Rusletur

Det rusler en bamse i Hallingdal denne våren.

Den ble observert av to damer på Torpo for ei drøy uke, og på tirsdag fikk den godeste Sturla Lapphundpappa - oppleve å se den rusle i skogkanten. Da bamsen ble vàr ham, Tussi og Kuling - byksa den avgårde og inn i skogen, og blei borte vekk.

Den holdt stø kurs rett mot Vassfaret, tenkte jeg da.

 Men jeg så den ikke på onsdag

Etter ett par arbeidsdager med knallfint vær, har jeg noen fridager igjen. Været har ikke vært noe å skryte av lengre, men temperaturen er helt ok, så igår bråbestemte jeg meg for å gå Bertestien fra Flå og opp mot Veneli. Berte hadde som kjent ei rute ho fulgte fra Hallingvika til Flå, (den vi fulgte til Veneli på onsdag) så nå tenkte jeg liksom å fullføre den turen.

Bjørn og jeg gikk denne stien for noen år siden, men den var ikke lett å følge. Og nå skulle den vise seg å være enda verre...

Med utgangspunkt i Padderud, begynte vi å gå oppover en gammal traktorveg.

En riktig bratt en.

- men spennende pga alle steingjerdene og rester etter husmannsplasser både her og der!

Leipa, Bakka, Gjuvet og Karirud...

I Karirud bodde forresten Berte den første tida etter at ho flytta fra Hallingvika i Vassfaret. Jeg mente å huske at jeg hadde sett ett kjellerhull der, men nå var det hogd omkring og alt var forandra - jeg kjente meg ikke helt igjen.

Jeg skulle ha fulgt traktorvegen videre oppover ett stykke, men der sto det fordundremeg to hester og glodde på oss. Og er det noe jeg frykter å møte i skogen, så er det hester og kyr!!

Så før bikkjene oppdaga hestene, dro jeg dem med inn i en skrekkelig kronglete skog, bare for å "snike" meg ubemerka forbi hestene...

Etter dette var ikke stien mulig å finne.

Men etterhvert kom vi ut i åpent lende igjen,

 og akkurat idet jeg sa til de stakkars bikkjene at vi burde finne en sti - så havna vi en meget godt merka sti!

Jeg hadde ikke med meg kart, men jeg kjente meg igjen. Vi hadde gått her for noen år siden. 

 Vi var langt unna Bertestien, men det gjorde ingenting.

 Regnet holdt seg unna, og det var da så fint her.

Da vi kom såpass høgt opp på Sprenåsen at vi kunne se ned på Vesleåtjern, tenkte jeg det var greit å snu.

Vi gikk sakte tilbake samme vegen som vi kom...

 Vi tok pause på samme sted som sist - men denne gangen måtte nista fram.

Vi koser oss på tur, vi :)

Været blei bedre og bedre, men det nærma seg kveld.

Endomondoen er kjekk å bruke.

 Der kan man lese ganske nøyaktig hvor man befinner seg - selv om det var ganske lett å orientere seg akkurat her.

Når man følger en sti, tenker en ikke alltid over hvor en går. Etterhvert skjønte jeg at jeg gikk for langt i feil retning, noe en titt på endomondoen kunne bevise...

Vi tok oss lett inn igjen.

Og like etterpå gikk mobilen tom for strøm, og skjermen blei svart.

Det er det som er det dumme med å bruke slike ting. Ett kart er alltid det beste.

Nok en gang endte vi opp inni tette skogen, fordi hestene sto på så og si samme sted som da vi gikk oppover!

Vi greide å snike oss forbi denne gangen også, og resten av turen gikk helt fint.

 Da vi kom inn i bilen og mobilen fikk strøm, viste appen at vi hadde gått fra 167 til 625 moh, det kan stemme med kartet. 

Men en annen ting som jeg syns var litt artig da jeg studerte "ruta vår" etterpå, var at jeg faktisk har vært nærmere bjørn enn jeg noen gang har vært før!

Samme dag, altså lørdag, var det nemlig ei som bråmøtte bamsen i Heivegen, da ho var ute og jogga. Og om vi hadde fulgt Bertestien, ja da hadde vi kanskje sett ham, vi også...

Verden er forunderlig, det er sikkert.

I morgen stikker jeg en tur til Vassfaret igjen.

Ha ei fin uke!