Det var nesten ett under att Tove fant veien til Bergheim igjen, ho som hadde ikke vært hos oss på nesten ett år! De siste gangene vi har vært sammen, har vi feriert på Orrebu, på Bjørke eller i Vats, så det var ikke til å unders over at Tølle gjorde store øyne da Tove banka på døra en mandags formiddag.
Klokka var omtrent 14. da vi var framme ved Haglebu og fant utgangspunktet for dagens oppdagelsestur.
Jeg er fascinert av slike sherpa-trapper!
Nå har jeg ikke gått i så mange, men jeg lar meg imponere over hvert eneste trinn,
så jeg gleda meg skikkelig til å gå denne trappa som ble offisielt åpna to dager tidligere
Det gjorde Tølle og Findus også! De starta friskt, og holdt koken hele vegen.
Trappetrinn nr 100
Det hadde ganske sikkert gått noen hunder her foran oss, men vi møtte ingen.
Jeg har helt glemt å beskrive hvor heldige vi var med været!
Da vi kjørte oppover, striregna det. Selv om Yr lovde bedring, var vi vel ikke så veldig optimistiske…
Men det var oppholdsvær og trappetrinna var tørre, og etterhvert som vi kom høyere og høyere, ble utsikten til det ene og det andre bare bedre og bedre
Trappetrinn nr 500
Det var helt greit å slippe solsteik oppover, så jeg vil si temperaturen var helt perfekt!
Da vi var omtrent halvveis, sprakk skyene opp og sola slapp til!
Trappa er «bare» 600 m laaaaang - og stigningen er på ca 200 høgdemeter.
En er ikke riktig navla, om en ikke merker det på kroppen.
Noen fotopauser måtte selvfølgelig til, de kom godt med.
Trappa var utrolig fint tilrettelagt i den bratte fjellsida. Trinna var stort sett like høge, og sittebenkene lagelig plassert, men vi tobeinte begynte å kjenne det harde underlaget i beina etterhvert...
kan man vel si 😅
Lundehunder har ikke høydeskrekk (ikke Tove heller)
Jeg holdt meg klokelig innerst med ett godt grep om waieren...
Topptrinn!
Førstemenn til topps etter 1020 trappetrinn var selvfølgelig disse to
Oppe ved Snøfonntjern skulle det befinne seg en cache - det var kanskje litt derfor vi hadde hatt det «travelt» og trossa værguder og andre profeter.
Og takk og pris for at Tove og jeg fant cachen først av alle, så vi kunne kvile i lyngen ei stakket stund, mens loggen ble signert og utsikten beundra
Nå kunne vi alltids kvilt på laurbæra, og gått ned igjen - men så var det det da, at Tove hadde så veldig lyst til å gå opp på Haglebunatten!
Vi kunne se regnskurene danse omkring, og noen dråper fikk vi også, men vi fortsatte oppover med lystig mot
Himmelen var da blå noen steder, og regnbua lå over Haglebu Feriesenter
Dessuten var stolpene plassert ut med jevne mellomrom hele veien, så vi kunne ikke gi oss halvveis selv om det var slutt på sherpatrappa!
Det var av og på med regnponchoen mens vi nærma oss toppen
Det er jevn stigning oppover, og toppen er selvfølgelig ikke der man tror 😅
Det hadde faktisk "bare" gått 9 år siden sist jeg var her, så jeg lot meg ikke lure...
Stien er godt merka
- og vi fant toppen!!!
Flotte fjellområder dette her
- og flott utsikt til mange kjente fjell og daler!
Selv skyformasjonene var spesielt flotte denne dagen, helt sikkert til ære for Tove 💓
Haglebunatten 1278 moh
Jepp, nå var det på sin plass med en matbit.
Og Tove sa ho hadde så vonde vafler at ho alltids kunne dele 😂
Da småtassene hadde spist, fortsatte de å passe på været. Tilogmed noen skarve stolpejegere som kom svinsende, fikk beskjed om å holde seg unna.
Det er gutta mine, det 💙💙
Vi tok en litt annen vei tilbake, for å få med oss enda en stolpe.
Jeg liker disse områdene og har jammen lyst til å gå mere her!
Sjøl om Haglebu er overfylt av campingvogner og hyttefelt, møtte vi overraskende lite folk.
Himmelen var fremdeles blå!
...men bading kom merkelig nok ikke på tale denne dagen...
Vi fulgte stien som gikk helt på kanten ...og utsikten er egentlig helt forferdelig...
Fjella rundt Haglebuvannet er nedbygd av hytter og veier. Det er en trist utvikling som ingen ende vil ta.
Tove fikk streng beskjed om å holde seg på matta!!!
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg lot småtassene posere oppå den steinen.
Jeg orker knapt å se 🙈
"Nede" ved Snøfonntjern er det bygd opp flere sitteplasser. Det var endel folk ved tjernet, så vi satte oss på den ytterste benken, med utsikt rett ned mot Haglebu.
Kooooselig!
Men bildet lyver 😅
Knotten var så plagsom, at det var med ett nødskrik vi fikk i oss en kopp med varm drikke
Men været kunne vi virkelig ikke klage på.
Turen nedatt gikk greit den, takket være sherpaene!
Jeg kan nesten love at den gamle stien, som er enda brattere og mye smalere, hadde vært ubrukelig nå etter all slitasje og nedbør.
Tove spratt lekende lett ned de siste trinna.
Det var deilig å gå på grus og flat gangvei de siste hundre meterene tilbake til bilen.
Da begynte det å regne så smått, gitt.
Vi bråbestemte oss for å svinge innom Haglebu Fjellstue, og mens vi koste oss med middagen,
satte dritværet inn så det sang!
Tove var førstemann til å blogge om turen denne gangen også ☺️
Du har magiske evner når det gjelder vær-bestilling :) Kjempekoselig å se dere alle igjen. Satser på at det ikke blir så lenge til neste gang
SvarSlett