men ikke alltid.
Slik som nå, så sitter jeg her med en litt vemodig følelse. Jeg dro ifra Strøen så fort jeg kunne idag, fordi det krydde av folk. Det ene fantefølget etter det andre, tok seg pauser nede ved dammen. Joda, jeg forsto dem på en måte, det er jo så idyllisk der – men hvorfor i all verden må folk skrike og skråle slik??
Tassen hadde antagelig spist for mye sauemøkk dagen før. Flere ganger i løpet av natta, blei jeg vekket av at han satt og gråt og ville ut.
Det var så vakkert og stille, at jeg måte hente kamera. Klokka var ca 5, og det lå an til å bli en fin dag!
Vi sov noen timer til, før vi gjorde alvor av å stå opp. Og det var da den første gjengen kom. Deretter gikk det slag i slag i slag. Jeg hadde ikke lyst til å snakke med noen, så jeg bestemte meg for å dra ett annet sted.
Det sto ingen bil ved stien til Fønhuskoia, dermed kunne vi rusle nedom der – der hvor vi hadde det så fredfullt og fint i vinter. Men, mens jeg sto der, hørte jeg det kom ett følge gjennom skogen. Ja, så tok vi beina fatt igjen, og fortsatte videre. Det blei en liten rundtur for å komme tilbake til bilen.
Vi kjørte gjennom Hedalen, og inn i Vassfaret fra motsatt side, inn til Aurdalsfjorden. Mon tro om det var fred å få her?
Bilen blei parkert like ved Aurdalsetrene, og så la vi i veg oppover en blåmerka sti.
Jeg visste hvor den bar, og jeg burde ha tenkt meg hvor bratt det var… Men, det er ei skam å snu, og vi sleit oss oppover den stupbratte, skogkledde lia. Jeg tok ikke ett eneste bilde før vi var oppe på snaufjellet.
Blåmerkene sto tett i tett, men det var ingen tydelig sti her.
Plutselig var vi der.
På stedet der sjølvaste slagbjørnen Rugg blei skutt i 1908.
Han åt, han drap, han elska blod
men menneskes lov han ei forstod
Mikkjel Fønhus har udødeligjort historien om denne bamsen som blei jakta på i månedsvis, før en hevngjerrig og standhaftig fløværing innhenta ham til sist. Rugg blei urettvist anklaga for å ha drept en gjetergutt på Domfet i Flå.
Rugg var ikke den siste bjørnen som blei skutt i Vassfaret, men den eneste i hele Norge som har fått sitt eget minnesmerke, tror jeg? Gjennom all tid, muligens???
Det var friskt her oppe, og en fantastisk utsikt ned mot de fine Aurdalsetrene og oppover Vassfardalen.
Og tro det eller ei, men det kom en kar med ei bikkje opp stien etter oss. Vi såg ham, men vi holdt hverandre klokelig på avstand.
Det blei spennende på nedturen, med mange nye lukter! Nalle var nesten ikke til å rikke…
Han syns det var forferdelig bratt nedover også . . .
Men det gikk vesentlig raskere ned enn opp, og sannelig var det ikke ett “dyr” som holdt følge med oss i skogkanten . . .
Da jeg løfta blikket, svevde det da jaggu ei ørn over oss også!
Aldri fred å få 
Vi fulgte skogsvegen i nesten to km, hver veg. Den mannen jeg så oppå fjellet, hadde kjørt opp så langt opp han kom. Han slapp unna med halve turen på den måten, så han visste hva han gjorde. Men, men – jeg er glad jeg ikke visste det før jeg var nedatt igjen.
Turen blei på omtrent 9 – 10 km, fordi vi gikk opp og ut på kanten av fjellet. Opp til minnesmerke var det ca 4 km, iallefall i følge endomondoen, og på en strekning på ca 1 km var det en stigning på nesten 400 m.
Melodden - her ett sted, fant vi en geocache.
Dette er også Vassfaret!
Skrukkefyllhaugen har gjenoppstått.
Men bamsen kommer nok aldri tilbake for å bli i Vassfaret. Til det har det blitt for mye folk. Trist, men sant.
Vi har gått en helt annen blåmerka sti, også vi!
På onsdag fant vi endelig fram til Kviturdsetra, nemlig!
Fjøsets storhetstid var ugjenkallelig forbi, men seterbua så ut til å være under restaurering! Det er utrolig hvor nyttig ett bølgeblikktak kan være.
Setra ligger høgt oppi lia og forferdelig avsides, men man kunne såvidt skimte Strøen langt der nede. Koselig å høre sauebjøller, og graset på den gamle vollen, var irrende grønt.
Dette var ett merkelig sted. Og jeg er så inderlig glad for at jeg endelig greide å finne fram hit til denne trekanten på kartet. Stien skulle liksom være 2,9 km, men jeg presterte å gå omkring i det tredobbelte. Endomondoen kan være en artig ting - og stien er beviselig ikke like godt merka overalt!
Nå er humøret mitt mye bedre!
Jeg har dusja min slitne kropp, og skal legge meg i nyvaska sengetøy. Luksus-følelse!
Og jeg gleder meg til å komme tilbake til Strøen. . .
ps. Lyden er magisk elvesus, ei stille natt i august.
GOD HELG !
eg er nok litt folkesky sjøl når det kjem til turgåing og fjell! Då vil eg aller helst vera åleine!! Flott tur du har hatt, og nydelige bilder som vanleg :D
SvarSlettTakk for det, Kristina. Jeg tror vel egentlig mange av oss liker å nyte naturen i fred og ro, ja. Men når jeg er på tur med andre, ja da går skravla i ett. .. Og noen ganger er det all right å ha noen å dele store øyeblikk med, selvfølgelig. Håper du har hatt noen fine opplevelser i sommer også.
Slett