Senil-viku

På mandag gjorde jeg meg ferdig med en ny lundehundgenser. Trur jeg.

Jeg må kanskje strikke litt lengre ermer på den 😅

Og så var det det derre julekrans-kurset om kvelden, det har heller ikke gått i glemmeboken…

På tirsdag ordna jeg hønsehuset. Gamle-høna på 10,5 tripper fremst. Ho holder seg utrolig godt❣️

Og jeg har altså fremdeles to flotte haner. 

Forrige onsdag var vi, som tidligere omtalt, oppi Karirud 

OG etterpå tok vi oss en tur til Haramoen!

Inni dette «klage-ropet» er det omtalt mange forskrekkelig skjebner. Den ene omhandler som tittelen sier, ho Stubbe-Gunnild, men også flere andre tragiske historier fra Flå som kan leses om her 

Nå skal jeg ta for meg en av dem, og oversetter etter beste evne der det er behov….

Umenneskelig Tilværelse.

En haardt prøvet Kvinde.

Klage til Hr. Amtmanden i Buskerud.

Ett godt Stykke nordenfor Gulsvig i Flaa i Hallingdal ligger paa Østsiden av Elven en ensom Hytte kaldet « Hara-Moen». Jeg har hørt meget Tale om den Nød og Elendighet som hersker i denne Hytte, hvorfor jeg paa min sidste tur gjennom Dalen fandt mig beføiet til nærmere at undersøge Sagen.

…med en viss forsiktighet åpnet jeg døren. Hvilken gru!

Ett hus så sørgelig jeg aldri har sett maken til.

En gutt på 14 år lå naken på gulvet, og med ett ble jeg omringet av 3 vanvittige mennesker. Ja, så hesligt utseende, aldeles fæle idioter å se til.

Den eldste, en voksen pike med tynt, kortklippet hår og ett stort rundt ansikt, med store, ville rullende øyne, gikk omkring på gulvet og vimset hit og dit med en øks, og hugget snart i veggene og snart i gulvet. Den omtalte 14-årige gutt og en pike på 12 var også fæle å se til, og ingen av dem kunne prate. Straks begynte de å nappe i mine klær, og barnas mor prøvde å holde styr på dem når de ble altfor nærgående. Så begynte de å kaste seg på gulvet og rulle hit og dit, og satte hendene langt inn i munnen og sugde på dem.

Av innbo fantes ingenting, unntatt en krakk. På den satt en liten, vakker pike og spikket flis. Gulvet var av tykke 3toms planker, og underliggerne var tydeligvis råtnet hist og her, så gulvplankene lå hulter til bulter, somme lå høyt i været, og det måtte være en med god øvelse, som kunne gå fra den ene veggen til den andre uten å snuble. Det var liksom når man springer på laustømmer i elva - de ramla opp og ned når man gikk på dem.

Sengen var bare en kasse av brede, tykke sammenspikrede fjøler, men så hadde den ramlet ned,  så det var ingenting på fremsiden, og konen hadde støttet opp fjølene med ei kasse i hver ende. Det fantes nesten ikke sengehalm, og nesten ingenting av sengeklær var å se. Vinduene var også meget dårlige, med mange filler i stedet for glassruter.  Veggene var sorte og skitne. Det luktet urin og ‘anden Uhumskhed’, og verre hadde det vært, hadde det ikke vært skorstein i stuen. 

Konen i huset var en kvinne på antagelig 50 år, som sikkert hadde vært en kjekk, staut kvinne i sin ungdom. Men sorg, sult og lidelser hadde satt sitt stempel på henne. Hun gråt og bar seg meget ille. 

Det værste var at mannen hennes hadde blitt så brutal og gal at ho var redd for ham. I det siste hadde han begynt å stenge seg inne ett lite avlukke, der han hadde sitt eget matstell og hun fikk ingenting av det han tjente, han hadde det for seg selv. Det så ut som om en ond ånd hadde inntatt ham, sa hun. Stundom kunne han skrike som en okse og hugge med en øks i døren. Engang sto han og hogg kniven i bordet, da måtte ho rømme huset og ut i natten i snø og kulde. Ho kom til en plass langt oppi skogen, men de stengde døren for henne, så ho lå i ei høyløe om natten.

Jeg spurte hvor stor fattighjelp ho hadde. Ho fortalte da, at ho ikke hadde fått det i mange år, men de siste to åra hadde ho fått 10 øre om dagen, og nå i det siste hadde ho fått 50 øre, dvs 10 øre hver til henne og barna. Når ho skulle ta en tur til bygda, måtte ho la «disse vanvittige mennesker» passe seg sjøl, og ho var mang en gang redd for at barna med hele stua var oppbrent innen ho kom  tilbake.

Herved forlanges paa hendes Vegne, at Øvrigheden maa skride ind og faa bortsatt disse sindsyge Mennesker til ordentlig Forpleining.

Jeg anmeldte Sagen i fjor, men noget Resultat har det ikke medført, hvorfor jeg herved i Ærbødighed opfordrer til Optagelse af Forhør i Sagens Anledning, og at Stedets Fattigtilsynsmand og Fattigordfører maa blive braget til Ansvar. 

Sysle paa Modum, 1 September 1905

Ærbødigst H. Asbjørnsen 

At ovenstående medfører sannhet kan av oss jernbanearbeidere, som bor ved siden av stedet, bevitnes. Tilstanden i dette hus, er så forferdelig, at det neppe lar seg beskrive. Og at det i ett kristelig sivilisert land finnes ett sådant Fattigvæsen, er helt utenkelig.

Vi underskrevne henstiller til øvrigheten at skride inn og stanse dette menneskeplageri. Stedets Fattigstyre bør bringes til ansvar.

Haramo-brakken i Flaa, Hallingdal, den 4de september 1905

M.E.Janson A.O.Brækken Haldor Johannessen Erik O.Bardsveen

***

Siden første opplag av boken var skrevet, var jeg på Haramoen, og da fikk jeg høre at 2. dagen etter at innlegget hadde kommet i bladet, sendte tilsynsmannen snekker til å legge nytt gulv i stuen og konen fortalte også, at siden klagen kom i Buskerud Blad, har hun fått 10 kr uken til å leve av. Likeledes fikk hun en seng og ett sengeteppe. Det gleder meg å høre at dette jeg skrev har virket til å forbedre hennes levekår. Men i disse dyre tider er det ikke så meget, det blir altså 23,30 pr. person siden hun fremdeles har de tre «idioter» i forpleining, og ikke kan komme bort for å tjene noe utenom. Det er ille nok når hun må gå den lange veien over Gulsvikskogen for å komme til kramboden, da har det hendt at den galne gutten har tatt opp ringene i kokeovnen og satt hodet nedi, og rykket den øvre platen med seg så hele ovnen har ramlet ned, så når konen kommer hjem, kan ovnsplatene og aske ligge utover gulvet. Og en kone i nabolaget fortalte meg at da hun kom gående forbi og kikket inni stuen, var barna alene hjemme og det var fyr i sengehalmen. Hadde hun ikke kommet til og slukket ilden, hadde hele hytten blitt oppbrent. 

Og til dig som læser denne Bog, og som er saa vrang at du ikke vil tro hva jeg skriver, saa ta dig en Tur op til Haramoen, saa faar du se ett Syn uden Lige.

Haramostugu sto til for noen år siden, og var ei vanlig toroms plassestugu. Etter dette klageskrivet fikk eldste sønn Gunvald Persen 20 kr for å reparere stua. Så blei omnsrøret reparert og tilslutt blei det kosta rengjøring for 60 kr. I Fattigprotokollen heter det at det var tre åndssvake barn her. Seinere ble enda en sønn erklært sinnsjuk, så dette var ei fryktelig skjebne. Per fødde familien sin til århundreskiftet, men så er det tydelig at noe som har skjedd. . På folkemunne visste de årsaken, men det er av slik art at det ikke kan dokumenteres. Men når det står i protokollen at «Han fuld Arbeidsdøktig men Dovenskab», så kan det bli ei skreiv fremstilling av skjebnen her.

(Dette står i Gards og slektshistorie for Flå i Hallingdal)

Jeg tipper at den eneste bygningen som står nå, er fra brakke-anlegget til jernbanen.

Det er ett utrivelig sted den dag i dag…

Og om det ikke var fullt så gæli som den godeste H. Asbjørnsen beskriver i sitt «KLAGE RAAB» -

han skulle vel kanskje tjene litt på skriveriene sine - så var det i hvert fall en meget spesiell familie som levde her.

Kjerringa het Kari Olsdatter Kolsrudmoen, f 1855 d 1936, registrert med « husstel og Kreaturstel»,

Ektemannen var Per Gunvaldsen Buøeneie f.1842 d 1932 husmann.

Barna;

1. Gunvald Persen f 1875 (før ekteskap) d 1963

2. Margit Persdtr. f 1878. 

3. Ola/Ole Persen f 1883 d 1923 på Gaustad. Ugift kraftkar. Var mentalt sjuk siste tida.

4. Amund Persen f 1885 d 1916 i Kristiania. Ble frakta til Rikshospitalet og dør sist i februar. Det kom regning for ekstra vakthold 

5. Ragnhild Persdtr. f 1888 d 1918 i Lier, ug «Aa fra fødsel»

6. Eirik/Erik Persen f 1891 d 1918 på fru Hjorts pleiehjem, ug, «Aa fra tidligste barndom», det siste året var han på Sørsdal i Lier

7. Kari Persdtr f 1895 d 1962 ug, «Aa fra fødsel», åndsveik, bortsatt 1926 til Hans Syversen i Lier, 1936 i Flå, budde lenge på Bygdaheimen

8. Jørgine Persdtr. f 1899, ug, ho tjente som budeie i Nordigarden i 45 år.

Torsdag var julekule-strikkedag og kanindag.

Vannbærervottene ble ferdige! 

De er seine å strikke, men utrolig varme og gode pga løkkene på innsiden.

Jeg fant faktisk utklipp av samme oppskrift på Finske Vannbærervotter på Facebook. 

Prøv den som vil!

Lørdag kom Nissene fra Tjøme, og jeg kan vel røpe at det ble en liten fest 😅

Jeg fikk en sekk full av den skjønneste Glenne-ull! Nydelig krimp og spennende farge!

Nå gjenstår det bare å få tid til å spinne av ulla. Den siste uka har gått med til helt andre ting, serru.

Greit å være ferdig med min aller første senil-uke, da 😅