I dag fikk jeg endelig noe som virka mot hosten.
Eller om det er tiden som leger alle sår, tja si det. Men jeg truuuur ihvertfall at jeg overlever nå!
Det har blitt mange turer att og fram mellom sofaen og senga denne uka,
og jeg har knapt ensa denna karen som satt sånn lettere henslengt inni en krok.
Han har sitti der lenge, godt over ett år, uten å gi lyd fra seg.
Han har bare sitti der og betrakta de som gikk ut og inn av soverommet mitt, så det må ha vært utrolig kjedelig.
Han var nok vant med mere action der han kom fra. 😉
Da Bjørn hadde avlevert hostemedisin og en sixpack med Munkholm, dro han inn til Orrebu igjen. Jeg tok meg en støyt av den bitre drikken og putta innpå en Paracet, og tok med bikkjene ut på en liten luftetur.
Det var da vi kom inn fra veslerunden, at jeg såg at husnissen hadde sunket fullstendig sammen!
Jeg kjente ett stikk av dårlig samvittighet ovenfor den rare skruen som satt der så ensom.
Jeg tok han med inn i stua, og tenkte det kanskje kunne være koselig å ha noen å prate med.
Vi la ut om alle vondtene våre, og etterhvert følte jeg meg faktisk mye bedre.
Så mens han fortalte det ene eventyret etter det andre, begynte jeg å strikke en genser til ham.
Jeg håper dette er starten på bedre tider.
Namaste 🙏🏼
Ps.Om noen syns Bergheim likevel er ett trivelig sted,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar