Bergshammaren

Det var fint vær på mandag også. I følge Yr, kanskje den siste dagen på ei stund

 - så vi var bare nødt til å komme oss ut!

Jeg hadde sikta meg ut stien til Bergshammaren, men heldigvis får jeg vel si, tok vi feil sti likevel. Den var mer enn bratt nok denne stien, spesielt på en mandag 😅

Det flata ikke akkurat ut selv om vi kom over tregrensa, men det ble finere å gå.

Stien var passelig bratt til at vi kunne nyte utsikten regelmessig…

Vi hadde ingenting å klage over nå!

Dette var også en ny sti for oss, men den var godt brukt og tydelig merka av Eggedal Turlag

Nok ett mål i Fjelltoppjakten var nådd!

En varde er en varde om den er liten eller stor, og Tølle poserer villig som alltid

Denne ligna nå mest på ei røys, men det var utsikt i alle himmelretninger 

Flå kommune på den ene sida

Sigdal og Haglebunatten i den andre retningen.

Jeg hadde studert kartet godt nok, til å vite at det skulle være mulig å gå en runde,

 så vi fortsatte utover Bergshammaren.

Fjellsida var stupbratt, men stien fulgte eggen før den tok en krapp sving og snirkla seg ned, akkurat som det sto på kartet.

Turlaget hadde merka stien ned til Haglebu, men vi fortsatte nedover i motsatt retning

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive akkurat denne utsikten. 

Jeg liker den ikke, så det er vel best å la være…

Men Tølle stilte seg oppmuntrende opp her også 

Nå kunne jeg se regnskurer nærme seg fra alle kanter, så jeg fikk det litt travelt. Det var i hvert fall ikke nødvendig å stå og beundre utsikten lengre enn nødvendig 😅

Jeg hadde ikke lyst til at stien skulle bli våt og glatt før vi var nede 

Hjelpe seg, jeg var glad jeg ikke skulle gå opp her, 

og jeg lurte ei ørliten stund på om det virkelig var mulig å komme ned 😅

Småtassene er flinke når det gjelder. De dro ikke i båndet, men tok det med ro og gikk bak meg. 

Tilogmed Findus-veslesprett ❤️

Det ser veldig flatt ut innover mot Tollefsrudfjellet, gitt!

Jeg merka noen regndråper innen vi kom oss ned i bjørkeskogen, 

men sola holdt stand helt til vi var på trygg grunn igjen.

Vi kom ned omtrent der vi gikk opp, og det hadde vært en fin eftas-runde!

Den var ikke lang heller 😅

Det står noen gamle setre her enda, 

og sauen beiter som aldri før, mellom nye hyttepalass og spreke biler…

Sola forsvant og regnskura som fulgte, var temmelig heftig.

Da var det godt å komme heim 

Blåfjell og Lusfjell

Det var godt å våkne i egen seng søndags…formiddag 😅

Været var tilogmed fint, så vi måtte ut og lea litt på oss etter ei stillesittende utstillinghelg,

sjøl om vi egentlig var ganske slitne!

Den nye cachen ved Øyvatn var det som skulle til for å lokke meg ut på tur, og jammen fikk jeg æren av å  signere loggen som førstemann. Det var stas!

Vi fortsatte innover, men det var først da vi tok av fra grusveien at jeg oppdaga stolpene

Stolpen på Blåfjell var ødelagt, men vi kommer sikkert tilbake hit snart, så det var ingen grunn til panikk. Jeg kunne derimot logge Fjelltoppjakten for andre gang denne sommeren.

Vi fortsatte på den vanlige runden, som jeg syns er fantastisk fin, og flere stolper ble scanna underveis. 

Småtassene koste seg, de også.

Her har Stolpejegerne Lusfjell i sikte…

Dette skulle bli en ny Blåfjellrunde-variant for oss, vi hadde faktisk aldri vært på Lusfjell før!

Da vi kom oss opp den bratte kneika

- åpenbarte det seg en utsikt ned på Fjølasetervegen, med mere til. 

Blåfjell lå allerede langt bak «i syningom»

Den spisse varden sto i stil med fjellet

- men vi så ikke snurten av ei eneste lus 

Stolper, derimot 😅

Utsikten var fin i alle retninger, og stien over Lusfjell var like bratt i begge ender.

Men vi kom trygt ned, og deretter gikk vi strake vegen tilbake til parkeringen ved Øyvatn. 

En fin rundtur! 

Regnet holdt seg fremdeles unna, så vi tok oss en tur opp i gapahuken og scanna noen av de forbigåtte stolpene underveis.

Men vi har god nok grunn til å ta turen om igjen, for det gjenstår fire stolper. 

 

Opptur!

Ja noe annet enn opptur kan det vel ikke kalles, når Findus kommer heim med sjølvaste Labbepokalen!

Oppturen begynte med at vi kjørte over Hardangervidda fra Geilo og ned til Eidfjord 

- og deretter videre like til Voss

Bømoen Lei er vel kjent for de fleste?

Vi traff på gamle kjente med en gang, og stemningen var på topp 

I løpet av fredagens mønstring ble to prosjekthunder godkjent for innmønstring i stamboka; 

Brummelise B3 med premiegrad  Exellent og Myrtel B2 av Vinterskogen med Good.

 Dermed ble Myrtels 5 valper automatisk godkjent, så denne gangen går hele 7 hunder inn i stamboka.

 

Før vi fikk sukk for oss, ble Tølle og Sivs Talita kasta inn i Kom som du er 

Det deltok hele 16 prosjekthunder!

På kvelden ble det grilling og hyggelig samvær. Vi slo oss ned ved bordet til Siv, Magnhild og Ellen, men det vrimla av kjente fjes omkring. Kjempekoselig!

Natten forløp uten spesielle problem, og jeg våkna baki caddyen tidlig lørdag morgen, sammen med Tølle og Findus.

Morgen-tisseturen ble belønna med en cache på ruinene til det som engang hadde vært Soldatheimen

- og en tur gjennom hinderløypa til compani Lauritsen 😅

Vi hadde slått oss ned i utkanten av telt-området. Det var stadig folk og hunder på farten, og Småtassene oppførte seg eksemplarisk. Etter en kaffekopp var vi så klare for den store dagen som vi kunne bli 😅

Findus hadde startnr 0006, og jeg hadde vaffel i lomma 😉 

- så gutten min viste seg som han aldri hadde gjort anna, han! 

Han sto som en påle på bordet, mens dommeren kjente både her og der 😅

Jeg fikk bekrefta det jeg hadde observert, Findus var den «største» av alle lundehundene.

Very good er veldig bra, det - spesielt når man har noen kilo for mye. 

Jeg har verdens beste Findus, og det tror jeg dommeren var enig i.

Kompis 10 år, stilte i Veteranklassen og fikk velfortjent EXELLENT

Utstilling kan være en langdryg affære…

Spesielt siden Findus ble utplukka blant 55 lundehunder til Labbekonkurransen, 

og han har en halvbror som briljerer i ringen runde etter runde, og en oppdretter som stiller med utstillingens mest premierte hunder!

Pride of Norway tok med seg så mange titler og premier at det gikk helt i surr for meg.

Halvbror Isak - han toppa det hele med å bli Best i rase 

og skal heretter tituleres som 

Pride of Norway’s Horizon C.I.B N DK SE UCH NJr CH NORDJV-23NJV-23 NV-23

🇳🇴🇳🇴🇳🇴

Det var så moro!

Oppdretter Anette var overlykkelig 

og da Findus stakk av med sjølvaste LABBEPOKALEN, da kunne ikke dagen bli bedre

🇳🇴 HIPP HIPP HURRA 🇳🇴

- og her over ☝har jeg saksa ett av hennes FB-innlegg 🤩

Findus fikk med seg Vandrepokal og Vandrebilde og belønninger fra Dyrisk, men den siste vaffelbiten som han hadde fått av Isak, fant han ikke - for den hadde Kompis fått 

Tilslutt gjensto «bare» å pakke ned teltet til Isak - men det var ikke bare-bare 😅

Herreminhatt for en dag!

Det var så koselig å treffe igjen Magnhild og Kompis, Christanse og Dreng.

Dere er bare verdens beste Sunnmøringer!

Og så Siv, da - alle hunders drømmetante❣️

Før vi tok farvel med alle sammen, dukket danskene opp, de vi ikke hadde sett på 8 år!

Det var så hyggeligt å se dem igjen❣️

Håper det ikke blir like lenge til neste gang.

Selv om det led mot kveld, valgte jeg den lengste veien hjem. Det hadde gått fint å sove i bilen, så jeg tenkte jeg kunne ta ei natt til ett eller annet sted, om det passa seg slik.

Første stopp ble i den rare lille bygda Undredal

Jeg har alltid hatt lyst til å se den vesle stavkirka!

Klokka var over 20.30 da vi kjørte opp mot E16 og videre forbi Aurland

Det hadde vært raskere å kjøre Lærdal/Hemsedal, men av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det. 

Fordelen var at det var lite trafikk på min vei, og det endte med at vi kjørte rett heim, og jeg kunne parkere bilen på Bergheim rett over midnatt.

PS. Oppe ved Steinberghytta var parkeringsplassen full av biler, hvis det ikke hadde vært det, er det mulig jeg hadde vært der oppe fremdeles.

For jeg har ferie ei uke til 🤗