Vinglevann og rørepinne

En får ikke verdens beste nattesøvn når en deler seng med to Småtasser, men gud så trivelig det er å våkne sammen med dem.

 Forrige mandag ringte klokka lenge før de hadde tenkt å stå opp, men jeg hadde tenkt meg på langtur.

Bjørn hadde også lyst til å bli med på en skikkelig vassfartur, så vi kjørte ned til Strøen, og la ivei nedover stien.  

Høgfossen var stor!

Småtassene fikk springe fritt, og de storkoste seg.

Jeg tror ikke det er så mange som går på denne stien, spesielt ikke nå på høsten når det er ekstra fuktig. De fleste velger nok grusvegen på denne etappa ned i Vassfaret

Her tar jeg bestandig bilde, og det måtte jeg selvfølgelig denne gangen også 😅

Man er jo tydeligvis ett slags vanedyr!

Strøselva gikk stor, med masse lyd - 

men når ho nærmer seg Suluvatn, glir ho stille og rolig forbi 

Stillheten blir liksom ekstra følbar der nede ved Bringen

Det var innmari vått i Vassfaret. Småtassene og jeg ble plutselig stående på hver vår stein, uten å vite hvordan vi skulle komme oss videre

Etter nærmere fire km på vekslende terreng, alt fra søkkvåt myr til bratt, glatt og steinete sti, 

er vi nede ved Suluvatn

Da titta sola fram. Magien var tilstede.

Det hører med å ta seg ei liten matpause her nede, suge til seg alle inntrykk 

- og fylle magen før turen fortsetter. 

Men denne dagen var Bjørn ekstra betenkt…

- og Småtassene fant ut at vaffelbenken ikke virka lengre…!

Nei, alt var ikke helt som det skulle være.

Ingen sure miner, men Bjørn hadde fått seg en skikkelig strekk i leggen da vi hoppa nedover på krongle-stien, og leggen ble verre og verre. 

Vi måtte ta fatt på tilbaketuren nesten før turen begynte - men den heimvegen blei lang!

Han kunne sikkert fått overnatta i Pin-i-hæl-hytta, men han nekta å gi seg.

Småtassene sprang i forveien, og kunne vel ikke ha det stort bedre.

Tølle tok plass oppå steinen i god tid…

Sånn - da var dette bildet tatt på denne plassen igjen. Her står de og speider etter Bjørn 😅

De var nok ekstra lange for Bjørn, de fire kilometerne tilbake på grusvegen 

men vi kom oss oppatt til slutt!

Slik gikk det til, at jeg ble værende på Orrebu enda ei natt,

med håp om langtur neste dag.

PS. Etter noen dager i ro, var Bjørn nesten like god som før 😉

Høstnatta.

Høstnatta kommer ladende

stille på hosulesten,

med skrik fra en enslig gjertrudsfugl 

stukket som blanke bundingsstikker inn i 

den ullgrå skumringen.

Ho har så mange gjøremål, natta:

ho ska skåre veken på stjernene

og folde vinde sammen

og strø dugg i graset

og hviske ett trøstens kone-ord 

til sorga i menneskenes syke hjerter

før ho setter seg til

å strikke stillhet 

med sine årete gamle hender.

Hans Børli 

Ukas utsikt 42

Morgensol på Plassen til Tassen  

Sola hadde allerede gått ned på andre sida av Bergheim - og det før klokka var 11

Fremdeles høstfarger her vi går 🥰

I natt var det -4,5 Det var fremdeles kaldt i skyggen og jeg hadde stillongs på.

Tenk å reise på jobb på en slik dag, da…🤪

GOD SØNDAG 

Hedalsfjellet har mye å by på

Morgenstemning på Orrebu 🤭

Fjellet kalte.

Fra Ringerike kom Pink og Lillian, fra Hallingdal kom Bjørn, Tor-Ola kom fra Hedalen, 

og Småtassene og jeg fra Orrebu 😅

Så møttes vi ved stavkirka før vi kjørte oppover mot Fledda i flokk og følge. 

Fra Fledda la vi vei på blåmerka sti oppover Dølavegen. Den gamle ferdselsvegen mellom Vassfaret og Hedalen er godt merka og tilrettelagt, men jammen var det vått i terrenget!

En burde jo tatt seg en tur opp på Busufjell igjen nå som det var fint og klart vær, men vi hadde tenkt oss til Sæterknatten denne gang

Vi bestemte oss for å gå om Storaustetjern, og dermed lå dette an til å bli den samme rundturen som for fire år siden. Været var mye bedre enn sist, og vi hadde hele dagen foran oss 

Blid og fornøyd gjeng på tur!

Og hundene var storfornøyde med å få springe fritt, snuse på musespor og fange kvite rypefjær som svevde i vinden 

Vi nærma oss Storaustetjern 

Det var full fart på de overlykkelige SmåTassene, 

og Pink 🩷 gjette «saueflokken» sin så godt ho kunne

Problemet var bare at disse karene stadig ble hengende litt etter 😅

Da vi kom til stikrysset, var det Lillian som oppdaga stolpen, som jeg måtte scanne 😅

Vi kunne fortsatt på Dølavegen ned til Vassfarplassen, den vegen som de gamle vassfaringene brukte i hine, hårde dage - men unge og spreke som vi er, valgte vi altså å gå omkring i fjellheimen og vase, vi.

Da vi nærma oss båthuset ved Storaustetjern, var det like før sola fikk skikkelig overtak

Og innen vi kom fram, skinte sola på oss fra en nesten skyfri himmel!

Storaustetjern var stripete i dag.

Det er bestandig godt å komme hit, og det har blitt mange turer til båthuset både sommer og vinter

De firbeinte skjønte tegninga da vi slo oss ned  😅

Vi hørte noen skudd i det fjerne. Sikkert rypejegere, de skremte ikke oss.

Turen fortsatte innover fjellheimen. Vi hørte og såg noen folk på lang avstand, kom tilogmed i prat med ei dame da vi gikk oppover mot Sæterknatten. Men det var overraskende lite folk ute på tur på en slik strålende høstdag!

Jegerne våre var stadig optimister selv om utbyttet var magert, på tross av utallige forsøk.

Da vi nærma oss Sæterknatten, skjønte de umiddelbart hvor vi skulle, gitt!

Bursdagsbarnet kunne vel ikke fått en stort bedre feiring?

Tølle, Findus og Pink poserte gladelig for fotografene de også 😉

Det blåser bestandig på Sæterknatten, men ikke verre enn at utsikten over hele Aurdalsfjorden og mere til, kan nytes. 

Da Lillian og jeg hadde sjekka inn på Fjelltoppjakten og skanna stolpen, var oppdraget fullført og vi begynte så smått å gå nedover igjen

Det er nærmest ett månelandskap her oppe ca 1000 moh, åpent og forblåst, og mer enn nok av stein.

Det ble påpekt av en halling at det var merkelig at varden på Sæterknatten er så puslete 😉

Det er sørgelig lite dyre og fugleliv å se her, og det er antagelig alt for lite ryper til at de burde jaktes på.

Vi fant oss ett sted som alle var enige om var lunt nok, hadde utsikt og passelige store kvilesteiner, omtrent der hvor stien deler seg i alle retninger.

Der slo vi oss ned, for det var ingen som hadde det travelt på en slik dag.

Siste rest av niste blei spist og termosen tømt. 

Sekkene var lette da vi fortsatte nedover. En annen dag skal jeg ta stien som fører til Brennsetra og ut på Onsknatten. Det er sikkert en fin tur, det også!

Slakt og fint, og lett å gå. 

Busufjell er også ett fint turmål. Der er det både stolpe og Fjelltoppjakt, så jeg skulle så absolutt ha vært der i løpet av høsten. Håper egentlig at snøen lar vente på seg ei stund til.

Ett nytt hyttefelt «dekorerer» det fargerike, fine myrdraget på Fledda.

Nye veier slynger seg fram mellom fem-seks-sju identiske Hedda-hytter. Det er ikke sånne kjempestore, prangende hytter, men i disse dager med så mye snakk om nedbygging av myr og co2 lagring - er det betenkelig. Det skal bli interessant å se hva som kommer ut av lovforslaget om forbud som behandles i disse dager.

Forskning om verdens største karbonlager pågår for fullt, og at myrene fremdeles rommer mange hemmeligheter, er det ingen tvil om.

Og at myr er vakkert, kan i hvert fall ingen benekte!

En veldig fin rundtur i trivelig selskap tok slutt, da vi kom tilbake til bilene våre. 

Vi skiltes som venner, og satte kurs mot hvert vårt.

SmåTassene og jeg endte opp på Orrebu igjen 🥰