Kjerringer som oss :)

Det tok litt tid før jeg blei enig med meg sjøl lørdagskvelden, men tilslutt bestemte jeg at vi skulle gå naturstien i Vassfaret. Tove smiler uansett hva jeg foreslår og sier; "du bestemmer, jeg er bare med, jeg".

Tove og Barfi er to morgenfugler, og de hadde slettes ingenting imot å stå opp før klokka var sju, enda det var søndag og helligdag.

Halleluja for ei utsikt ned på Vassfarplassen

- som åpenbarer seg etter noen km gjennom skogen!

 Vi parkerte bilen ved bommen til Raufjell, og begynte å gå ca kl 9.30. Da skulle vi ha akkurat passe god tid, etter mine beregninger. Jeg gikk denne runden omtrent på samme tida i fjor, og da som nå - gikk vi "mot klokka", og dere forstår.

To timer seinere var vi nede ved Nedre Grunntjern.

Yr meldte om perfekt turvær. 

Det var litt småsurt å sitte der med matpakka, men mat og pause er en viktig del av turene våre.

Naturstien er godt merka, og den er velbrukt nede i dalen.

Stien har blitt til djupe renner, og den er fyllt med vann.

Vi passerte den ene perla etter den andre.

 Kamera blei flittig brukt!

Og Vassfarmøllas beliggenhet passer oss perfekt.

Da er det på tide med ny pause!

Det gjør godt å få av seg sekken, og slappe av litt igjen.

Her er det godt mulig å overnatte, men vi har tenkt oss rundt, vi da

Tassen poserer på en "stein"

Elva er fasinerende stor nå om dagen. 

Den buldrer og braker, og gjør det egentlig litt vanskelig å prate.

Tove er mye mer vågal enn meg..

Ho fikk sikkert noen blinkskudd!

Vi tok bilder i vilden sky, både oppover og nedover.

Det er derfor det tar så lang tid å lage ett blogginnlegg... En må gjennomgå hundrevis av bilder først, og deretter velge ut de som betyr mest...

Dette bildet f.eks 

- det viser restene av den gamle, og den nye vannrenna

- og her er bare den fine, vesle mølla.

Det ser fredelig ut. Men det var langtfra stille.

 Det kom ett turfølge forbi på stien. 

Utrulig nok kom de ikke nedom for å beundre denne vakre plassen!

Vi så ikke mere til dem. De gikk over brua og nedover på den andre siden.

Vi fortsatte på stien mot Olsonheimen.

 Vi uttrykte begge to høylydt beundring for Bringen.

Elva gled så stille her oppe. 

Drømmeaktig, nesten.

Det gikk overraskende greit å gå over myrene ved Olsonheimen, og plutselig var vi framme.

Alt var i sin skjønneste orden.

Noen har lagd ett bål i tunet, men med daglig regnskurer - har det neppe vært grunn til å bekymre seg om brannfare denne høsten.

Nalle og Barfi tok seg en høneblund, etter at vi hadde spist litt igjen.

Sekkene veide betydelig mindre da vi begynte å gå oppover langs Fetjabekken. Heldigvis. For her stiger det jamnt!

Øvre Grunntjern ligger på 600 moh, Domfet omtrent på 800 

 Vi subba og gikk...

Det begynte å røyne på etter at vi kryssa bekken, og endra retning gjennom skogen. Vi slengte oss ned og fikk i oss "litt" sjokolade.

Utrolig hvordan det hjalp.

Vi greide å holde følge med sola etter det!

Likkistefjell, 990 moh.

Da fortjente vi alle en liten belønning igjen

Vi var akkurat i rute.

Utsikten kunne beundres, som så mange ganger før.

Resten av turen var piece of cake 😊

Cachen på Likkistefjell var prikken over i'en, og ringen ble slutta ved Raufjellbommen rett før klokka 19.

Formen var fin og humøret på topp neste morgen, sjøl om det tok litt lengre tid før vi kom oss avgårde.

Jeg skal ikke benekte at jeg kjente det godt i låra, i stigningen opp fra parkeringsplassen.

Men da vi kom opp til Horntjednet, var all ting glemt.

 Sommeren er over, og badesesongen med den...

Men litt fjellklatring er ikke til å unngå, om en vil til topps!

Vi fulgte fornuften - ikke hjertet - denne dagen.

Store Hødn får vente på oss til neste år,

men VesleHødn er fint, det å!

 Disse to, Tove og Tassen - de eier ikke høydeskrekk...

Det dukka opp folk og dyr som troll i eske, da vi satt der på toppen,1300 moh. Tove tok ansvar, og skreiv oss inn i turboka - mens jeg sneik meg nedover med bikkjene.

 

Så fortsatte ho som en galning, helt utpå kanten.

Ho bare MÅTTE se ned!

 Tassen også 🙀

Etter litt att og fram oppe på Vesle Hødn-platået, fant vi ei rute ned og bort til Kjerringkjeften.

Du snakker om Kjerring...

Jeg vågde meg opp til kanten og kikka ned, men jeg syns det var ekkelt. 

Det var eklere nå enn første gang vi var her, syns jeg
(- og det sier jeg ikke for å trøste, Gry 😉)

Tove syns det var fint.

 Og trur dere ikke ho fant en slags sti, og fortsatte rundt "kjeften". 

Ho ser ut som en bitteliten prikk på bildet...

Jeg ble liggende på lur og vente til ho kom tilbake 😂

Det gjorde ho heldigvis - og jeg venter spent på bildene hennes

Vi åt opp det vi hadde i sekken, likevel var den tung. Vi hadde dratt med oss ullgensere og ekstra jakke denne dagen - klok av skade - men her var det varmt i sola og nesten vindstille!

Her står Tove og Barfi, på toppen av Hydnefossen - etter at ho hadde plukka med seg dagens tredje cache.
Dette er Buskeruds høyeste fossefall med ett totalt fall på 475 m, og loddrett fall på 155...

Det var kuldegrader i skyggen, isen var steinhard.

Men stien viste seg å være tørr og fin, så det var ingen grunn til bekymring.

Her står de på kanten igjen...

Til slutt bar det for alvor nedover med oss. 

Nok en fullkommen dag var over.

 Kanskje den siste turen med Tove for i år...hvis jeg ikke får lurt henne til å kjøpe seg ski, da 😉

Det er alltids lov å håpe!