garden som støl tre uker om sommeren.

Vi satte oss ned i det ærverdige tunet med nistepakka vår.

Det gjorde godt å kvile beina foran den siste bratte etappen som gjensto 

Gården ligger på ett rassikkert sted 590 moh, men de hadde nok av stein!

Imponerende høge murer må til der det er bratt 😅

Tove blir bitteliten inntil de høge muren.

På nedsida av gården er den berykta Sinjarheim-galden.

I 1860 åra fikk Sinjarheim framkommelig kløvveg. I tidligere tider måtte de gå lange omveger, så det må ha vært ett stort framskritt da vegen ble skutt ut. 

Men huttetu, så bratt det er!

Og det er frodig! 

De store, gamle, forvokste styvingstrea ser ganske merkelig ut. De står der med sine lange greiner, som tause vitner om ei tid som er forbi.

Hvordan en kommer seg ned her, vet bare vi som har gått her. 

Tenke seg til i gamle dager, når elva gikk vill og flomstor!

Vann lager masse lyd!

5 km igjen!

Kaldaholet i Almauradn, sto det på skiltet. «Kuldehølet i Almen-ura» 

Vi kasta ett langt, siste blikk opp på Sinjarheim før vi fortsatte mot Almen.

Der ble vi møtt av sau.

Her er det godt beite…innimellom steinrøysene.

Søya sto stille og betrakta oss, som om ho aldri hadde sett folk før.

Lamma holdt seg i bakgrunnen

Hva skal man si.  Det ser så fattigslig og røft ut, at det gjør nesten vondt.

Stua på Almen står innunder en svær kampestein og er nok beskytta mot steinsprang og ras, men folk og dyr kunne umulig føle seg trygge her. 

Så kom vi til ei svær ur.

Vi stussa litt på navneskiltet, før vi skjønte hva det sto; Kjerring-ura.

Ura kunne nok være både vrien og vrang å komme over.

Endelig begynte det å flate ut, litt i hvert fall. 

Lauvskogen sto frodig, lysegrønn og frisk, som om den hadde tatt feil av årstida.

 Såre bein gikk av seg sjøl…

Etter omtrent åtte timer på tur, nærma vi oss Vassbygdi. 

Vi ser oss tilbake gang på gang…(ikke så rart vi bruker lang tid😅)

Hovdungafjellet ruver midt i mellom Aurlandsdalen til venstre, og Stonndalen til høgre.

Jeg syns det ser helt magisk ut i Vassbygdi også! 

Får lyst til å rusle opp i den vesle grenda for å se mer, men jeg orker jo egentlig ikke…

Vi er allerede seint ute, vi som skulle vært på Steinbergdalhytta kl 19…

Jeg insisterte på å ta ett gruppebilde før vi fant bilen og kjørte opp til Steinbergdalen.

Det var fremdeles mandag (!) og vi var de eneste gjestene.

 Bordet var dekket, serviettene kunstferdig bretta, stearinlyset var tent, 

og matlysten var det ingenting å si på!

Vi koste oss lenge og vel med maten, før vi fant rommet vårt.

Småtassene trengte ikke lange lufteturen den kvelden 

Natta Tove!

For en fantastisk dag det hadde vært. 

Tenk at vi kunne være så heldige å få oppleve Aurlandsdalen på sitt beste to ganger!

Vi kommer nok tilbake før det har gått fire nye år

Det er flere stier å utforske, Steinbergdalhytta er åpen året rundt,

og Tove og jeg er evig unge 😉

Ville, vakre Aurlandsdalen

Tenke seg til at Tove og jeg skulle få oppleve Aurlandsdalen sammen en gang til!

Ho har vært raskere enn meg til å blogge, så mange vet allerede hvilket eventyr vi har vært ute på

Det var ikke bare jeg som begynte turen med slitne bein denne mandagen, Tove hadde tross alt ett par seige fjellturer bak seg allerede. Men vi måtte jo bare gripe denne dagen!

Nok en gang skulle vi få se og oppleve den smale stien ned Nesbøgalden, og se gården ligge bada i sol. 

Det var som ett eventyr!

Vegen var tørr og fin, og sjøl om det er smalt og det er langt ned til vatnet, følte vi oss på trygg grunn her.

Det var nok verre å ta seg fram før kløvstien ble sprengt ut i fjellet tidlig på 1900tallet, og folk måtte manøvrere seg fram på stiger som var festa i fjellsprekker…

 

Nesbø gard ble første gang registrert i 1664. Da gården ble delt 200 år seinere, skal det ha bodd 15 personer her. Det skal ikke ha vært fastboende her siden tidlig på 1900 tallet, så det begynner å bli ei stund siden det også.

Nå er det bare idyll på Nesbø gard og Fredløs blomstrer overalt. Jeg kom over ei nettside, der det sto at det skulle være mulig å få både omvisning og mat i det restaurerte fjøset, 

Gården ligger inntil idyllisk til inntil Nesbøvatnet 806 moh.  

Nedstigningen har så smått begynt.

 Forrige gang vi gikk Aurlandsdalen, greide Tove å lokke meg med oppover Bjønnestigen…

Det var så absolutt en flott og spennende tur, men akkurat der og da tror jeg vi begge vi var glad den var unnagjort 

Den vanlige ruta er omtrent like vill og vakker, men sine trange gjel og bratte juv, og mange merkelige  jettegryter 

Vi kom til en utrolig fin plass der det var tilrettelagt for campere. Her rant elva stille forbi og det klare, grønne vannet innbød til ett bad…

Striden om utbyggingen av Aurlandsdalen som fant sted på 1960-tallet, var den første store debatten om naturvern og vannkraftutbygging i Norge.

Til tross for verneverdiene ble utbyggingen vedtatt med klart flertall i 1969

I våre dager er det ingen synlige spor etter kraftutbyggingen som forgikk dengang.

Men de store fossene har stilna. Vegetasjonen som ble overrisla av fosserøyk er ikke så frodig som før. 

Nede i de djupe elvekløftene renner det lite vann, fjernt fra det buldrende infernoet av som engang fylte dalen, men noen steder, spesielt på våren, er elva like vill og vakker som dalen er lang. 

Og fremdeles blir en stum av beundring i dette storslåtte landskapet!

Småtassene var selvfølgelig med!

Tølle var som kjentmann å regne 😆 Findus var førstereisgutt 

Nasjonalromantikk 

Etter å ha gått litt over stokk og stein, ble veien etterfulgt av ett snilt parti, en fryd for kropp og sjel.

Ganske behagelig å løfte blikket mens man går, men det rekker ikke å bli en vane.

Vi nærma oss Holmaberget 

Det var bratt oppi Bjønnestigen, men jammen var det utfordringer nok her også. Det var temmelig smalt mange steder, og det er fort gjort å havne rett nedi elva om en ikke ser hvor en setter beina

Så vi måtte jo stoppe gang på gang, for å se oss omkring.

En går ikke her i tåke og dårlig vær, sjøl om det er hogd ut ei hylle og det er en waier å holde seg fast i.

Det hadde vært ergelig å møte noen her…

Jeg var litt letta når vi kom over skaret og opp i høyden, der Småtassene fant en lundehundstein 

Langt der nede på den vesle øya, sto det en fisker.

 Aurlandselvi regnes ikke lenger som en av Norges beste lakseelver, men det er vel noe anna å få på kroken 

Vi ble stående å nyte utsikten, og lure på hva som venta oss bak neste sving, nå som vi hadde gått omtrent en tredel.

Det var Heimrebø, det. 

Her vistes bare tuftene etter den gamle gården fra 1600-tallet, men det var en åpen og fin plass. Herfra gikk det sti og ei høg hengebru over elva og opp på riksveg 50, men vi så ingen grunn til å avbryte turen enda. 

Men det gjorde seg med en matbit!

Etterpå var sekkene lettere, veien bedre, og vi kunne vandre med nesa i sky. 

På andre sida kunne vi se Berekvam, en annen av de ensomme plassene. 

Dette var den første av gårdene i Aurlandsdalen, som ble fraflytta, leste jeg ett sted.

Det er forståelig når en ser på kartet. 

En kan jo lure på hvor veien fortsetter. Det lurte vi på mang en gang.

Tølle og Findus tok en smak av Berekvams brennevinet. 

Grunnlausehedleren er en annen merkelig sak langsmed vegen 

Og så kommer en til det skumleste av alle steder

Velkommen til Vetla Helvete, en av Norges største jettegryter

Foto Tove Nordheim 

Vetlahelvete er fylt med svart vann, og sollyset slipper inn bare en kort stund i løpet av dagen. Kan ikke si det frister å bade her…

Etter den lille avstikkeren, er det godt å komme ut i sola igjen, og plutselig er vi nok engang høyt over elva.

Vi passerte Skorsgården, her er bare tuftene igjen etter bruket fra 1600 tallet.

Så er vi omtrent halvveis, dvs ca fire timer unna Vassbygdi.

Ikke så lenge etter, har vi snirkla oss ned til elva igjen. Her er det fint!

Jeg tok nesten akkurat samme bilde av Tove på brui for fire år siden 😅

Nå var vi over halvveis, og vi gleda oss til fortsettelsen…