Vinter og vår på en gang

 FTF :)

 FirstToFind cache i Krafselien - uten ski på beina!

Det er ekstra moro når det dukker opp noen nye cacher i "mitt" område, og da er det ekstra kjekt å ha fri midt i uka.

Krafselien ligger faktisk i Tunhovd, altså egentlig utafor mitt område - men siden det ikke er andre å finne verken i Flå eller Nes, må man bare finne seg i å kjøre litt lengre. 

Eller så må man legge ut noen sjøl...

Jeg tenker som så, at hvis flere her omkring får opp øya for denne artige hobbyen, så kanskje de legger ut noen små skatter etterhvert, de også.

 Bygdeborgen i Nes, fortjente en cache, syns jeg

- og nå har jeg gjort noe med det.

 Vi tok turen oppom Liodden i "samma slengen"

så nå ligger det en der også.

Den er åpen for alle, dvs at man kan finne den, selv om man ikke er betalende medlem. Det er bare å laste ned gratis-appen til Geocaching.com, så får man en liten smak på hvordan skattejakten foregår.

Det er ganske fint her oppe også!

Dyregravene ligger tett i tett, men de er ikke faretruende djupe.

Elgen hadda lagt igjen visittkortet sitt, bare på ert!

Jeg har jobba noen dager denne uka også, men søndagen er som vanlig fridag.

Søndagsturen gikk til gamle trakter.

 Jeg ville prøve å gå Evjuvegen - igjen.

Det starta bra.

 

Men etter ei kort stund, somla vi oss vekk fra "vegen"

Og så denne gangen som vi hadde med oss damer på tur og all ting!

Vi stoppa og hadde rådslagninger her og der.

Snøen fikk skylda for at stien blei borte for oss...

 Men det var ingen sure miner av den grunn!

 Vi hadde mat og drikke, og god tid.

 Romantikken blomstra, tilogmed!

Nalle blei skikkelig betatt av Mira, og så jeg som trudde han var for gammal for slikt...

Den sorte damen var unektelig vakker. 

Ho var glad i mat og glad i vann, en typisk labrador, og ho brydde seg egentlig ikke stort om Nalle. 

LITT oppmerksomhet er bra, men det finns jo grenser, forstås!

Da vi hadde tenkt å snu og følge spora våre tilbake, kom jeg brått på kjente trakter igjen. Da måtte vi jo gå bittelitt til, før vi snudde.

Heldigvis, får jeg vel si, lå det såpass mye snø på myrene, at vi blei nødt til å snu tilslutt.

 Da var jeg veldig fornøyd likevel, fordi vi hadde kommet på den rette vegen igjen. 

Og heldigvis tok ikke Marit skrekken!

 Neste gang skal vi ta med merkebånd, 

og gjøre vegen tydelig, en gang for alle!

 Og kanskje jeg skal legge ut noen cacher langs ruta..?

Det er så deilig med den ekstra timen etter at klokka ble stilt om til sommertid!

Jeg har ikke kommet helt ajour enda, jeg tenker fremdeles at når klokka er sju, er den egentlig bare seks - men det fører jo til at jeg får ekstra god tid, liksom :)

Da jeg kom heim til kvelds, var det fortstatt en liten halvtime igjen før sola gikk ned, så dermed fikk hønene seg en liten luftetur også.

Og så fikk de det som var igjen av nista mi - til Tassens store forskrekkelse!

Vi kom oss omsider inn hvert til vårt, og kveldsmaten blei "servert".

Yr.no blei sjekka, og funnet truverdig,

så etter noen meldinger med Hege (og Maxen) blei vi kjapt enige om å møtes på Bromma neste dag...

I halv tolv-tida kunne vi legge i veg på ski innover mot fjellet fra Fekjan.

Det var VÅR  I  FJELLET !

Nalle og Tassen kjente ikke Maxen fra før, men han blei akseptert med en eneste gang. Han var akkurat som dem, og gledesrullene kom tett i tett.

Vi kom oss opp gjennom skogen, og da vi nådde Brynhildstjedn, var vi omtrent halvveis.

 Det var helt nydelig i fjellet!

Båndtvang og greier, og ikke en sjel å se 😉

Etter 9,5 km jevn stigning, var jeg glad da vi nådde toppen.

Det bles på tøppan 😅

-men du verden for en verden!

 Nalle var rask til å søke ly. Sekkene blei åpna, og jeg kunne endelig ta fram Bromma-baguetten.

Det smakte utmerket med mat og drikke, men Hallingnatten var ikke ett blivende sted. Vi hadde lang veg tilbake, og den skulle nytes, den å.

Det var så moro at Maxen og Tassen blei slike kompiser!

Nalle var vennligheten sjøl, han også.   

Han fyller tross alt snart 11 år, og gidder ikke bråke med ungdommen.

Det skal vel sies at Max er kastrert, og at han bare er barnslig og god!

INGEN hadde riktig lyst til at turen skulle ta slutt.

 Verdens beste gutter 💓💓💓

Hege og jeg hadde visst enda flere felles interesser enn vi hadde trodd.

 Våren i fjellet er vemodig vakker, på en måte.

 Det er litt vemodig å tenke på at dette antagelig blei min siste skitur i år, men samtidig gleder jeg meg til å kunne gå lange fjellturer til fots igjen også...

Og så er det veldig fint å tenke på, 

at vi har fått enda noen nye turkamerater - 

vi kan dele gleden over hunder, skog og fjell med!