Det holdes kurs i tægerbinding på Raulandakademiet og enkelte
husflidslag tilbyr kurs iblant. Forutenom Tægerdamene i Hedalen er det ikke mange som fremdeles behersker denne eldgamle håndtverksteknikken. Bjørg Elisabeth lærte å binde av sin mor, og Tægerdamene har møttes jevnlig i over 30år.
Jeg har virkelig funnet meg ett lite fristed på Fjellsyn i Hedalen.
Tre ganger i halvåret, møtes vi der og da kan ingen forstyrre oss i arbeidet.
Det er ett privilegium å få være med her.
Forrige gang, den 25.oktober, var det bare tre av oss som kunne møte opp - men arbeidslysten var like stor som den alltid er. Jeg er utrolig heldig som får være med disse dyktige damene, de hjelper og lærer meg noe hver eneste gang. Disse damene - og disse dagene - er gull verdt!
Jeg kan ikke forstå hvorfor ikke flere dukker opp, det burde være fullt hus hver gang 😅
 |
| Borghild er godt igang med ei brosje. Den er foreløpig ca 4 cm |
Jeg innser at tægerbinding ikke er for alle.
Alle kan la seg fascinere av å se det ferdige arbeidet, men de som ikke har prøvd - aner nok ikke hvor mye arbeid som ligger bak ei liten brosje, feks.
Og hvis en skal ta med i regnskapet hvor mange timer som har gått med, bare for å samle tæger, renske dem og dele dem - så skulle en ha hatt godt betalt.
Men dette gjøres ikke for penger.
Dette begynte jeg på i februar/ mars…
Den hadde vokst seg så stor i løpet av sommer og høst, og denne lørdagen fikk jeg hjelp til å begynne med og heve kanten. Det er en egen teknikk på det, hvor arbeidet snus på en måte, og en begynner på nytt med nye tæger og binder motsatt veg…
Det ble noen stopp på Teinvassåsen på vegen heim, denne grå oktoberdagen
Det hadde regna i dagevis
Myrene var overfylte av regnvann, og sildrebekkene hadde blitt til små fosser
Myrområdet ved Orrebu, var fullstendig oversvømt og lå der utilgjengelig.
Slikt vær egner seg best som innevær.
Jeg hadde ånden over meg de neste dagene, og fikk gjort litt heime også.
Utrolig hvor lette de er å dele, bjørkerøttene, samtidig som de er slitesterke.
De kan lagres tørt i årevis og holder seg kvite og fine, men blir mjuke og gode å arbeide med,
bare de blir bløtt godt opp
Jeg hadde jo såvidt begynt på kanten da jeg var i Hedalen, så jeg fortsatte å binde noen omganger med osteknuter. Vegen blir til mens man går, og jeg syns det ble ganske dekorativt.
Tidlig om morgenen, lørdag den 29.november kunne jeg endelig reise over til Hedalen igjen.
Det var egentlig arbeidshelg, men denne gangen hadde jeg rett og slett tatt meg fri…
Det var vinterføre og glatt over åsen, så kjøreturen tok 1,5 time.
Så var vi der igjen 🥰
Bordet ble dekket, og tæger lagt i bløt.
Jeg hadde lyst til å begynne på noe nytt og smått, så da gjorde jeg det..
Kari fortsatte på kurven sin
Borghild bandt på den vesle brosja si, mens den grove brødkurven bløtgjorde seg
Bjørg Elisabeth var ferdig med en stor kurv i tynne tæger, og hadde begynt så smått på en brødkurv.
En må bruke de grove røttene til noe også, og en brødkurv er kjekk å ha!
Jeg må nok prøve det, jeg også.
Disse timene mellom 10 og 15 går ufattelig fort!
Jeg jobba iherdig og rakk mange omganger, det er ikke det,
men dagens resultat ble ikke akkurat imponerende stort.
Noen arbeidsdager til - så blir det kanskje ei brosje til slutt?
🥰
