Himmelen var knallblå.
Yr meldte sol og fint vær, men jeg var nå litt skeptisk til en fjelltur likevel.
I Flå sto flagga vannrett i vinden, og da jeg parkerte bilen oppe ved Raufjellbommen,
viste gradestokken -10
Men da vi kom ut av bilen og begynte å gå, kjente jeg at sola varma!
Øvre Raufjellseter lå bada i sol
Jeg satte broddene på skoa, da vi tok fatt på stien.
Småtassene fikk frie tøyler, og det satte de pris på!
Deilig med ett snøbad!
Det var ubeskrivelig godt å komme til fjells igjen, til 5 cm gnistrende snø.
Den fjelllufta!
Jeg hadde nesten glemt hvor flott det var!
Solstrålene glitra omkapp i snøkrystallene
Trærne sto i sin fineste skrud
Det ene finere enn det andre
Knivskarp konkurranse
Ikke ett vindpust
En helt vanlig tirsdag på Likkistefjell
Dagen skulle nytes maksimalt
Småtassene var ikke i tvil om hva som venta der nede 😅
- det var Tyggepinne til dem,
- og kakao og knekkebrød til meg
Tenk å ha slik utsikt til lunsj 😍
De var nok helt klare på at de måtte portretteres 😅 igjen
De stilte seg opp etter beste evne
Utsikten er like flott i motsatt retning, mot Bringen og Suluvatn.
Sola skinte på Vassfarplassen også.
Men de hadde en lang vinter, de som bodde nede i Olsonheimen og Gørrbu, der hvor sola ikke slapp til
Da nista var spist og utsikten beundra i alle himmelretninger, kjente vi at det ble litt kjøligere
Sistemann er en lort, tenkte nok Findus da han tok en snarvei over isen
Men vi hadde ikke dårlig tid
Og da vi kom innpå stien igjen, huska jeg på at jeg hadde glemt å logge Fjelltoppjakten på Likkistefjell
- for andre gang i år!
Herregud, vi var fint nødt til å snu vi, altså
Småtassene poserte villig vekk nok en gang, og jeg fikk gjort alt jeg skulle
Det var ingen sure miner, akkurat 🥰
Dessuten var ikke lomma mi var helt tom…
…og vi skulle gjerne vært på fjellet til sola gikk ned og vel så det
Men dagen er ikke over selv om sola går ned litt for tidlig
Vi passerte nok en gang Øvre Raufjellseter, den som ser ut som om den er tatt rett ut av ett eventyr
Nå tok vi stien tilbake, slik at vi fikk sett oss omkring på Nedre Raufjellsetra også.
Den ligger kanskje enda finere til, den har i hvert fall mere utsikt
Jeg tok visst ikke bilde av utsikten, siden det forfrosne gresset på setervollen var ett slikt blikkfang
Men en har ikke gått mange meterne, før en ser ned på Raufjelltjern - og på Høgevarde i det fjerne
Og her er Småtassene i fullt firsprang inn mot blåtimen…
Så var vi tilbake ved bommen igjen. Med Saulifjell rett imot.
Det var der i fjellskrenten han ble funnet, Aiko, etter ei uke med intens leting høgt og lavt. Han hadde reist utfor ett stup, og rett i døden. Det var en utrolig trist beskjed å få, men det var tross alt godt at eieren fant ham til slutt, og godt å vite at hunden ikke led.
Jeg tok ned Savnet-plakatene som var hengt opp ved bommen. Det ble liksom en aksept og en sluttstrek, på at nå var det hele var over.
Men jeg kjenner at det fortsatt er trist å tenke på likevel…
Det var varmt og godt inne på Heimen, og vi ble tatt godt imot. Kaffe og kake kom på bordet (og en god del under bordet) og at mamma kjefta på meg som går aleine på fjellet - prella av som vatn på gåsa.
For å trøste henne, sa jeg at det var siste gang, men da lo ho og sa at akkurat det sa jeg sist også.
Jaja, ho kjenner meg 😅
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar