Mjuk start

I går la snøen seg på Ryfjell for første gang i år.

Det blei en deilig dag, igrunn - det var liksom ingen vits i å tenke på hvor søndagsturen skulle gå, når det var slikt vær!

Jeg blei stort sett sittende inne og strikke, og var godt fornøyd med tilværelsen.

Den første uka etter ferien, fikk en mjuk start.

Mandagsfri som vanlig, og dessuten fri både onsdag og torsdag...

Torsdag var vi i Bjørneparken igjen.

Det var Minas bursdag, og da passa det utmerket å møtes der.

 

Dette er de kuleste 7 åringene jeg veit om!

Slanger er ikke så værst de heller, men bjørnene er de tøffeste dyra i parken, derom er det egentlig ingen tvil.

 Så vi skulle gjerne klappa dem også, vi!

Vi koste oss med geitene istedet.

Etter noen koselige timer i parken, fikk Tuuli, Nalle og Tassen lufta seg litt, før vi dro hvert til vårt.

Det var en fin dag, det - stor takk til de medvirkende :)

Onsdag var vi ute på ego-trip igjen.

Vi har gått denne naturstien noen ganger, det er en flott rundtur. 

Myrene var stivfrosne, da vi begynte å gå i 12-tida.

PERFEKT!

Jeg ville prøve en ny vri denne gangen, ved å gå stien i motsatt retning.

Ved post 19 fikk vi utsikt rett ned på Vassfarplassen!

Man krysser veier tre-fire ganger, og går over myrer rett som det er - men det er først når man kommer ned i dalen, at øyet får noe å kvile på.

 Forventningen var så stor at det kribla i magen, 

da jeg endelig fikk se Nevlingen!

Så svinger stien seg inn i skogen igjen -

 - før man plutselig skimter nedre Grunntjern.

 Da kan man høre fossen...

VASSFAR-MØLLA

Jeg gikk rundt og sugde til meg lyder og lukter. 

Det er så vakkert her!

 -men sola kom ikke skikkelig til og det var egentlig temmelig råkaldt...

så vi fortsatte opp til øvre Grunntjern.

Ingen fossedur. Ikke ett vindpust.

 Kvile å finne for kropp og sjel....

Vi lå der i minst en halvtime.

Spiste nista og tok en kaffeskvett.

Så fortsatte vi på stien mot neste høgdepunkt.

Bringen rett imot.

Etter en liten stubb gjennom skogen og over noen våte myrer -

OLSONHEIMEN

Gården blei fraflytta i 1914.

Det har nok overnatta en vandrer fra tid til annen, i det vesle stabburet.

Tunet gror igjen. 

Det forundrer meg at ingen bruker - eller tar hånd om plassen. 

Den ligger øde til, da.

Vemodig å gå derfra.

Men det lei mot kveld, og Fetjavegen opp til Domfet er lang og bratt.

Det gikk fint, for jeg gleda meg så veldig til å komme opp på fjellet og nyte utsikten igjen!

Tassen som hadde gått laus nesten hele dagen, var førstemann opp.

Og nå kunne vi kvile med god samvittighet.

Jeg visste med sikkerhet at vi rakk tilbake til bilen innen mørkets frembrudd.

Solnedgang på Likkistefjell, akkurat som jeg håpte å oppleve.

 Det var såååå nydelig!

Vi var tilbake på parkeringsplassen 18.50 - just in time

Jeg anbefaler alle andre å gjøre det samme;

 GÅ NATURSTIEN BAKLENGS

:)