En liten, Grå Jaco krabba ut av egget sitt i Oslo, i det herrens år 1987. Deretter flytta han inn hos ett ungt par i Ål, og der bodde han til han var sju år.
Jeg hadde hatt undulater og nymfeparakitter i flere år, men hadde veldig lyst på ei skikkelig papegøye.
Så kom Jaco til meg.
Jeg var ung og forelska, og trudde vi skulle leve lykkelig sammen resten av livet.
Men ting blir sjelden akkurat slik som man tror.
Livet tar ofte noen rare og uventede svinger. Likevel satt Jaco stødig på pinnen sin...
Jaco sa hei hver morgen, natta til kvelds, og han hilste oss velkommen hjem hver eneste dag, selv om Nalle og Tassen etterhvert tok nesten all mi fritid...
Samvittigheten min var ikke helt god.
På Finn.no aventeres hundrevis av fugler og dyr hver dag. Papegøyer blir gamle, og de krever mye. Dvs; de fortjener MYE. Mye mer enn man skulle tro, og det er veldig mange triste skjebner der ute.
Jeg tenkte at Jaco kunne få det bedre hos noen som kunne gi ham av sin tid, men å annonsere ham på Finn, nei, det orka jeg ikke. Han er ikke ei vanlig salgsvare.
Men hvis jeg en eller annen gang fant noen som jeg visste kunne gi ham mer enn jeg kunne, skulle de få ham.
På tirsdag tok vi farvel med Jaco.
Bjørn hadde ei stille stund med ham, før jeg kjørte avgårde.
Jeg hadde ikke kjørt langt, før jeg hørte rare lyder baki bilen, og da jeg snudde meg for å se ha som foregikk -
- kom Jaco ruslende og satte seg helt inntil vinduet, nære meg.
Etter en drøy times biltur, med plystring og dype samtaler, lot han seg greit plassere inni buret igjen, før jeg bar ham inn i stua hos Bjørg.
Der bodde det også en vakker liten Conure-gutt som het City.
Jaco pussa fjøra sine og skravla litt, før han slo seg til ro og "skar nebb" (den ultimate Jaco-kose-lyden) Dette så meget lovende ut.
Vi hadde levd sammen på godt og vondt i nesten 20 år, Jaco og jeg, og det var veldig rart å reise ifra ham på ett nytt og ukjent sted. Det blei forferdelig stusselig og stille her heime, og blikket vender stadig bort på den tomme plassen.
Da Bjørg ringte i gårkveld, og jeg hørte hennes fornøyde stemme og Jaco som plystra i bakgrunnen - og da visste jeg at jeg hadde gjort det rette. Det var en fantastisk god følelse, og jeg tror jeg blei mange kilo lettere :)
Takk for mange fine og morsomme stunder, Jaco. Jeg håper og tror du får mange gode år sammen med din nye familie, det fortjener du.
