Ukas utsikt 46

SOL

Den er virkelig en liten tøffing, den stemorsblomsten oppi bakka’n!

En skulle ikke tro dette var 16. november - med nattefrost! 

 Men sola går tidlig ned bak Ryfjell nå. Da jeg dro på jobb 12.30, var ho borte 

Savnet!

Denne uka har en fremmed hund med navnet Aiko vært i tankene mine natt og dag.

Helt siden jeg la merke til den første savnet-meldingen på Facebook.

Aiko har vært sporløst forsvunnet i ei uke, mens folk har leita både systematisk og tilfeldig. 

Jeg rakk bare en tur opp til Siggeset på fredag, før arbeidshelga mi begynte.

Ikke for det, han kunne like gjerne være der som noe annet sted. Ei mil i luftlinje er ingenting for en langbeint vorsteh.

Men jeg skulle ønske jeg ikke hadde arbeidshelg akkurat denne helga. 

Skulle så gjerne vært med og leita etter denne Rømlingen.

På torsdag besøkte jeg mamma. Før jeg tok en tur til Domfet.

Småtassene og jeg rusla på måfå inn mot Ormevatn.

 Trøsten må være at de har fått seg mange fine turer denne uka.

Det var kaldt og stille ved Ormevatn. Ikke ett vindpust, slik som oppe på fjellet - der var det skikkelig surt.

Derfor tror vi ikke at Aiko befinner seg på fjellet. Han har nok søkt seg ned i lunere terreng, han også. 

Det er sjelden jeg har en sånn tom og vemodig følelse på tur, som jeg har hatt nå. 

Det var spor etter ett hundedyr i vegen. Det kunne være en jakthund, det kunne være rev, 

men det kunne også være Aiko.

Så tok vi en liten runde nede på setervollene på Domfet.

Småtassene spratt omkring, på sporet av lettskremte, kritthvite harepuser.

Vi gikk inntil gamle fjøsvegger og titta håpefullt innunder gulva.

Det har ikke vært spesielt kaldt enda, men dagene er korte nå midt i november.

Isen hadde bare såvidt lagt seg på skogstjerna før helga,  800-900 moh.

Men det har vært kaldere nå de siste dagene.

Mens vi gikk her, ble det leita i flere timer, med drone og varmesøkende kamera i Saulifjell. Frykten for at han lå fast oppi de bratte fjellskrentene, ble etter hvert avblåst - siden de ikke fant ham. 

Det var liksom litt trøst i det også! Da kunne han jo fremdeles være hvorsomhelst!

Håpet ble ytterligere forsterka da det kom melding om en mulig observasjon på Domfet seinere den samme kvelden.

Hallingdølen har skrevet om Rømlingen to ganger. Jegere er varsla. Folk leiter med drone og kikkert. 

Han skulle bare visst, han!

Nå har han virkelig vært på farten lenge nok.

Det skal selvfølgelig letes imorgen også, både høyt og lavt. 

LYKKE TIL!

Senil-viku

På mandag gjorde jeg meg ferdig med en ny lundehundgenser. Trur jeg.

Jeg må kanskje strikke litt lengre ermer på den 😅

Og så var det det derre julekrans-kurset om kvelden, det har heller ikke gått i glemmeboken…

På tirsdag ordna jeg hønsehuset. Gamle-høna på 10,5 tripper fremst. Ho holder seg utrolig godt❣️

Og jeg har altså fremdeles to flotte haner. 

Forrige onsdag var vi, som tidligere omtalt, oppi Karirud 

OG etterpå tok vi oss en tur til Haramoen!

Inni dette «klage-ropet» er det omtalt mange forskrekkelig skjebner. Den ene omhandler som tittelen sier, ho Stubbe-Gunnild, men også flere andre tragiske historier fra Flå som kan leses om her 

Nå skal jeg ta for meg en av dem, og oversetter etter beste evne der det er behov….

Umenneskelig Tilværelse.

En haardt prøvet Kvinde.

Klage til Hr. Amtmanden i Buskerud.

Ett godt Stykke nordenfor Gulsvig i Flaa i Hallingdal ligger paa Østsiden av Elven en ensom Hytte kaldet « Hara-Moen». Jeg har hørt meget Tale om den Nød og Elendighet som hersker i denne Hytte, hvorfor jeg paa min sidste tur gjennom Dalen fandt mig beføiet til nærmere at undersøge Sagen.

…med en viss forsiktighet åpnet jeg døren. Hvilken gru!

Ett hus så sørgelig jeg aldri har sett maken til.

En gutt på 14 år lå naken på gulvet, og med ett ble jeg omringet av 3 vanvittige mennesker. Ja, så hesligt utseende, aldeles fæle idioter å se til.

Den eldste, en voksen pike med tynt, kortklippet hår og ett stort rundt ansikt, med store, ville rullende øyne, gikk omkring på gulvet og vimset hit og dit med en øks, og hugget snart i veggene og snart i gulvet. Den omtalte 14-årige gutt og en pike på 12 var også fæle å se til, og ingen av dem kunne prate. Straks begynte de å nappe i mine klær, og barnas mor prøvde å holde styr på dem når de ble altfor nærgående. Så begynte de å kaste seg på gulvet og rulle hit og dit, og satte hendene langt inn i munnen og sugde på dem.

Av innbo fantes ingenting, unntatt en krakk. På den satt en liten, vakker pike og spikket flis. Gulvet var av tykke 3toms planker, og underliggerne var tydeligvis råtnet hist og her, så gulvplankene lå hulter til bulter, somme lå høyt i været, og det måtte være en med god øvelse, som kunne gå fra den ene veggen til den andre uten å snuble. Det var liksom når man springer på laustømmer i elva - de ramla opp og ned når man gikk på dem.

Sengen var bare en kasse av brede, tykke sammenspikrede fjøler, men så hadde den ramlet ned,  så det var ingenting på fremsiden, og konen hadde støttet opp fjølene med ei kasse i hver ende. Det fantes nesten ikke sengehalm, og nesten ingenting av sengeklær var å se. Vinduene var også meget dårlige, med mange filler i stedet for glassruter.  Veggene var sorte og skitne. Det luktet urin og ‘anden Uhumskhed’, og verre hadde det vært, hadde det ikke vært skorstein i stuen. 

Konen i huset var en kvinne på antagelig 50 år, som sikkert hadde vært en kjekk, staut kvinne i sin ungdom. Men sorg, sult og lidelser hadde satt sitt stempel på henne. Hun gråt og bar seg meget ille. 

Det værste var at mannen hennes hadde blitt så brutal og gal at ho var redd for ham. I det siste hadde han begynt å stenge seg inne ett lite avlukke, der han hadde sitt eget matstell og hun fikk ingenting av det han tjente, han hadde det for seg selv. Det så ut som om en ond ånd hadde inntatt ham, sa hun. Stundom kunne han skrike som en okse og hugge med en øks i døren. Engang sto han og hogg kniven i bordet, da måtte ho rømme huset og ut i natten i snø og kulde. Ho kom til en plass langt oppi skogen, men de stengde døren for henne, så ho lå i ei høyløe om natten.

Jeg spurte hvor stor fattighjelp ho hadde. Ho fortalte da, at ho ikke hadde fått det i mange år, men de siste to åra hadde ho fått 10 øre om dagen, og nå i det siste hadde ho fått 50 øre, dvs 10 øre hver til henne og barna. Når ho skulle ta en tur til bygda, måtte ho la «disse vanvittige mennesker» passe seg sjøl, og ho var mang en gang redd for at barna med hele stua var oppbrent innen ho kom  tilbake.

Herved forlanges paa hendes Vegne, at Øvrigheden maa skride ind og faa bortsatt disse sindsyge Mennesker til ordentlig Forpleining.

Jeg anmeldte Sagen i fjor, men noget Resultat har det ikke medført, hvorfor jeg herved i Ærbødighed opfordrer til Optagelse af Forhør i Sagens Anledning, og at Stedets Fattigtilsynsmand og Fattigordfører maa blive braget til Ansvar. 

Sysle paa Modum, 1 September 1905

Ærbødigst H. Asbjørnsen 

At ovenstående medfører sannhet kan av oss jernbanearbeidere, som bor ved siden av stedet, bevitnes. Tilstanden i dette hus, er så forferdelig, at det neppe lar seg beskrive. Og at det i ett kristelig sivilisert land finnes ett sådant Fattigvæsen, er helt utenkelig.

Vi underskrevne henstiller til øvrigheten at skride inn og stanse dette menneskeplageri. Stedets Fattigstyre bør bringes til ansvar.

Haramo-brakken i Flaa, Hallingdal, den 4de september 1905

M.E.Janson A.O.Brækken Haldor Johannessen Erik O.Bardsveen

***

Siden første opplag av boken var skrevet, var jeg på Haramoen, og da fikk jeg høre at 2. dagen etter at innlegget hadde kommet i bladet, sendte tilsynsmannen snekker til å legge nytt gulv i stuen og konen fortalte også, at siden klagen kom i Buskerud Blad, har hun fått 10 kr uken til å leve av. Likeledes fikk hun en seng og ett sengeteppe. Det gleder meg å høre at dette jeg skrev har virket til å forbedre hennes levekår. Men i disse dyre tider er det ikke så meget, det blir altså 23,30 pr. person siden hun fremdeles har de tre «idioter» i forpleining, og ikke kan komme bort for å tjene noe utenom. Det er ille nok når hun må gå den lange veien over Gulsvikskogen for å komme til kramboden, da har det hendt at den galne gutten har tatt opp ringene i kokeovnen og satt hodet nedi, og rykket den øvre platen med seg så hele ovnen har ramlet ned, så når konen kommer hjem, kan ovnsplatene og aske ligge utover gulvet. Og en kone i nabolaget fortalte meg at da hun kom gående forbi og kikket inni stuen, var barna alene hjemme og det var fyr i sengehalmen. Hadde hun ikke kommet til og slukket ilden, hadde hele hytten blitt oppbrent. 

Og til dig som læser denne Bog, og som er saa vrang at du ikke vil tro hva jeg skriver, saa ta dig en Tur op til Haramoen, saa faar du se ett Syn uden Lige.

Haramostugu sto til for noen år siden, og var ei vanlig toroms plassestugu. Etter dette klageskrivet fikk eldste sønn Gunvald Persen 20 kr for å reparere stua. Så blei omnsrøret reparert og tilslutt blei det kosta rengjøring for 60 kr. I Fattigprotokollen heter det at det var tre åndssvake barn her. Seinere ble enda en sønn erklært sinnsjuk, så dette var ei fryktelig skjebne. Per fødde familien sin til århundreskiftet, men så er det tydelig at noe som har skjedd. . På folkemunne visste de årsaken, men det er av slik art at det ikke kan dokumenteres. Men når det står i protokollen at «Han fuld Arbeidsdøktig men Dovenskab», så kan det bli ei skeiv fremstilling av skjebnen her.

(Dette står i Gards og slektshistorie for Flå i Hallingdal)

Jeg tipper at den eneste bygningen som står nå, er fra brakke-anlegget til jernbanen.

Det er ett utrivelig sted den dag i dag…

Og om det ikke var fullt så gæli som den godeste H. Asbjørnsen beskriver i sitt «KLAGE RAAB» -

han skulle vel kanskje tjene litt på skriveriene sine - så var det i hvert fall en meget spesiell familie som levde her.

Kjerringa het Kari Olsdatter Kolsrudmoen, f 1855 d 1936, registrert med « husstel og Kreaturstel»,

Ektemannen var Per Gunvaldsen Buøeneie f.1842 d 1932 husmann.

Barna;

1. Gunvald Persen f 1875 (før ekteskap) d 1963

2. Margit Persdtr. f 1878. 

3. Ola/Ole Persen f 1883 d 1923 på Gaustad. Ugift kraftkar. Var mentalt sjuk siste tida.

4. Amund Persen f 1885 d 1916 i Kristiania. Ble frakta til Rikshospitalet og dør sist i februar. Det kom regning for ekstra vakthold 

5. Ragnhild Persdtr. f 1888 d 1918 i Lier, ug «Aa fra fødsel»

6. Eirik/Erik Persen f 1891 d 1918 på fru Hjorts pleiehjem, ug, «Aa fra tidligste barndom», det siste året var han på Sørsdal i Lier

7. Kari Persdtr f 1895 d 1962 ug, «Aa fra fødsel», åndsveik, bortsatt 1926 til Hans Syversen i Lier, 1936 i Flå, budde lenge på Bygdaheimen

8. Jørgine Persdtr. f 1899, ug, ho tjente som budeie i Nordigarden i 45 år.

Torsdag var julekule-strikkedag og kanindag.

Vannbærervottene ble ferdige! 

De er seine å strikke, men utrolig varme og gode pga løkkene på innsiden.

Jeg fant faktisk utklipp av samme oppskrift på Finske Vannbærervotter på Facebook. 

Prøv den som vil!

Lørdag kom Nissene fra Tjøme, og jeg kan vel røpe at det ble en liten fest 😅

Jeg fikk en sekk full av den skjønneste Glenne-ull! Nydelig krimp og spennende farge!

Nå gjenstår det bare å få tid til å spinne av ulla. Den siste uka har gått med til helt andre ting, serru.

Greit å være ferdig med min aller første senil-uke, da 😅

Ukas utsikt 45

Enda en grå søndag på Bergheim, men over tåkehavet var himmelen blå

Det var godt å strekke på beina, etter ei forholdsvis stillesittende helg.

Vi hadde hatt besøk av Nissene fra Tjøme, og alle var litt slitne, må vite. 

Men jeg hadde fått en sekk stappfull av brunsvart saueull -  og jeg MÅTTE prøvespinne da kvelden kom.

Ulla innfridde forventningene og jeg har satt meg nye mål. 

Men foreløpig har jeg bare garn til to tommeltotter…

🥂

Julestemning!?!!

Tasseladden er i julestemning!

Jeg syns jo det er altfor tidlig, men da vi kjørte heim fra Hedalen ikveld, såg vi faktisk hele 3 🎄🎄🎄lysende juletrær på turen, så han er visst ikke aleine om å lengte etter jul

Sør-Aurdal Historielag hadde invitert (truet😅) Tor Ola Skogstad til å prate litt om den nyeste boka si; 

NYE OG GAMLE OPPLEVELSER FRA VIDALEN OG VASSFARET. 

Vi tenkte det ville være koselig å finne på noe utenom det vanlige på en fredagskveld, så vi tok turen over åsen. Det var god stemning og fullt hus på lokalet. Bøker ble presentert, sanger ble sunget, og kaffe og kake ble spandert på alle frammøtte. Trivelig! Boksalget gikk strålende, og jeg tipper det er mange som finner Tor Olas bok under juletreet i år.

Hedølingene er flinke til å stille opp når det skjer noe i bygda. Og det skjer sørenimeg noe hele tida også! Det er utrolig hvor mange lag og foreninger som finns i den vesle bygda med knappe 1000 innbyggere. 

De er igrunn ett eget folkeslag, og vi som er hytte-hedøler blir heldigvis tatt godt imot!

 😅

Når jeg først er inne på vassfar-historie, må jeg nevne at Småtassene og jeg var på historisk grunn her om dagen. Sola skinte da vi gikk oppover Hilde-bakkan i Flå, for å se om vi kunne finne att tuftene etter Karirud.

Det er fryktelig bratt oppover lia, og her oppe lå husmannsplassene tett for godt og vel 100 år sida. 

Steinrøyser og steingjerder ligger enda tettere. 

Og skogen står så høg og tett, at sola knapt slipper til.

Men vi fant i hvert fall tuftene etter Karirud 

Det heter seg at denne plassen låg under øvre Hilde og vart rydda før 1750. Karirud vart brukt som seter, men har også hatt forskjellige fastboende opp gjennom tidene, og i 1921 kom Berte Marie Østensdatter hit.

Bedre kjent som Berte Skrukkefyllhaugen. 

Ho kom da fra Hallingvika i Vassfaret, og budde her ei kort tid før ho flytta ned til Flå. 

Sønn hennes, Anton Andressen kjøpte låven og stugu i Karirud, som han sette opp igjen på tomta si nede i Flå. Låven blei først kjørt ned og skåret opp, og brukt i bustadhuset hans der. Derettter vart stua kjørt ned og brukt i stallen. Plassen fekk navnet Bjerke. Det er uvisst om fjøset blei revet eller rotna bort. 

Mens Anton bygde opp Bjerke, dreiv mann til Berte, Ola Svendsen (f1860 d 1935) og sette opp att ei stugu som tidligere var kalla Håkonsrudstugu. Den fekk navnet Bertestugu, og der budde dei to til han døde, og Berte kom etter hvert på Heimen.

(Dette står skrevet i Gards og slektshistorie for Flå i Hallingdal, 3. bind)

Bertestugu står nå i Bjørneparken. 

Berte døde i 1950

En gang var det liv og røre her.

Bertes strevsomme og på mange måter eventyrlige liv er ikke glemt, men det er rart med det, en tenker og føler liksom litt sterkere når en går der ho gikk. Jeg har tenkt på denne plassen så mange ganger, vært her før også, men måtte bare opp igjen en gang til likevel…

Hva skal jeg si…. 

Det har faktisk blitt julestemning hos kaninene også.

Da vi bandt julekranser på Grønvold, minnet Gunn oss om at brisk(einer) blei brukt mot så mangt i tidligere tider. Blant anna for å holde mus og lus unna hus.

Så jeg henta mere brisk, og tetta alle musehull i hønsehuset og hengte opp kvister inne hos kaninene.

Det vart riktig så koselig!

Og enda mere julestemning skulle det altså bli…

Det er Hege Stokka som har designa sine egne julekuler, og jeg var så heldig å få oppskrifta hennes!

Denne kula er forresten oppkalt etter hennes første barnebarn, Ine.

Jeg hadde aldri strikka julekuler før, men måtte jo prøve.

Jeg fant mitt tynneste angoragarn og strikkepinner 2,5 - men det viste seg likevel å bli litt større enn hva oppskrifta antyda. Men jeg har mange gamle reste-garnnøster på lur, og ett av dem passa bra som innmat.

Julekula var morsom å strikke og fin blei den, og både fluffy og mjuk!

Og Tasseladden, han blei altså helt betatt, så nå sitter han stille og rolig - og venter på jul…

GOD HELG ❣️