Nøve gjør ting ho ikke kan

 Nok en gang har jeg fått prøve meg på noe helt nytt!

Eller rettere sagt; GAMMELT

Tinnbroderi er ett samisk håndverk fra 1600-tallet. Samene kjøpte engelsk tinn på markedene i Norge. Tinn var billigere enn sølv, og ble kalt fattigmanns-sølv. Tråden ble lagd ved å splitte en or -eller bjørkekvist langs midten, og skrape ut margen. Deretter surret de kvisten sammen med ett snøre, og helte en blanding av tinn og bly i hullet, og lot det størkne. De tinnstavene de fikk på denne måten, ble presset gjennom mindre og mindre hull som ble boret i skiver av reinsdyrhorn. Når tråden var tilstrekkelig tynn, ble den spunnet rundt en rein-sene. Nå var tråden ferdig og kunne sys på i vakre mønstre.

Guri Snellingens armbånd 

I løpet av 1800-tallet ble dette håndtverket nesten borte, sannsynligvis fordi slikt «tant og fjas» ble fordømt av den læstadianske bevegelsen. På begynnelsen av 1900-tallet, fantes det knapt noen som drev med tinntrådsøm lengre.

I 1905 fant Andreas Wilks sin mors gamle tinntrådverktøy og begynte å eksperimentere med spinningen. Han forenkla etter hvert selv tinntråd-spinningen, og holdt over 30 kurs i Norrbotten, Västerbotten Jämtlamd og Herjedalen. Slik reddet han en utdøende kunstart. 

~ Fritt gjenfortalt fra boka «Tinntrådbrodering» ~

Kursleder Guri Snellingen som hadde tatt den lange veien fra Hadeland, var allerede på plass da fem fine damer fra Nesbyen møttes på Høvahuset kl 10 lørdag morgen. Vi hadde 6 timer til rådighet. 

Det var Nesbyen Husflidslag som inviterte til kurs, og holdt oss med husrom og kaffe

Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde veldig lite greie på hva tinntrådbrodering gikk ut på, men nysgjerrig som jeg er, måtte jeg benytte meg av anledningen til å lære noe nytt.

Med kyndig og oppmuntrende hjelp fra Guri, var det utrolig hva man kunne få til!

 

En kan sikkert lese seg til mye, men det finns kun ei bok i Tinnsøm, og den er bare å få tak i i Nasjonalbiblioteket.

Alt blir mye enklere når man får tips og råd, og hjelp fra ei som har drivi med dette i årevis,

 OG som har holdt utallige kurs og brenner for dette - det er virkelig ett privilegium!

Vi blei så ivrige, at vi knapt tok oss tid til kaffepause

Vi hadde kjøpt oss skinnnåler og fingerbøl, ellers holdt Guri alt vi trengte; tilogmed usynlig tråd,

som skulle brukes til å sy fast tinnfletta på reinskinnet.

 

Når fletta var sydd fast i begge sidene, sydde vi fast en knapp av reinhorn i den ene enden, og lagde løkke i den andre. Deretter blei skinnet bretta, tilpassa og sydd sammen med tette, små madrass-sting.

Jada, armbåndet passa 😃

Nå ser jeg at over halvparten må tas opp igjen 😅

Noen av oss blei veldig ivrige, og begynte på enda ett armbånd, i en litt annen fletteteknikk.

 Det finns jo utallige muligheter når en først har skjønt prinsippet.

Tradisjonelt har reinsdyrskinn vært brukt til tinntrådbroderi. Skinnene fikk farge fra den barken som ble brukt, f.eks. or, bjørk eller gran. Tinnbroderi kan brukes i belter, ørepynt og…ja, kanskje tilogmed til hunde-halsbånd??

Skinn og tinntråd kan bestilles hos Slőyd-detaljer 

Bare fantasien setter grenser. Ja, og tida 😉

Tusen takk til Guri Snellingen og damene i Nesbyen Husflidslag for en fin og lærerik lørdag!