Vi ferierer :-)

Pliktene kaller, selv om det er søndag og jeg har ferie!

Men det er jo bare så innmari koselig, og jeg hadde hele dagen å ta av.

Theodor fikk klippen sin, han - og alle høner og haner fikk luft under vingene.

Sola skein, og det var riktig sommerferie-stemning :-)

Men da mandagen kom, var utferdstrangen stoor.

Og vi reiste - like til Strøen og Dølahytta.

Så snart sekken var pakka ut, gikk vi rett opp til Slakollen.

Det var så varmt!

 Reke-baguetten måtte spises med en gang...

 Jeg trudde ingen ville ha den sure sitronskiva, men der tok jeg feil...

Lunta til Tassen er ekstra kort i varmen!

Nalle kan være en ertekrok - men en kranglefant er han ikke :-)

Jeg putta sitronskiva i sekken, og så kunne vi slappe av, alle sammen.

Tror vi lå der og døste en times tid, minst.

Tilbaketuren la vi om Hellsæren, sånn for å få litt variasjon.

 Derfra fulgte vi den oppmerka stien rett ned til Strøen.

...den som er merka med blå-fjes :-)

Vi rakk ned igjen rett før det blei helt mørkt i skogen.

***

Det er så deilig å våkne når sola skinner.

Vi har det så ubeskrivelig godt.

Morgenkaffen...med så mye attått!

Da tåka letta var himmelen like blå som dagen før.

Vi kjørte til Hedalen og inn i Vassfaret fra den kanten. Det tar en time, men jeg hadde lyst til å gå til Hansesprang igjen, og da går jeg til Hansesprang...

Bilen ble parkert i nærheten av Bjørke, og så valgte vi å gå i vegen oppover denne gang. Alle muligheter må jo prøves.

Det var skrekkelig varmt. Da vi omsider nådde løa, lot jeg Nalle ligge i skyggen, men Tassen og jeg gikk for å leite etter den berømmelige furua...

Og nå da jeg fant den, blei jeg så usigelig trist.

Anna Bragerhaugens tragiske skjebne har gjort dypt inntrykk på flere enn meg.  Ta en titt her. Her står hele historien godt fortalt, dessuten hvordan man enklest kan komme hit. En av fordelene med geo-caching ;-)

Vi fortsatte opp til setra og det falleferdige fjøset. 

 Veldig synd stedet ikke blir tatt bedre vare på. Det gror igjen.

Vi unnte oss ei god pause her også, før jeg slo på mobilen, og begynte å peile meg inn på dagens cache. Vi fulgte stien opp mot Storaustjern, men tok etterhvert av til venstre og busha oss fram mot målet. 

Over myr og gjennom kratt...

Vi fant gjemmestedet fra krigens dager!

Det var som kjent flere slipplasser i Vassfaret, og jeg kan levende forestille meg hvordan de sleit seg fram i skogen for å gjemme disse svære containerene...

Herregud, jeg er glad jeg lever i nåtiden!

og kan gå fritt omkring hvor jeg vil,

 uten å være redd for en eneste ting!!!

Her var det vel fint!

Min eneste bekymring var at jeg måtte begrense meg...

Jeg hadde jo egentlig bare lyst til å gå videre og videre!

Vi måtte snu her ved tjernet,

 men jeg behøvde ikke gå strake vegen tilbake...

Vi gikk først utover i retning Sæterknatten

Tassen spratt i forvegen.

Vi fulgte "kanten"

og kunne nyte ei fantastisk utsikt ned i Vassfardalen!

Men Nalle hadde fått mer enn nok av både utsikt og stein...

 

Etter ei lita ladepause, satte vi kursen nedover igjen.

Forbi Fjellhytta -

- forbi Hansesprang 

- nedover skogstien i full fart

 -til vi brått møtte veggen på Bjørke.

Dermed var turen over, og vi kjørte tilbake til Dølahytta.

Bjørn var heime, og kunne heldigvis ta seg av høner og kaniner en dag til...