Tjyrunatten

Det plager meg litt at det går så tregt med blogginga. Jeg skulle skrevet om denne turen for ei uke siden, mens det var helt ferskt i minne og den slitne go’følelsen kjentes i kroppen.

Det var på lang-fredag at det var meldt ett slikt fantastisk påskevær som alle påsketurister ville ha.

Jeg visste at jeg måtte nyte været, hadde store problemer med å bestemme meg for hvor jeg ville gå. Jeg var skikkelig sliten etter de siste arbeidsdagene, for de er ikke å spøke med i påska, spesielt for en som er mest glad i skogens fred og ro 😅

Nok en gang ble utgangspunktet Rime og drømmen om Tjyrunatten var med ett så oppnåelig 

Grusvegen var uendelig lang og de 3 km kjentes brattere nå enn sist vi gikk her. Først da vi kunne legge i vei innover i skogen gikk alt så meget bedre

En må jo bli i godt humør av slik en nydelig gammalskog!

Det gikk dyretråkk på kryss og tvers

Vi holdt så stø kurs som mulig utover fjellryggen 

Det gikk opp og ned 

Og noen ganger tilbake…

Lukten….💚

Det ER jo litt slitsomt å gå gjennom slik skog, men det er så spennende!

Da Småtassene fant en snøflekk, gikk deres drøm i oppfyllelse 

Det var utvilsomt vår i skogen lell.

Vi bevegde oss langsomt utover mot kanten

Men brått vart det stramme kobbel og skikkelig utsikt! 

Bilene ser ut som maur langt der nede på rv 7. ,

og jeg tenkte på hvor ofte jeg har kjørt der nede og kasta lange blikk opp hit.

Nå var vi fornøyde med oss sjøl, nå 😎

Jeg måtte se meg godt omkring før jeg fant triggerpunktet 695 moh.

En kan skimte det såvidt fra riksvegen, det også nemlig.

Jeg satte meg rett ned i mose og lyng, og tok fram nista. 

Gutta gravde seg liggeplasser så mosespruten sto - da sekken var tom. 

Jeg fylte en liten pose med den fuktig kvitmosen før vi begynte på heimvegen. 

 Tenkte jeg kunne bruke den i noen blomsterkasser - eller spare den like til jul 😅

Det var så fint utpå der. Sikkert ganske værhardt, men denne dagen var det bare fint.

Den var litt lumsk å gå på den kvitmosen, her som det var så bratt. 

Den løsner lett, og da kunne en skli langt 😅

Vi holdt oss omtrent midt innpå fjellryggen, vi. Utsikten var imponerende uansett 

.

Det var ei lita myr oppå Tjyrunatten. Og der hadde rådyrbukken markert seg.

Like etter myra, kom vi til en liten varde. Kanskje den markerte det høgeste punktet? 

Noen hadde ihvertfall samla de løse steinene som fanns i området, men det hadde ikke vært nok til å bygge en skikkelig hallingvarde. 

Det var utsikt rett ned i Kolsrud derfra. 

 Skummelt bratt utover der, jeg vågde meg ikke utpå kanten der heller 😅

Vi fortsatte videre med forskjellige krumspring gjennom gammelskogen.

Sjekk her da, vi er jo «like ved» Fjøssetervegen!

Vi gikk liksom parallellt med vegen, men opp og ned, og att og fram. 

Ikke i det uendelige, men det tok sin tid 😅 sjøl om det bare var omtrent ett par km…

Det nytta ikke med snarveier hvor som helst, det var altfor bratt til det.

Tilslutt tok vi sjansen på å følge ett dyretråkk ned gjennom skogen i Ramnejuvet, og da kom vi på en gammel veg som førte oss dit vi hadde tenkt oss…

Nå har vi vært på Tjyrunatten ✔️

Det gikk mye lettere på heimvegen! 

Vi tok oss en pust i bakken på Utsiktsplassen

Vi fortsatte forbi Rime gård. Den gamle gården fra tiden før Svartedauden. 

Gårdsdrifta her opphørte i 1950, og det har ikke bodd folk her siden i -68, om en ser bort ifra Farmendeltakerne som bodde her i 3 mnd i 2001

Nå gikk det an å gå ned til mølla for å ta den i nærmere øyesyn, før bringebærkratt og brennesle vokser over alle støvleskaft. Mølla ble restaurert av Farmen-deltakerne mener jeg å huske, og den står fremdeles støtt. 

Der nede i den skyggefulle elvefaret, der sto blåveisen i full blomst.

 

I grøftekanten sto slitne hestehover og strakte seg opp mot eftas sola, mens kvitveisen koste seg i store puter i fuktig jord.

Det ble en herlig turdag full av gode inntrykk

Og høgt der oppe… 

Ja, jeg måtte stoppe enda en gang for å beundre den rare Tjyrunatten.

…og en dag skal jeg opp på Rimenatten også 😎