Det er litt lengre å kjøre opp til Veneli enn det er til Turufjell, men jeg gjør det lell…
Det er bompenger også opp til Veneli, men utgangspunktet for tur er mye bedre, syns nå jeg,
så den prisen er verdt å betale.
Etter søndagens lille snøstorm, lå Eventyrløypa der, ekstra eventyrlig.
Uten spor etter andre enn hare, rype og orrfugl.
Tølle og Findus var sikre på at det hadde vært lundefugl på skitur også.
Det var vindstille og perfekte forhold, og Bjørn var nok glad han hadde blitt med 😎
Raufjell i bakgrunnen
Disse to koser seg ekstra mye, det er lett å se!
Og jeg er så glad i mitt gamle Non-stop magebelte. Tølle bruker Nalles gamle kjørestrikk, og Findus fikk ny i fjor. Jeg finner ingen av dem på Nonstops hjemmeside, så det er vel utgåtte produkter, men jeg er veldig fornøyd med det jeg har - og det er holdbart utstyr.
Det hadde føyka mye, og skisporet var "blåst vekk" på mange partier.
Vinden hadde tatt noen morsomme avledningsmanøvrer og skapt fantasifulle mønster i snøen.
Ulvelavet lyste opp på de gamle furugaddene.
Jeg måtte google da jeg kom heim;
Ulvelav (Letharia vulpina) er en busklav i familien Parmeliaceae som i Norge finnes hovedsakelig i indre strøk av Østlandet. Ulvelav vokser på gammel furugadd og greiner på eldgammel krokfuru i høyereliggende, lysåpen og kontinental furuskog. Den kan også vokse på gammel bjørk, vindskier, tak og gjerdestolper i områder med større overskuddspopulasjoner. Den utpreger seg med sin klare svovelgule farge. Ulvelav er giftig (inneholder vulpinsyre) og har i tidligere tider vært brukt som gift i ulveåte, derav navnet.
Rødlistevurdering; Skogbruk og vedhogst ifm. med hytte- og friluftsliv i naturskogsområder bidrar til reduksjon i substrattilgang og utgjør negative påvirkningsfaktorer også i dag. Skogbruket er imidlertid oppmerksom på arten, og den tåler mye lyseksponering i forbindelse med hogst. Svak rekruttering av egnet, eldet substrat begrenser populasjonen i nåtid og fremtid.
Vi nærma oss Turufjell …
Da ble det med ett noen spor etter andre mennesker, men vi lot oss ikke skremme.
Gubben og gamla og lundehundene 😊
Vi satte kursen beint imot gapahuken, for å nyte varmt drikke og dagens siste solstråler
Det var nok godt for små hundelabber å kvile seg litt også
Jeg må virkelig erkjenne at denne gapahuken ved Olastjern sto på rett sted!
Findus er en sånn som kan sitte og se på utsikten i timesvis ( ehh, minutt-vis😅),
Tølle holder seg nesten bestandig nærmere sekken for å passe på nista, slik Nalle engang lærte ham.
Fin utsikt fra gapahuken opp mot Kristnatten - og en bitte bitteliten nymåne!
Da sola gikk ned, blei det brått ganske kjølig over myrene på Torget
Det var helt nydelig i fjellskogen
Jeg kjente en ørliten, voksende uro i magen - ettersom det blei mørkere og mørkere.
Vi hadde lang vei tilbake, og synet til Bjørn er ikke som det engang var...
Jeg måtte selvfølgelig ta en liten stopp for å beundre utsikten ned i Vassfaret uansett.
...og utsikten i motsatt retning, rett opp på Veslefjell
Herfra er det nesten bare nedoverbakke gjennom skogen ned til Veneli, og Bjørn hadde forsvunnet før jeg fikk sukk for meg. Nedkjøringen gikk overraskende bra; ingen knall og fall denne gangen heller.
Skiløypa er stadig innom Naturstien, her går den forbi den koselige Veneli-seter
Etter omlag 12,5 km var vi nede på vegen igjen, og ringen var sluttet.
Klokka var nesten 16.30, og gradestokken i bilen viste -16,5.
Og mens vi sto og hadde av oss ski og ryggsekk, kom traktor'n og fresa vegen for oss
- og jeg var sjeleglad vi slapp å møte på den nedi den smale vegen.
Ekstremt god timing på det meste, må jeg si!
Takk for turen, på en helt vanlig mandag 😊
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar