Når Lillian og jeg bestemmer oss for tur, er det ikke godt å vite hvor vi havner
Det opprinnelig målet mandag 2.pinsedag, var Sørbølfjellet, men allerede på veg opp fra Gulsvik begynte vi å tvile på om det var gjennomførbart.
Regn og tåke og snø gjorde at vi klokelig, om jeg kan si det sånn, forandra retning og gikk mot Kristnatten i stedet.
Vått og rått på bakken og regndråper i lufta - men årets første fjelltur var ett faktum!
Sol 😎
Det er slak og fin oppstigning på stien fra Damtjern, kan trygt si at det passa formen vår
Men skravla gikk som den alltid gjør, og det er ett godt tegn.
Den dagen vi tier stille på tur, da…
Lillian gikk fremst, jeg fulgte i hennes fotspor 😅
Vi måtte krysse noen store snøfonner 😍
Åhhh, det er vel fint i fjellet!
Denne fine gjengen er vant med å bli tatt bilder av!
Vi har mange fotostopp, Lillian og jeg - og det kommer godt med i motbakkene 😅
Sakte men sikkert kom vi oss oppover, og været ble faktisk bedre og bedre!
Så var vi der, på toppen av Kristnatten, pussig navn på ett fjell, forresten. Kan passe bedre enn noen gang, dette navnet. Det som foregår her nå, kan minne om dansen rundt gullkalven.
De vil bygge skiheis hit opp…
Det er en dyster utsikt over Skardsdalen i disse dager…
Turufjellutbyggingen har bredt seg utover, og det har blitt sammenhengende veg mellom de to hyttefelta, slik kan hytteområdet ese utover enda mer, og noen kan tjene enda mere penger.
Hadde det vært solskinn og blå himmel overalt, hadde det nok vært flere folk på tur.
Denne dagen såg vi bare snurten av tre personer. Det har sin fordel med gråvær.
Mat med bismak.
Men matpause er en viktig del av turen 😅og vi tok oss god tid
Jentene har vett til å kvile når de kan
Vi huska å sjekke inn på Fjelltoppjakten før vi begynte å gå nedover
Vi ville lage oss en liten runde ut av fjellturen, så vi fulgte hovedløypa ned mot Turufjell ett stykke før vi svingte av.
Smakte visst godt, dette isvatnet
Bella avkjølte frambeina.
Spennende farger
Det er så fint å gå i dette terrenget.
Hadde vi enda vært spart for denne utsikten…
Lillian gikk som sagt fremst, og sto med kamera, klar til å fange opp alle mine knall og fall.
Jeg holdt meg stort sett på beina denne gang 😅
Men ho tok så mange bilder, at det krevde to blogginnlegg for å dekke turen vår.
Etter litt om og men, sikta vi oss ned til Olasetran.
Synd å se forfallet på de gamle setrene, men de har ligget ganske utilgjengelig fram til nå.
Nå går veien rett nedenfor, og den gamle seterstien har blitt tatt i bruk igjen.
Den er rydda og blåmerka.
På den ene setervollen har naturen tatt tilbake nesten alt. Litt trist, men samtidig imponerende hvordan alle spor etter menneskelig aktivitet kunne viskes bort.
Bekken sildra gjennom gammelskogen.
Brått var vi på nye-vegen mellom Turufjell og Damtjern, og da var det ikke langt å gå før vi var tilbake til bilen. Vi sparte de 100 kronene det koster å kjøre denne vegstumpen.
Det hadde vært en fin tur med en fin gjeng!
Men lykken var stor da jeg fant bilnøklene mine i sekken, og jeg slapp å gå runden en gang til 😅
Tusen takk for årets første fjelltur, Lillian.
