Mot nye høyder i Hemsedal

Det kunne ikke forbigås i stillhet, det at Petter hadde bursdag.

Han hadde riktignok blitt nesten enda ett halvt år eldre siden fødselsdagen, innen Gry og jeg endelig fikk gitt ham ei gave han aldri skulle kunne glemme.
Vi ga oss selv, godt innpakka i turklær og med våre firbeinte venner som anstand,
og selvfølgelig både baguetter og vafler fra Bromma.



Kari stilte sporty opp for sine trofaste kunder, og alt ble tilberedt med raus hånd.
Det må sies altså - at Gry har gjort grundig re-search fra Tjøme i sør til Vaset i nord (?) - og ingen INGEN slår vaflene til Kari. Selv om veldig mange bensinstasjoner bruker Telemarksrøra, er det ett eller anna som utkonkurrerer samtlige konkurrenter!
Du tror det nesten ikke før du har smakt en.

Turen starta i Ershovd denne gangen.

 Vi gikk ikke mange metre, før vi kasta jakka.

Petter hadde aldri vært her før, men han og Doffen forsvant ut av syne allerede i de første oppoverbakkene. Gry og jeg ble seilt akterut, da gitt!

De eneste gangene vi oppnådde kontakt med "bursdagsbarnet vårt" , var når de to dreiv med fotografering oppå en eller anna stein.

Men de lot seg ikke innhente, sjøl om Tassen sprang att og fram som en liten budbringer...

 Det spørs om han frykta oss littegrann...?

Den ene tomaten var rødere enn den andre - og tilslutt måtte vi bare smake på baguettene før vi gikk videre...

Rått kjøtt, dvs roastbiff - med salat, tomat, lauk, sylteagurk og majones

NAM NAM

Petter var grei og spiste maten sin til slutt, han også.

Og så kunne vi endelig fortsette sammen opp til Raudberg.

RAUDBERG 1476 moh

 Det var flere folk på toppen da vi kom opp. Alle var så blide og fornøyde. Vi tok bilder av dem, og de tok bilder av oss.



Folk smilte fra øre til øre. Som ei dame sa; "jeg greier ikke la være å smile. Endelig viser været seg fra sin beste side og vi får oppleve en slik nydelig dag i ett fantastisk flott fjellområde. Smilet bare sitter fast!"



Tassen på topp!

Åhhh, som vi koste oss :)

Doffen flirta med Tjorven

Milli og Nalle var sammen og vel forlikte, som slike gamlekjærester skal.

Petter og Doffen fant seg en stein, og hadde ei stille stund for seg sjøl.

(men det varte ikke lenge)

For ei storslagen utsikt!


Etter å ha beundra fjella i ti lange og ti breie,
var det på tide med en matbit igjen.
Vi gikk litt nedover, før vi fant oss ett fint sted og sitte.

 Noen åt mer vaffel enn andre.

"(lunde)hund på sten" er ett meget populært motiv i visse kretser.

- der alle slags knep tas i bruk -

 

Det var en ubeskrivelig fin dag. Vi ville ikke at den skulle ta slutt!

Da vi nådde det nederste platået, slengte vi oss ned igjen.

De firbeinte koste seg like mye som vi på to,

men Petter måtte nesten holdes fast, 

 - han begynte så smått å bekymre seg for den lange heimreisa.

Men brått sto tida stille...

Reinen kom tilbake. Lydløst, og i ett med landskapet.
Plutselig var de der igjen!

Man fylles på en måte av en slags ærefrykt...

 Naturen er så uforutsigbar og flott.
Den beste gaven man kan få.

Etter å ha beundra reinsdyra, følte vi oss klare til fortsette turen ned.

 :-)

Det virka (nesten) brattere ned enn opp!

Men ned kom vi.
Vi traska forbi gamlebua på Ershovd, og ned mot rv 52

 Glade vandrere. Litt sultne...?

I år som i fjor, bar det rett på Kina'n i Hemsedal - og denne gangen slapp ikke Petter unna desserten.

Innbakt banan med sirup og iskrem, det er jo den perfekte avslutning på ett deilig måltid og en fantastisk fin dag!

Joda, han sa seg enig,
og han spiste opp nesten alt sammen, den godeste Petter.

Mette og fornøyde, og fulle av gode inntrykk, dro vi hvert til vårt. Gry til hytta si på Vaset, Petter like ned til det enfoldige Østfold, og jeg dro heim til gubben.

***
Fiskesesongen er snart over, og Bjørn begynner sakte men sikkert å fatte interesse for andre ting. Han hadde ingenting bedre å finne på da mandagen kom, enn å bli med meg ut på tur.
Det er litt langt å kjøre, men jaggu blei det en tur til Hemsedal igjen!

Jeg har lenge fabla om Storehødn, og nå sto jeg her igjen.

 Bjørn visste egentlig ikke hva vi bega oss ut på - men han krumma nakken og la lystig iveg.

Vi kunne skimte en bitteliten varden øverst.

Det gikk greit å gå i steinura.

Utsikten blei bedre og bedre for hvert steg.

 Nalle fant seg en liten skygge innunder ei berghylle, og da unnte vi oss en pust i bakken,
mens Bjørn snakka i telefon - om nye fisketurer...

Det blåste endel, og himmelen gråna.

Ett rypekull skvatt avgårde da vi nærma oss.

Men vi nådde toppen av Storehødn, lett som bare det!

 Bildedokumentasjon må til :-)

Det var da jeg oppdaga at jeg hadde forlagt kameraet nedi ura der vi kvilte...

Bikkjene og jeg gikk utpå kanten til den ytterste varden for å beundre utsikten, mens Bjørn gikk nedover igjen!

 Nalle og Tassen blei helt forferda, da han forsvant - og kom opp igjen etter ei lita stund, men kameraet mitt i lomma.

 Dagens helt :-)

Da blei det bilde av hele gjengen med selvutløser,
før vi prøvde å finne stien videre over Storehødn.

Vi surra faktisk endel, før vi fant den rette stien. Egentlig er det godt merka med både småvarder og blåmerker, men av en eller annen grunn - greide vi å overse merkene. Vi måtte snu da vi nådde ett stup. Kanskje fjellklatrere går den vegen, men vi hadde ikke tau.


 Med litt uflaks, hadde vi vel havna oppi dyregravene også.

 Men vi kom oss trygt ned i dalen.
Da var det godt å gå på grass igjen!

Vi lurte lenge på hva dette kvite var - hadde Gry vært her, hadde ho helt sikkert påstått indianere med kvite indianerfjær, men det viste seg å være bare den kviteste stein som lyste opp i lang lei.

Turen over og rundt Storehødn var spennende og morsom, rett og slett!
Jeg foreslo en tur oppå Veslehødn og Kjerringkjeften. Der har vi vært før, sammen med Gry, Milli og Tjorven.

 Isteden gikk vi bort til Hydnefossen og fant en cache - dagens andre faktisk ;-)

Deretter var det bare å komme seg heimover igjen.

Jeg hadde hadde hatt to fantastiske turer i Hemsedals fjellheim.
Det tar sin tid å fordøye slike dager, men støl blei jeg ikke ;-)