fredag 11. november 2022

Turufjellet...nesten


Den 6.november fylte Tassen 10 år.
Den vesle raringen min er virkelig noe for seg sjøl.
Han har blitt noe lunefull med åra, og han har gitt meg noen grå hår (ikke mange!!!),
men han kan også være den elskeligste lille hund i hele verden
Han elsker å være på tur, og han er lettbeint og sprek som rakker'n. 
Sjøl om han har sliti mye med dårlig mage, har det ikke tatt knekken på denna karen, heldigvis!
Jeg håper så inderlig at vi får mange flere fine år sammen med Tassen vår.
💓💙💓

Bursdagen ble feira på fjelltur sammen med småbrødrene og gode turvenner!


At det attpåtil hadde kommet litt snø i løpet av natta - gjorde dagen perfekt!
Jeg hadde "planlagt" en tur fra Skardsetra i Gulsvik, der vi kunne gå opp på Turufjellet. 

Må ikke forveksles med hytteområdet Turufjell i Flå, der hyttebyen har ødelagt idyllen. Jeg skjønner ikke hvordan/hvorfor hyttebyen kan kalle seg Turufjell engang - men navnet klinger jo bra. Det er vel gjort på samme måte som med  "Vassfarfjellet" - det er ingen fjell som heter det heller. "Reinsjøfjell" er enda ett tragisk eksempel på misbruk av navn. For jeg syns det er misbruk...

Vel, nok oppgulp for i denne gang. Jeg blei klissvåt på beina omtrent med det samme vi begynte å gå 
- og det gikk ikke stort bedre med Lillian. Men humøret var på topp likevel!


Sporsnøen tilsa at det ikke fantes andre her (akkurat som forventa), og hundene fikk springe løse. 
Stien var ikke like lett å se alle steder, men vi skulle oppover, og de tråkla seg elegant fram i steinura.


Og opp i sola kom vi, men da forsvant stien. Vi fant ut at det beste var å bare gå der det var tørrest, til vi fant oss ett fint sted å sitte 


Hundene viste vei!


Her mente Lillian vi fint kunne ta oss en kakaokopp,


- og her sitter ho og prøver å ha nista si ifred 😅


En stykk fornærma Findus?
Neida, han bare nyter utsikten og prøver å lokke med seg Bella


De går så godt overens, alle fem. Tassen liker kanskje Hailey aller best, for ho er litt roligere


Findus og Bella har virkelig funnet tonen.






Tølle på tre år er liksom så fornuftig, han - men ingen tok seg tid til å kvile under matpausa.
Lillian og jeg ble enige om å snu. Det virka for skummelt å begynne å gå på måfå oppover fjellsida, den var antagelig isete og glatt. Ikke var det sol der heller...


Det var bare Bella som tok seg en liten dukkert mens de hadde sjansen 😅


Så gikk vi ned i Dyrskard igjen. Spennende terreng.
Det er flere lignende skard for å komme opp på fjellet


Vi var veldig enige om å prøve å krysse bekken, bare for å se an mulighetene til en annen gang, liksom.


Det gikk kjempefint, og nå var vi på rett vei til fjells - det var tydelig.
 Noen hadde tilogmed satt opp en stige.
Stigen var nok mest i veien for Bella og Hailey.
De trengte bare en liten puff i rompa for å komme opp.


Smågutta ble løfta opp, en etter en.
De hadde egentlig greid seg utmerket uten stigen de også, for lundehunder kan jo klatre😅


Men så var vi ihvertfall oppe på fjell, og herfra var det lett å gå.


Det ble fort utsikt, og her ser vi rett tilbake på der vi hadde vært tidligere, og på den tjukke tåka som lå i dalbunnen. Den lå der hele dagen.


En stund hadde det sett ut som om det skulle bli overskya, men nå blei himmelen blåere og blåere igjen.


Stien slynga seg elegant oppover, forbi den ene badepytten etter den andre.


Vi gikk i lang rekke.


Oppe på ca 1000 moh - så lett kan det altså gjøres 😊


Vi satte oss ned for å beundre utsikten igjen.
Lillian hadde en ekstra fin genser på seg denne dagen!
Kanskje jeg skal strikke meg en sånn en.


Stien fortsatt oppover i retning Kristnatten, så vi valgte selvsagt å gå motsatt 😅
Vi er visst like rare sånn, vi går helst ikke dit andre går.

"HUNDER PÅ STEN"

Vi måtte jo ta ett gruppebilde! Er de ikke fine?


Bella og Findus, de turtelduene!
Disse lekre damene nærmer seg løpetid, på godt og vondt 😉


Vi fortsatte litt utover fjellet. Det var ett pussig syn, igrunn - å se de hvor vakkert tåketeppe som dekka Flå og sikkert hele Hallingdal. Mens vi gikk der i strålende sol.


Substantivet TÅKEHAV er dekkende her.


Mens vi sto og beundra tåka, hadde Findus tatt en snarvei - som han angra bittert på 😅
Det blei nok kaldt på labbene, men han kom seg over!


Det ble faktisk ingen svømmetur på noen av dem, men vann har tiltrekningskraft.


Det var virkelig flott her oppe!
Tenke seg til en varm sommerdag akkurat her.....


Jeg skal helt sikkert tilbake hit til sommeren, jeg har lyst til å gå utover hele Turufjellet.


Vi måtte nøye oss med en liten runde denne dagen,


men vi fikk en forsmak på hva vi har i vente.


Dette lå vel kanskje an til å bli den siste fjellturen til fots i år. 
Det var ekstra viktig å nyte dagen.


Vi slo oss ned i fjellsida en siste gang, før sola gikk ned.


Det ble tatt noen ekstra bilder av bursdagsbarnet 💓


Tilslutt  var det på tide å komme seg ned igjen.
 Vi hadde lommelykter i sekken begge to nå, men det var igrunn greit å slippe å bruke dem. 😂


Det var fin sti nederst i Dyrskard, men det blir glatt og sleipt med en blanding av snø og vissent lauv.
Vi greide oss likevel veldig bra denne dagen. Ingen fall, såvidt jeg husker?


Jeg tror det er lenge siden jeg har vært så klissblaut på beina, men jeg holdt varmen takket være ullsokkene. Hørte ingen sutring fra Lillian heller, men jeg er sikker på at ho var like våt.


Det vart en riktig så fin tur!
Det har vært moro å gå tur i gamle trakter.
Det som er trist, er å se den store hytteutbyggingen som har skjedd, og skjer, overalt.
Men det finns enda noen perler.

Her er linkene til Lillians blogg 😎

2 kommentarer:

  1. Tusen takk for nok en utrolig flott fjelltur. Gleder meg til nestegang 😊 Så flott turselskap er det ikke alle som har

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi er heldige om har funnet hverandre :)

      Slett