Bukollgrasingan

Fint turvær - spennende Vassfar-fjell !

Nina, Bjørn og jeg møttes ganske presis 10.40 ved parkeringen til Bukollplassen, fortsatte så ett lite stykke til, før vi møtte Tor Ola og Kia ved stiens begynnelse. Samtlige var klare for en strabasiøs tur, alle unntatt Nina, kanskje, som egentlig ikke ante hva ho gikk til. Men det var sikkert like spennende for henne som for oss,  å legge ut på oppdagelsesferd i Vassfaret og Vidalen landskapsvernområde.

Stien førte oss gjennom spennende skog, opp og ned i frodig og bratt terreng, og i gamle traktorspor der bekken sildra uforskamma.

Men humøret var upåklagelig 

Og utsikten ble bare bedre og bedre 

Stien var overgrodd og ikke alltid like lett å se. Det kunne ligge en stein på en stubbe, eller henge ett merkebånd på en kvist. En måtte løfte blikket akkurat passe høyt og justere retningen titt og ofte.

Gamle uleselig skilt tyda likevel på at vi var på rett lei mot Trollgrana.

Ei gran var for spe. 

Noen var for høge

Men tilslutt fikk vi øye på sjølvaste Trollgrana

Denne helt spesielle kjempen av ei gran - ga lite ly mot dagens første regndråper, men slike bagateller brydde vi oss ikke om 

Grana er over 4 m i omkrets, og minst 6-7 m3

Foto; Vassfaret Villmarksturer 

Det var ikke bare Småtassene vart små inntil den gamle kjempen.

Tidligere var den ett populært turmål, men nå var det ikke mange nye signaturer i gjesteboka.

Jeg hadde vært litt redd for at jeg dro med Nina på en tur som ho ville ta skrekken av denne gangen, men mine bekymringer ble gjort grundig til skamme heldigvis.

 Men turen var langt fra over…

Vi fortsatte oppover 😅

Ulendt og jævli, men vi nærma oss Bukoll-grasingan!

 

Småtassene bytta på rolla som stifinnere gjennom ei halvskummel og småglatt storsteina ur.

Joda, her er stien merka…

Utsikt ned på Buvatnet og Langevatn.

Heng på, dette er Iundehund og bjørne-terreng!

Heggen vokste tett og sto i full blomst. Duften var intens der vi kjempa oss fram.

Det var som å gå i en frodig jungel her under de blankskurte svaberga 

Her vokste masse, masse Rosenrot!

Og her i sørhellinga, i varm og fuktig jord, her spirer bjønnegraset, Turten, tidlig om våren - det var den som tiltrakk seg sultne, langveisfarende bamser.

Sitat fra Wikipedia;

«Turt (Cicerbita alpine) er en flerårig plante i kurvplantefamilien som kan bli opptil 2 m høy med blå-fiolette blomster, sjelden kvite blomster, i kurver. Den vokser i høgstaudeeng/skog på fuktig næringsrik mark (fjell og skogeier) og er vanlig i store deler av Norge. Brunbjørn i Skandinavia beiter på turt om vprennog forsommeren. I denne sesongen er det en av dens viktigste næringskilder. Måten den river av toppen på slike urter, er ett viktig sportegn. Elg og hjort beiter også på planten»

Det var vel omtrent her jeg snudde da jeg var her oppe for lenge siden, i august 2012, faktisk! 

Men denne gangen stilte vi opp «mannsterke», og med ett brennende ønske om å finne «Viker-bua», som slettes ikke skal ha hatt noe med fotograf, forfatter og tannlege  Nils Viker å gjøre. Det er derimot ei jaktbu som blei satt opp på 50-tallet. 

Hvis det nå bare ikke var altfor glatt og sleipt å ta seg fram i den gamle bjørnereksla!

Herfra kunne en se ned på taket på Bukollplassen, der bjørnejegerne engang satt og anviste hvor bjørnen beita…

Vi måtte være i nærheten av bua, men den var godt gjemt, det var vanskelig å ta seg fram, og merkene var borte. 

Den halvville hedølingen gikk grundig til verks, og finkjemma fjellsida…

Men brått var vi tilbake på «stien», og der lå det faktisk ett tau en kunne holde seg fast i, slik at det var noenlunde trygt å krysse de såpeglatte fjellpartia.

Nå var Nina sporhund

Detta var moro!

Plutselig var vi på sporet av de orange merkebånda også.

Og brått var vi der, ved den kamuflerte jaktbua, gjemt inntil en skjeggete skogkrull.

Nina hadde ingen betenkeligheter med å ta plass i den krasafarne bua. Den var spartansk innreda med to smale sengebrisker, og en benk under to små glugger.

Det var med en skrekkblanda fryd vi sto her. 

Den siste ekte Vassfarbjørnen, ei binne, ble skutt av Kristian Østvold i 1956 her oppe,  etter at totalfredningen var ett faktum. Det skapte stor strid, for og imot forbudet.

Binna som ble skutt ved Bukollen, Flå, 15/5, 1956.
Den siste bjørnen som ble skutt ved Vassfaret,
og det siste, sikre eksemplar av den opprinnelige
bjørnebestanden i Sør-Norge.
Fra magasinet Rovdyrviten, 2015.

Bukollgrasinga er det stedet der det er skutt desidert mest bjørn i hele landet. 

En trist rekord. 

Da har man sett dette også. Det var ett dystert minnesmerke over bjørnehatet,

Det er ikke lenge før hele dritten ramler ned, og det er vel like bra. 

Anbefaler å ta en titt på denne linken her ; Bjørn i Flå og omegn. Så får nå hver og en tenke sitt om hvordan vi mennesker har stelt oss.

Stemningen letta jeg fant Trollfurua mi, utpå pynten litt nedom bua 

Ingen av oss var frista til å gå den samme vegen ned igjen, så ferden fortsatte oppover. 

Hvor skulle denne turen ende? 😅

Nina og Bailey nyter utsikten.

Vi ble spart for de heftige regnskurene som kom og gikk nedi «siviliserte strøk».

En av mange fotopauser 

Molteblomster 

Da vi trodde vi hadde gått oss litt fast, tok ingen andre enn Bjørn ansvar.

Vi stavra oss forsiktig framover, over stupbratte skrenter - hvor en kunne skli langt om en var litt uforsiktig 😅

Så bar det nedover med oss, gjennom fargerik og frodig gammalskog 

Vesle-Bukollen? 

Her var det en liten varde og storslagen utsikt 

Da var det på tide å slå seg ned med niste - og strikketøy 😎

Mat og drikke må alle helter ha!

Det var laga til en fin kvileplass rett nedom der vi slo oss ned 😅

Utsikt bortpå Nautskarfjell

Vi peila oss ut ruta nedover fjellsida, det såg enkelt og greit ut.

Og det begynte veldig bra!

Men da vi kom inni skogen, vart utsikta borte, og det var bare om å gjøre å komme seg helskinna rundt kampesteiner og rotvelter 

Vi fulgte dyretråkk gjennom bratt og frodig blåbærskog

Da vi kom ut av skogen, havna vi i ett hogstfelt. Der rant bekkene i gamle traktorspor, men samtlige var vel våte på beina for lengst, så hvem brydde seg om det?

I

Og jammen lå det ikke en hoggorm der, som tappert prøvde å holde på varmen. Det var ett merkelig sted å slå seg til.

Ingen av oss klagde da vi fikk fast grunn under beina, men det var ett sørgelig faktum at turen nærma seg slutten.

 

Takk for en helt fantastisk tur!

PS. Ett så langt blogginnlegg på en så kort tur, skal godt gjøres. Men denne turen fortjente såpass og mere til. 

Følg Vassfaret Villmarksturer på Facebook for flere turforslag 😉