Høstferien måtte ta jo slutt en gang...

Nå er det på tide å bli ferdig med å skrive om denne ferien, 

men jeg glemmer den aldri  😊

Søndagsfrokost - same precidure as last year 😋 

Denne søndagen var det bursdag attpåtil!

Tølle fylte nemlig 2 år den 19.9 og han (og Tassen) fikk frokosten servert på senga.

foto; Tove Nordheim

Rett oppom Bjørke ligger ett gammalt bjørnehi. Denne dagen gikk vi inn der for å spørre om bamsefar ville bli med på bursdagsfeiring, men han var ikke hjemme.

foto; Tove Nordheim

Så fortsatte vi oppover mot Hansesprang.

Jeg tror aldri i livet jeg har vært så sliten!

 Var det noe feil med frokosten, mon tro? For mye akevitt??

Etter megen møye og stort besvær kom jeg meg opp lia, 

og trakk ett lettelsens sukk da vi nådde løa nederst på vollen.

Vi måtte gå bortom treet med minnesmerke etter budeia Anna. 

Den triste historien kommer alltid så nært når en er her oppe.

foto; Tove Nordheim

Jeg trengte virkelig tid til å komme meg igjen! Godeste Tølle kan trøste, han

Vi slo oss ned på setervollen som så mange ganger før.

Fjøset synker sammen litt mer for hvert år, og skogen vokser høgere og tettere

- litt mer for hvert år.

Jeg har alltid innbilt meg at dette var fjøset til Anna, men jeg er egentlig ikke sikker. Det er jo to setervoller her oppe. 

Det ser jammen ut til at vi hadde niste denne dagen også..?

Det hadde jeg visst glemt 😅

Vi skulle ikke gå lengre denne dagen.

Da jeg hadde fått hvilepulsen ned på tilnærmet normalt nivå, var det på tide å gå ned til Bjørke igjen.

- men den steg noen hakk, hver gang Tove balanserte utpå kanten ved Juvbekken.

foto; Tove Nordheim

Tove lurte hva som hadde tatt meg, da jeg vågde meg ett hakk nærmere avgrunnen

😆

Det er nemlig ett skrekkelig til juv med en bitteliten bekk - laaaangt der nede!

Stakkars han Hans som sprang ut der...

Stien er bred og trygg.

Og så denne utsikten som vi aldri får nok av 😍

Naturen sjøl står for dekoren.

Da vi kom ned igjen, var det på tide å pakke og vaske seg ut.

Men ett siste måltid måtte vi unne oss, før vi dro hver til vårt.

Jeg håper dette kan gjentas neste høst også.

Jeg kunne ikke hatt en bedre ferie noe annet sted i hele verden!

Tusen takk for denne gang, Tove!

Og Bjørke 💓

-og tusen takk til vassfaropplevelser.no som har latt oss leie denne fantastiske plassen.

Seterknatten - og en lørdagskveld på Bjørke

Det var ingen som stressa med å stå opp lørdagsmorgen.

Tove og jeg hadde spist en god frokost og smurt matpakke, da Bjørn banka på døra. Han ville bli med oss på tur sjøl om Petter hadde blitt nødt til å melde avbud igjen. Det var dagens største nedtur, og Doffen må ha vært forferdelig skuffa over far sin. Han som var lovd en skikkelig jakttur oppi fjellheimen med plenty av lemmen..

Jeg vet vel egentlig ikke hvem av dem som hadde det værst av Doffen eller Petter.

Petter lå til sengs, og diagnosen var matforgiftning 😵 !

Vi hadde lagt en fin plan for dagen, og siden vi skulle ha herreselskap på turen,

 skulle det bli enkel tur med minst mulig oppoverbakker 😉

Derfor måtte Bjørn kjøre oss ut av Vassfaret, opp i Hedalen og derfra opp til Fledda - en biltur som viste seg å ta nærmere en time. Men, men. Så skulle vi gå Dølavegen fra Fledda, og "hjem" til Bjørke.

En god plan, men som sagt en stor strek i regninga at ikke Petter og Doffen var med.

Værmeldinga var grei nok - overskya, men ikke regn. 

Men Tove hadde god plass i sekken sin til regntøy og div. antrekk i sekken denne dagen,

 nå som Bjørn var velvilligheten selv og bar mine tunge ting!

Dølavegen var slak og fin opp mot fjellet, og det var egentlig helt ideelt med bare litt lufting under armene. Foreløpig, iallefall.

Da vi nærma oss fjellet, ble vi møtt av tjukk tåke.

Men stien var tydelig og godt merka, så det var ingen problem.

Tåka lå som ett fint slør over landskapet - ganske flott, egentlig!

Noen ryper flaksa opp fra intet, men de var ikke på skuddhold.

Da vi nærma oss Storaustetjern blåste det ganske kvasst - og tåka begynte å letne!

Det vart bedre og bedre!

Vi sikta oss inn mot båthuset.

Nærmere og nærmere kom vi.

Så var det tid for mat, og ei lita tenkepause.

Tove og jeg var enige om at det var for gæli og begynne å nedover mot Bjørke allerede, nå som været var så bra og all ting! Klokka var jo ikke stort med enn 14.30! 

Det var ikke rare rådslagningen som skulle til...

Vi begynte å gå mot Seterknatten, for der hadde vi aldri vært før

Det blåste selvfølgelig en del her som det er så åpent, men vi stoppa stadig opp for å se på utsikten.

Veien er målet, alltid - for disse gutta.

Men vi sikta oss inn mot toppen.

Seterknatten 1137 moh

Tove tok seg av signering i gjesteboka, og skrev oss inn lørdag den 18.september

Jeg prøvde å ta en "gruppe-selfie", men kameraet hadde store balanseproblemer i vindkasta.

Du og jäg, Tove - og hele Vassfaret, nesten.

Vi har ihvertfall vært nesten overalt sammen!

Tølle og Tassen poserte også villig, før vi skyndte oss ned fra knatten.

Ganske fort kom vi ned i lunere terreng, og jeg begynte nesten å tro vi skulle få se sola.

Dette er akkurat slikt terreng Petter drømmer om!

Her kunne han sprada lettbeint omkring med hendene i lomma,

hvis han ikke hadde blåst bort, da...

For du ser, vi måtte søke ly bak noen svære steiner, da vi skulle eta opp nista vår.

Tassen skalv nok litt inni genseren sin, men han liker så godt å sitte slik å se utover. 

Tølle beklagde seg litt over at han syns han fikk for lite mat. Jeg hadde lovd ham lemen til dessert, men vi hadde ikke sett snurten av en eneste en.

Så gikk vi igjen, da.

Stien gikk over mye myr. Jeg tror vi skal være glad det hadde vært en tørr høst...

Men det var lagt ut planker på de fuktigste stedene, og vi tok oss til til å beundre på høstfargene. Rogn blir så knallrød og flott i fjellheimen!

Det blei en fin rundtur, dette her. Vi hadde gått noe over ei mil og vært ute i 5-6 timer. Helt perfekt, sjøl om vi aldri fikk se sola.

Så var det bare for Bjørn å kjøre oss tilbake til Bjørke, før han kjørte tilbake enda en gang for å komme seg til Orrebu.

Men jeg er helt sikker på at han syns all bilkjøringa var verdt det 😅

Så godt å komme "hjem".

Skumringstimen.

Og så vart det kveld. Lørdagskveld.

Og den siste kvelden på Bjørke for denne gang 

Det var varmt og godt i stua, innen Tove kom igang med vaffelsteikinga,

men det hører liksom med!

Vi smurte oss med tålmodighet mens jernet godgjorde seg oppå ovnen.

Det er vel verdt å vente på ett vaffelhjerte eller to!

💓