Det begynner å ligne på VÅR her i Bergheim.
Søndagsturen endte opp i Kolsrud. Vi kunne gå tørrskodde langs bom-vegen!
Vi tok noen avstikkere opp i skogen både her og der, og utsikten mot Kolsrud blei beundra av liten og stor.
De 6 km blei til godt over 8 km, så det var ganske kjekt at bilen min kom og henta oss, og vi slapp å gå i den harde motvinden heimatt!
Bjørn måka snø søndag 9.mars…
VASSFARET.
Vegen ned til Strøen blei brøyta i vinterferien i år. Fra Nes og over åsen, var det bare speilblank is, men takk og pris - jeg har ganske nye piggdekk, og vegen ned til Strøen som ikke hadde blitt brøyta på ei uke, hadde litt bedre feste. Jeg tok sjansen…
Jeg kom meg trygt ned, men det var såpass spennende og konsentrasjonen var så fokusert – at jeg knapt la merke til reinsflokken - før den var borte.
Fønhuskoia neste!
Jeg valgte stabburet som “mitt” sted - mitt, Nalle og Tassens
Tassen trudde han kunne finne mus overalt, men dengang ei.
Jeg feia vekk muselort, og pakka ut. Her var det så hjemmekoselig som det kunne bli.
Men Tassen bekymra seg litt over den smale senga, tror jeg.
Været var fint og dagen var ung, da vi la ut på skitur over Strøen. Vi fulgte vegen nesten til Trytetjernvelta, dvs, vi snudde før de siste nedover/oppoverbakkene. Men vi beundra ihvertfall utsikten ned mot Suluvatn!
På heimvegen tok vi oss tid til å kikke opp mot bjørnehiet…
De eneste tegn til liv vi kunne se, var liggeplassene til skogsfugl. Tassen syns det så ut og smakte som ostepop.
Ved Strøsdammen speila himmelen seg i det klukkende vannet.
Så bar det heimover over Strøen igjen. Jeg hadde vel ikke turt å gå her, hvis det ikke var for skutersporet, men når reinsgjeterne hadde kjørt her tidligere på dagen, så kunne vel jeg gå…
Snakker om ett koselig sted Ringerike turistforening har her!
Etter ei lita pause i solveggen, måtte vi ut å gå igjen. Og jaggu, det var ikke til å tro, men reinsflokken var kommet tilbake!
Hele skogen bevegde seg, og Nalle reinsgjeter greide knapt å tie stille…
FRED OG RO
- og harmoni, blei gjenoppretta før sola gikk ned
Skumringen sneik seg på, og Tassen syns det var på sin plass å nøre opp i vedovnen.
Stabburet var innreda med hundeseng – aldeles perfekt for en frossen liten tass
LIVET ER GODT.
Det knitra og spraka i vedovnen. Jeg satt og strikka i lyset fra mange stearinlys. drakk kaffe og åt ei stor plate melkesjokolade - mens hundene sov sin søteste søvn. Helt til jeg dro dem med ut igjen…
Jeg greide dessverre ikke å ta nattbilde, enda det var så flott og månelyst. Ikke var det særlig kaldt heller, og vinden hadde stilna fullstendig. Det er en fantastisk stillhet og stemning i Vassfaret.
Vi sov lenge! Hvis sola hadde skint inn gjennom vinduet, hadde jeg sikkert stått opp tidligere, men det var veldig godt å krype ned i den gode, varme soveposen…
Dagens mål var Slasetra – og dit kom vi enkelt og greit. Takket være reinsgjeterne, hadde vi faste spor å gå i, selv om Nalle syms det var lange bakker og tungt føre…
Han er absolutt ingen trekkhund, den godeste Nallefar - og Tassen virrer hit og dit og fram og tilbake – så jeg er fint nødt til å greie meg sjøl.
Men vi kom opp, og utsikten var flott!
Jeg tok av meg skia ved setra, og så fortsatte vi opp på Slakollen. Da vi nådde toppen, hadde Nalle slikt å gjøre. Som alltid! Gledesrull!!!
Her på 1031 moh hadde reinen både driti og spist, så Tassen koste seg fælt han også
Fantastisk fin utsikt ned på Strøen (747moh) og like til Skogshorn som skimtes i det fjerne.
Det gikk radig ned til dalbunnen igjen. Det var ett farlig glatt føre, så noen knall og fall var ikke til å unngå på mine skjelvende bein, men jeg kom meg da helskinna ned!
Vi unnte oss ei pause ved demningen. Vel, Tassen kviler aldri…
Ingen fossekall å se i dag heller, men så er det jo altfor tidlig å legge seg på egg - til og med for de hardføre fuglene – nasjonalfuglene våre, faktisk!
Vi kom oss tilbake til koia tilslutt. Nalle la seg rett ned, mens jeg rydda meg ut av stabburet.
Så tusla vi stille opp mot bilen igjen, den samme vegen som vi kom igår.
Vi blei møtt av spor.
Vegen var fullstendig nedtråkka av reinsdyrklauver. De hadde nok tatt retning ned og over Strøen, svinga seg bakom Trytetjernåsen og oppover mot Støsli…
Kanskje vi møter dem igjen på Blåfjell imorgen..?
Dette er livet!! Ser ut som de har hatt det heilt fullstendig perfekt! :) No gler eg meg til påskeferie kjenner eg.... :)
SvarSlettDette er livet, ja. Og jeg er heldig som har ett slikt liv!
SlettPåskeferie blir det lite av, men det gjør ikke meg noe etter dette :) Din tur kommer, Kristina!