Våkna opp til solskinn og ett par minusgrader, men det var ikke tid til å nyte stunden dessverre. Nalle fikk springe laus i tunet idag tidlig. Veldig lettvindt. Han får gjort det han skal - mens jeg gjør mine ting. Da han begynte å bjeffe på naboen, var det likevel på tide å vise ham vegen inn igjen. Det er ofte nok å peke på døra, når jeg tar ham på bjeffe-fersken. Han forstår det. Men det var vanskelig å forklare at han ikke kunne bli med oppover i dalen idag...
I dag skulle onkel Tole begraves. Kirken var ikke så full som den vanligvis er ved slike anledninger, og det var nok ikke så mange som kjente til denne stille, forsiktige mannen. Vi onkel-unger snakka ofte om ham, og undra oss over hvorfor livet hans ble som det ble. Kanskje det var pga av ei sykkelulykke da han var ung. En hjernerystelse som aldri ble behandla. Tragisk. Det er litt trist, men sant å si; jeg kommer knapt til å merke at han er borte. Likevel rørte han ved noe, denne stillfarne mannen. Han gjorde ikke en eneste flue fortred, og han levde sine siste år bak lukkede gardiner på Prestegardshus, sin barndomsheim. Der fikk han være i fred, og jeg håper han var tilfreds med livet sitt.
Kvil i fred, onkel Tole. 
Jeg kjørte fra Hemsedal med klump i magen, men vil jeg bli rik på gods og gull - så må jeg slite litt for det... Neida, tullprat, men arbeidet venta, det er ikke like lett å ta seg fri, spesielt ikke på en fredag med langdag og greier. Da jeg kom heim i kveld var jeg ganske sigen, det skal jeg ærlig innrømme. Det er verst å erkjenne at Nalle ikke har gått en eneste tur idag,fordi mine bein havna oppi sofaen etter at Taco'n var spist..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar