Beia

Det var turen til Beia jeg tenkte skulle få ett eget innlegg, men akkurat slik blir det visst ikke.

Det var en fin tur. Den gamle stien blei merka opp igjen i august, så nå er den tilgjengelig for alle. Jeg har vært på Beia to ganger før, og sa vel egentlig "aldri mer" etter den siste turen, men så fikk jeg så lyst til å prøve denne stien som starter fra Vadbrua....eller fra Nesbyen sentrum, om man vil.

Jeg har neimen ikke ett skikkelig bilde av Beia, dette fine fjellet som troner over Nesbyen. Det var i den steile fjellveggen det brant så grådig for to år siden. Den bratte stien kalt "Bjødnaskaret" er fremdels stengt , tror jeg - etter at fjellet fikk så hard medfart i den sterke varmen. Bjørn og jeg gikk opp der en gang, det var nærmest fjellklatring - og det er uansett ikke en tur man legger ut på aleine.

FOTO: Sverre Lunde

Tidligere har jeg gått fra Saupeset. Rota og gått i bratt og ulendt skog, uten å finne skikkelig sti. Torsdag hadde jeg fri, det var overskya og ganske frisk vind. Perfekt for bratte bakker, tenkte jeg - for de er ikke til å unngå uansett hvilken kant man prøver å bestige fjellet fra...

Først var jeg innom Nesbyen bil, for å gjøre opp for meg. Det blei ingen billig fornøyelse, men nå håper jeg bilen vil holde seg i orden ei stund til. Reparasjonen kunne sikkert blitt mye billigere, om jeg hadde bestilt deler på nett - slik som mange gjør, og jeg kunne fått en kompis til å skru. Det hadde kanskje endt opp på halve prisen. Men jeg betalte gladelig og takka for hjelpa (vel, jeg fikk delt opp regninga, da) - for hvem andre enn disse gutta hadde tatt bilen min og fiksa den så og si på dagen??? Det er jammen mye verdt, det - at man har slike som stiller opp når det trengs "øyeblikkelig" hjelp! 

Det gjelder forresten alle slags spesialforretninger, som dyrebutikker, fotoforretninger, blomsterhandlere, urmakere!!! Bare å ramse opp i fleng. En dag trenger vi dem plutselig. 

Det er som kjent for seint å snyte seg, når nesa er borte.

Grådig møkkete frontrute jeg har, da!

Dette er Beia, sett på veg heim fra jobb.. Ett forlokkende syn, egentlig. Og det ser jo ikke så bratt ut fra den kanten.

Vi parkerte ved Vadbrua, og la i vei oppover. Først er det omtrent en km på grusveg, deretter en hardtråkka sti langs bekken. 

Det blir brattere og brattere.

Ett parti sammenligner jeg med Feselskaret, men her er det heldigvis sti.

Det gjør det LITT enklere....

Oppover og oppover.

Noen ganger kunne man stoppe og se på utsikten, men vi gikk nok mest å kikka ned, og tenkte på hvor vi skulle plassere føttene...

Etter ei kneik på nesten 5 km, dukka endelig Vesle-Beia opp.

Vi tok ei velfortjent pause der, og jeg lurte litt på om vi skulle gi oss...

Men Nalle, min goe gamle gubbe - han tok styringa!

Førstemann på topp - det var Nalle 💗

Da var det lov å kvile seg litt.

Tassen og jeg gikk omkring for å beundre utsikten i alle retninger,

vi kunne nesten se heim til Bergheim.

Mat og drikke gjorde susen

og snart var vi klare for retretten.

Vi kunne fortsatt ned til Påverud, da hadde det blitt en fin rundtur -

men vi gikk samme veien som vi kom, og det angrer jeg ikke på.

Nå kunne vi beundre utsikten på tilbaketuren

Tassen MÅ opp på alle topper

Han har ingen høgdeskrekk, Nalle heller!

Vi fikk selskap av ett ravnepar da vi satte oss ned på Vesle Beia. Ravneungene hadde flyve-time,  det hele var ett ganske så spektakulært syn! 

De var ikke akkurat lydlause heller. 

Vi var ikke interessante så veldig lenge.

Da de fløy vekk, 

 da var det to trøtte gutter som slo seg til ro for kvelden.

Sommerkvelden, så lys og fin.

I følge "veg-beskrivelsen" tar turen 3 timer opp, og 2,5 ned.

Men da klokka var 20, da var det nok på tide å komme seg nedatt - vi hadde tross alt att minst 1,5 times gange.

Jeg vet dessuten av erfaring, at vi ofte bruker lengre tid...

jeg tar jo bilder i eninga!

Dessuten var det mye koseligere å gå nedover  :)

Akkurat det bratteste partiet, var ikke så artig - men da visste jeg omtrent hvor langt det var ned.

Bekken er så laglig plassert nede ved Timanhytta....eller var det motsatt.

Det smakte ihvertfall godt med litt iskaldt vatn -

 - og det vart dagens siste bilde.

Turen er omtrent 13 km.  Det stiger fra omtrent 265 moh til toppen av Beia på 1081 - det er 816 m på 6,5 km, det! Neimen ikke værst av en gammel lapphund som nærmer seg 80 år!

Fredagen var arbeidsdag, og jeg hadde sistevakt. Dermed vart det bare en liten luftetur i parken den kvelden. Det vart ingen langtur på lørdag heller. Vi dro bare til Flå og henta mamma, slik at ho fikk lufta seg litt...

Men nå er dette innlegget langt nok
-så hemmeligheten min får vente!